Debatt

Kort sagt, tirsdag 22. januar

  • Debattredaksjonen

Betydningen av personlige historier i mediene, rapportering av hatefulle ytringer og Oslos lukkethet. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Personlige historier har stor nytteverdi

Spaltist Anki Gerhardsen argumenterer i Medierevisjonen for at personlige historier er et hinder for nyanserte diskusjoner og fremstillingen av komplekse sammenhenger. Det er jeg ikke enig i.

Personlige beretninger om sensitive og tabubelagte temaer er blitt brukt i økende grad ved kulturhistoriske museer de siste 10–15 årene. Om håndtert riktig, er fordelene mange. Opplevelser og følelser av mennesker som sjelden blir hørt, blir formidlet til et bredt publikum. Informanter forteller om at dette fører til at skamfølelse minker og selvtillit øker. I tillegg er nytteverdien for samfunnet stor. Ved å gjenkjenne følelser, forstår og lærer man på et dypere plan enn om man kun blir servert ren fakta.

Personlige historier kompletterer og nyanserer et ofte ensartet bilde man finner i historiebøker eller statistikker. Det kreves riktignok et mangfold av ulike stemmer for å få frem kompleksiteten, og blir for sterke følelser i mottageren utløst, er læring umulig. I alle tilfeller trengs en referanseramme med bredt faktagrunnlag for at publikum kan ta egne, informerte valg ut fra helheten.

Kathrin Pabst, phD, Vest-Agder-museet


Legger opp til utrivelig debatt

Didrik Søderlind skriver i Aftenposten om sitt møte med det han omtaler som ekstreme miljøer.

Vi begynner å bli mange som ønsker at Didrik Søderlind og hans venner slutter å spre om seg med grove karakteristikker, grunnløse beskyldninger, udokumenterbare påstander, ondsinnede rykter og annet. Det forsøpler debatten.

I dag kan hvem som helst bla seg nedover profilene til fremstående personer i og rundt miljøet til Human-Etisk Forbund, og se hva jeg sikter til. Folk hetses, henges ut, stigmatiseres og rett ut mobbes. Noe som unektelig fører til utrivelige kommentarer i retur.

Det er ikke slik at Søderlind eller andre «hetses» og «mobbes» uten at de først har lagt opp til det selv. Det er heller ikke slik at folk peker seg ut tilfeldige navn i telefonkatalogen og deretter skriver stygge ting. Sånt har alltid en foranledning.

Eksempelvis vil autister som mobbes på nett, trolig slutte å påpeke sykdom hos andre dersom de ikke lenger mobbes for autisme. Så når Søderlind går ut i avisene og hevder at han blir «kreftmobbet», bør han også være ærlig og innrømme hvordan han selv har hengt ut, stigmatisert og spredt usannheter om andre i forkant.

Johan Slåttavik, Trondheim


Nei, Utdanningsforbundet, jeg har ikke misforstått

Steffen Handal mener jeg har misforstått hensikten med å innrapportere Hege Storhaug til FN. Men han svarer ikke på det naturlige spørsmålet: Hvorfor rapporteres hun inn? Noen korte smakebiter fra «skyggerapporten» kan være opplysende. Så får enhver selv bedømme.

I punkt 16a bekymrer man seg over «hatefulle ytringer», «oppmuntring til rasehat» og «fremmedfiendtlig diskurs». Deretter nevnes flere politikere fra Fremskrittspartiet og Hege Storhaug som eksempler. I neste avsnitt, 16b, står det følgende: «Regjeringen må sørge for at hatefulle ytringer etterforskes effektivt og at de skyldige dømmes.»

I et tidligere møte mellom en norsk delegasjon og FNs rasediskrimineringskomite hevdes det at Frp sprer rasisme. Dette kan leses i referatet. En av FN-delegatene i komiteen etterlyser rettsforfølgelse av partiet.

Altså: Skyggerapporten peker på hvem som kommer med hatefulle ytringer. Så står det at man ønsker rettsforfølgelse av de som kommer med hatefulle ytringer – uten å nevne navn. Og så vet vi at medlemmer av FN-komiteen etterlyser rettsforfølgelse disse personene. Så, nei, Steffen Handal. Jeg har ikke misforstått. Dere bør trekke tilbake støtten til denne rapporten – i ytringsfrihetens navn.

Erlend Gjestrud, lærer og samfunnsdebattant


Oslo, en åpen by?

Oslo er kjempefin å se, særlig hvis man kommer seilende fra fjorden. Innenfra er byen lukket. Man ser ikke fjorden før man kommer seg helt ned til stranden. Og hvem har råd til å bo der? Ikke jeg, til tross for at man sannsynligvis regner meg som et ressurssterkt menneske.
« ... Oslos havnefront ble åpnet», skriver Erling Dokk Holm i Aftenposten 18. januar. Hvor har han det fra? Fjorden er fin, den, baby, bare man kommer seg dit. Astrup Fearnley-museet v/Renzo Piano var dessverre stengt da jeg tok med mine ungarske slektninger dit. Flaks at vi fikk oss noe mat etter en anstrengende utflukt. Museum stengt, restaurant åpen. Kultur forbudt. Mat må man ha. Og jeg klarte i det minste å vise hvor Munch hadde utstøtt sitt skremmende skrik.

Jeg fortsetter med Oslo: «... sikrer lys og sol i nye byggeprosjekter. Den såkalte leilighetsnormen bidrar dessuten til at det ikke bare bygges små leiligheter." (Aftenposten 18. januar) Ikke «bare», nei. Hva med oss som bor i gamle hus fra ca. 1890 og som blir stadig mer innestengt av smarte «infills»?

Kari Kemény, Oslo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Debatt
  3. Oslo
  4. Erling Dokk Holm
  5. Byplanlegging