Kort sagt, tirsdag 13. februar

Samisk navn for Finnmark og Troms, «sykepleierske» og «lærerinne», ledelse, bilavgifter, eksamensjuks, Deichmanske bibliotek, arbeidsledighet og sykmelding. Dette er dagens kortinnlegg.

På tide med et samisk fylkesnavn

Når Finnmark og Troms skal slås sammen, bør Stortinget fastsette et nytt navn, foreslått av Sametinget. Fylket vil omfatte de viktigste kjerneområdene for både reindriftssamer og sjøsamer, samt flere tusen år gamle helleristninger og fortidsminner fra Komsa-kulturen. Samisk og meænkaeli (kvensk) er i levende bruk, til tross for at skoledirektøren i Finnmark i 1920 lovet at samisk skulle være utryddet på en generasjon.

Selv i dag, da Oslo er byen med flest innbyggere av samisk opphav, synes vi her på Østlandet å være mer opptatt av fordommene i USA enn i vårt eget land, jf. debatten om det går an å kalle noen «neger». Samtidig vet mange ikke at det verste du kan kalle noen i byene i vår nordligste landsdel, er «fjellfinn».

Finnmark er et foreldet navn. Norske samer og kvener er ikke finner. Navnet minner oss på århundrer med norsk og dansk imperialisme og overgrep, og er like ubrukelig som «Niggerfylket». Vi får håpe at Stortinget bruker anledningen til å finne et egnet samisk navn, f eks Sapmi eller Sami fylke. Såpass skylder vi samene.

Jens Saxe Huseby, pensjonist, Gjettum

Hvorfor ikke «sykepleierske» og «lærerinne»?

Helene Uri gir grei drøfting av hvordan ord kan gå ut av bruk eller få endret betydning. Men ett forhold kunne hun ha brukt litt tid på: Var det smart å ulovliggjøre ord som lærerinne og sykepleierske og utvide betydningen av fylkesmann og jordmor? Både i tysk og italiensk har man beholdt denne løsningen. Hvilken fordel har det å måtte si eller skrive en kvinnelig lærer for å være entydig? Det er da i alle fall ikke rasjonell bruk av hverken tid eller plass, navnlig hvis det må komme som en hel supplerende periode i ettertid for å få klarhet i budskapet som ønskes formidlet?

Tore Bø

Ledelse er mer enn fagledelse

Simen Gaure og Eric Nævdal fremholder i en kronikk i Aftenposten 9. februar at fagfolk bør lede fagfolk, blant annet med henvisning til at andre «personer som har ledelse som sin viktigste kompetanse [ ...] først og fremst er gode på PowerPoint». Dette må bero på en misforståelse. Ledelse krever en rekke kompetanser, men PowerPoint er sjelden blant dem. De har imidlertid rett i at faglig legitimitet og forståelse for faglige utfordringer ofte er viktig, men det er sjelden tilstrekkelig for å lykkes.

Fagfolk som leder fagfolk bringer også med seg egne utfordringer. Ofte rykker fagfolk opp i egne rekker og blir ledere for tidligere kolleger, hvilket kan skape rolleuklarhet eller overtydelighet. Dette kompliseres av at gode fagfolk ikke nødvendigvis er gode ledere. I særdeleshet kan mangel på relasjonell kompetanse skape unødige utfordringer. Man risikerer å være rask på labben med faglig funderte beslutninger, uten å evne å få med seg folk.

Det er også viktig med evne til å tenke helhetlig, strategisk og å se forbedring i et større perspektiv. Men ingen ting av dette kompenserer for ikke å kunne lede mennesker, om det er for å navigere i et skiftende landskap, tilpasse seg nye krav eller motivere til samarbeid ut over egen tue.

Så leser jeg med stor undring at Christine Meyer trekkes frem som eksempel på leder uten faglig bakgrunn for å forstå virksomheten hun ledet. Som siviløkonom med doktorgrad i økonomiske fag og professor ved NHH burde hun ha gode faglige forutsetninger for å forstå SSBs virksomhet. Er det slik at en siviløkonom med doktorgrad ikke er like bra som en samfunnsøkonom fra UiO? Dette og annet i kronikken fremstår samlet som litt snobbete og litt useriøst.

Andreas Kolstø, organisasjonspsykolog

Omsnudde gulrøtter og andre paradokser

Professor Einar Lie mener jeg er «farlig nær ved å snu det hele på hodet», når jeg hevder at bilavgiftene har bidratt til å begrense luftforurensning og klimagassutslipp. «Man [kan] nesten få inntrykk av at dette har vært avgiftenes mangeårige hovedhensikt. Slik er det ikke.»

Mon det. Ifølge særavgiftsutvalget (NOU 2008:7) er hensikten med drivstoffavgiftene å la bilisten betale for de ulempene hun påfører andre, mens engangsavgiften hovedsakelig skal være melkeku for staten.

Paradoksalt nok er engangsavgiften, sammen med momsfritaket for nullutslippsbiler, nå vårt viktigste klimavirkemiddel, mens drivstoffavgiftene derimot gjør en elendig jobb med å fordele regningen for veitrafikken. (Se min artikkel på nettstedet samferdsel.toi.no av 13.12.2017.)

Alle skatter forstyrrer prissignalene i økonomien og kan slik medføre tap av verdiskaping. Gitt at staten trenger inntekter, blir spørsmålet hvilken skatt som er verst. En viktig side ved bilavgiftene er at de avlaster inntektsskatten, som trolig er den mest skadelige av alle skatter, da den straffer nettopp det alle er enige om å fremme, nemlig sysselsetting gjennom ærlig, redelig, hvitt inntektsgivende arbeid.

I Sør-Korea får elbilkjøpere et tilskudd fra staten på 14 millioner won – ca. 100.000 kroner. Som følge av dette ble det i 2017 solgt ca. 14.000 nye elbiler i landet. Av disse endte en drøy femtedel opp som bruktbiler i Norge. Koreanske skattytere betaler for norske utslippskutt.

Ved å satse på avgifter mer enn subsidier, har vi innrettet oss smartere enn mange andre land. Einar Lie har likevel rett i at bilavgiftene og unntakene fra dem har en samfunnsøkonomisk kostnad. Men dersom Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter Paris-avtalen og overenskomsten med EU, hva er alternativet? Jeg savner at professorer i økonomi peker på bedre eller billigere måter å nå klimamålene på. Min magefølelse er at slike måter ikke finnes.

Lasse Fridstrøm, forsker, Transportøkonomisk institutt (TØI)

Mer eksamensjuks

Utdanningsdirektoratet innfører full internettilgang i syv fag ved eksamen i videregående skole til våren. Sissel Skillinghaug kommenterer i Aftenposten 9. februar mitt tidligere innlegg om dette. Dessverre viker hun unna hovedpoenget: Elevene vil kunne kommunisere med andre under eksamen og dermed skaffe seg urettmessig hjelp. Hun sier hun har tillit til at skolene har gode rutiner for eksamensgjennomføringen. Men skolene sier selv at de ikke har noen mulighet for å hindre denne typen juks.

Skillinghaug håper en evaluering av ordningen kan fortelle om direktoratet er på rett kurs. Det finnes allerede en evaluering på direktoratets egne nettsider, etter at noen skoler prøvde ut full internettilgang i 2015. Der sier 73 prosent av sensorene som var med på forsøket, at de mener det er lettere å fuske på eksamen med nettilgang enn uten.

Kjerneproblemet er uansett at fusk som består i at elever henter hjelp fra andre i form av gode råd til problemstillinger, disponering eller vektlegging, ikke vil kunne avsløres. Heller ikke en nyskrevet besvarelse fra en medsammensvoren som en elev vil kunne hente inn.

Det er i dag allerede adgang til svært mange hjelpemidler på eksamen, også utvalgte nettsteder som skolene har kontroll på. Så lenge ingen kan hindre kommunikasjon ved åpent nett, bør ikke ordningen utvides. Det er også paradoksalt at direktoratet skriver om oppgavene som skal gis til våren at det «ikke er nødvendig å ha åpen adgang til internett for å løse dem». Da kan det vel ikke haste slik med å åpne nettet helt?

Geir Olav Kinn, lektor, Mysen videregående skole

Statsministerens kontor til Deichmanske bibliotek

Aftenposten har den 9. februar en artikkel om etterbruk av Deichmanske bibliotek når dette flytter inn i nytt bygg i Bjørvika. Artikkelen har overskriften «Ingen er interessert». Dette er trist. Deichmanske bibliotek var i sin tid et viktig element i den gryende nasjonsbyggingen ved århundreskiftet 1700/1800, som byens første offentlige bibliotek, og har siden 1933 holdt til i den nåværende flotte bygningen på Hammersborg.

Institusjonen Deichmanske vil leve videre i nye lokaler, tilpasset vår tids behov. Men like viktig er det at den staselige nyklassisistiske bygningen blir tatt vare på og brukt til egnet formål. Lokalenes utforming og bevaringshensyn setter naturlig nok noen grenser for mulig fremtidig bruk. En mulig egnet bruker bør likevel Statsministerens kontor (SMK) kunne være. Det er vanskelig å forstå hvilke tungtveiende hensyn som skulle tilsi at SMK fortsatt skal plasseres på toppen av en høyblokk i det nye regjeringskvartalet. Praktiske eller sikkerhetsmessige hensyn kan det neppe være. Spesielt representativt er det heller ikke. SMK kan også med fordel lokaliseres i et signalbygg som har et sterkere preg av nasjonal identitetsbærer. Deichmanske vil kunne ivareta dette.

Det er ikke noe råflott i en slik løsning, og SMKs behov vil kunne ivaretas på en bedre og mer representativ måte enn i dag. Og ikke minst, Deichmanske-bygningen vil bli tatt vare på som det monumentalbygg den er. Kanskje kan en slik løsning også medvirke til å nedjustere noe av den gigantomanien som preger det foreslåtte nye regjeringskvartal. Deichmanske bør integreres i dette prosjektet, og på en slik måte at Garborgs plass igjen kommet til heder og verdighet som en offentlig og levende plass foran et nytt Statsministerens kontor. Det vil gi bedre signaler enn et SMK i en gold og folketom steinørken i hovedstadens sentrum.

Hans Brattestå, fhv. stortingsdirektør

Utdanningsdirektoratet lukker øynene for skolevirkeligheten

Udir starter et forsøk med å arrangere eksamen i noen fag i videregående skoler der elevene skal ha tilgang til åpent Internett. De pedagogiske konsekvensene er mindre motivasjon og innsats fra elevene i disse fagene siden eksamensstoffet er tilgjengelig på Internett. Konsekvensene for arbeidsgiver er at de ikke lenger vet om eksamensresultater er pålitelige. Og reformen skaper urettferdighet mellom elevene som konkurrerer om studieplasser.

Til eksamen er det like viktig som kildebruk at Internett krever personlig faglig kunnskap. Og denne kunnskapen må være lagret i elevenes hjerner slik at de kan skille mellom relevant og irrelevant, god og dårlig kunnskap. Slik kunnskap må prøves på skoleeksamener uten andre hjelpemidler enn egen kunnskap.

Udir viser til at ordningen skal evalueres. Mye plagiat og antagelig juks lar seg rett og slett ikke dokumentere, fordi sensorer og skole ikke har oversikt og kontroll på hvilke kilder og hjelp som er brukt ved eksamensbesvarelsene. Da vil heller ikke evalueringen legge vekt på dette.
Kunnskapsministeren har ansvaret for at eksamen nå undermineres i norsk skole. Det virker utrolig at en regjering med en konservativ kunnskapsminister skal stå i spissen for gammelradikale reformer som det lukter eksamensfri skole av.

Kaare Skagen, professor dr.philos., Oslo Met – Storbyuniversitetet

Du, som ikke er kvalifisert

Du, som fikk avslag på søknaden din om jobb for 17. gang eller som venter på svar fra NAV. Du som ikke kom inn på drømmestudiet fordi søkertallet hadde økt med tusener og kravene var blitt skyhøye. Du som mistet jobben fordi det ikke er behov for deg lenger. Du som har begynt å studere igjen i voksen alder, fordi risikoen for å miste jobben din henger i luften. Du som føler du har verdens viktigste jobb, men har fått beskjed om at det ikke vil være bruk for deg i fremtiden. Du som er blitt satt på venteliste, fikk nei eller rett og slett ikke føler deg kvalifisert nok. La meg fortelle deg at det er du.

I et stadig voksende samfunn gjelder det å bruke ressursene våre riktig. Ressursene våre det er oss, vi. Ressursene våre er legene, ingeniørene og politimennene. Det er sykepleierne, butikkmedarbeiderne og postbudene. Det er kontorarbeiderne, håndverkerne, søppelmennene, advokatene, journalistene, lærerne og alle andre yrkesgrupper. Fordi uansett hvem vi er, eller hva vi gjør, er vi en ressurs for helheten og for samfunnet vårt. Vi trengs alle sammen! Dette er hva som utgjør et velfungerende samfunn. Vi trenger et mangfold av egenskaper og personligheter for å fungere, men det er også lett å glemme i et raskt voksende og utviklende samfunn at du har verdi.

Marte Haugen, Skien

Avsporinger om sykmelding og tillit

Bjørn Hansen problematiserte 7. februar bruk av sykmelding for å få ro og fred. I tilfellet Trond Giske ser man et følgeproblem i slike saker, nemlig at andre enn arbeidsgiver ser det som nødvendig å utsette krav til personen under henvisning til at «vedkommende er sykmeldt». Personen oppnår dermed en beskyttelse som sykmeldingsordningen ikke er ment å gi.

Støre burde ha sagt at Giske hadde det så tungt at han måtte få noe tid til å samle seg til kontradiksjon. Støre ville da ha hatt forståelig saklig grunn den dagen han kom til at Giskes faktiske helsetilstand ikke kunne forsvare ytterligere venting. Sykmeldingssnakket var en avsporing.
Støre gjorde videre saken til et spørsmål om «tillit». Men det er ingen tvil om Giskes dyktighet og lojalitet til partiet, og neppe heller om at han heretter vil holde seg på den smale sti. Så hva er egentlig tillitstemaet?

Jeg savner at man kaller en spade en spade. Det er ubehagelig å ha i sin midte en person som har holdt på slik Giske har gjort. Man kjenner indignasjon og sinne. Man vil ha avstand. Men det lyder mer saklig og korrekt å snakke om tillit.

Erik Nord, Kringsjå