Debatt

Det er mulig å si at kristendommen er på vikende front i Norge, men i 2011 sa 43 prosent at de tror på Gud

  • Mohammad Usman Rana, forfatter av boken «Norsk islam» og skribent
  • Nils August Andresen
Gjennom en alvorlig feilfremstilling både av religionens plass i moderne vestlig kultur og av religiøses muligheter til å kommunisere politisk med annerledestroende, gjør Lurås seg blind for alle de troende som er en selvfølgelig og viktig del av moderne vestlig identitet og politikk, skriver artikkelforfatterne.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Leder av Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA), Helge Lurås, slår i sin kronikk fast at det ikke bare er religiøs ekstremisme som er problematisk, men religiøs tro overhodet.

Slik føyer han seg inn i rekken av fundamentalistiske ateister som Richard Dawkins og Christopher Hitchens, som mener at religiøsitet og særlig islam, er inkompatibelt med modernitet.

Han skriver at vi i Europa ikke kritiserer «ytterliggående kristne fortolkninger med å presentere Jesus' «egentlige» hensikter. Man kritiserer kristendommen ut ifra sekulære, rasjonelle posisjoner».

Mohammad Usman Rana.

Det er delvis riktig, men også upresist, da det stadig foregår en teologisk kamp om viktige bibelspørsmål, som homofilt samliv. Selvsagt skal det være rom både for ateistisk og religiøs kritikk av ulike teologiske posisjoner.

Moderat muslim med europeisk identitet

Men så går det virkelig galt: Lurås lurer på om også moderate muslimer tror «at Koranen er guds ord? I så fall må man stille spørsmål ved om det er kompatibelt med en nasjonal, europeisk identitet».

I en situasjon der mange muslimer ofte opplever at deler av samfunnet ikke ser på dem som europeere, som nordmenn, som gode medborgere, går en velansett, presumtivt moderat person ut og forteller dem at de i kraft av å være muslimer , om de så er moderate, ikke kan dele en norsk eller europeisk identitet.

Det er hårreisende. Men det er også ubegrunnet og misvisende.

Lurås legger i sin kronikk til grunn at gudløsheten er såpass utbredt i europeiske samfunn at «selv mange norske prester tviler på Guds eksistens».

Det er naturligvis mulig å argumentere for at kristendommen er på vikende front i Norge, men i 2011 svarte fortsatt 43 prosent «ja» på spørsmålet om de tror på Gud. For øvrig har vi fremdeles et viktig politisk parti som henter sin inspirasjon fra kristendommen.

Nils August Andresen.

I en europeisk sammenheng ser vi at kristendommen er en ikke ubetydelig maktfaktor, i fremste rekke i katolske land som Italia, Spania og Irland. Følgelig fremstår Lurås' beskrivelse av ateismens dominans i Europa som nokså overdrevet.

Et felles politisk språk

Den tyske filosofen Jurgen Habermas er en av dem som har arbeidet mest med religiøsitet i politisk debatt. Han understreker at den liberale staten har interesse av å la religiøse slippe til i politikkens sfære, for de religiøse kan bidra med viktige ressurser.

For Habermas er et sentralt poeng at vi må finne et felles politisk språk, som er tilgjengelig for flest mulig. Det vil si at de religiøse må oversette de religiøse ytringene til et allment språk.

Sekularisme som begrep innebærer ikke at ateismen skal oppnå en opphøyet særstilling og gjennomsyre samfunnet. Sekularismen har også plass til de troende.

Lurås går langt i en helt annen retning: I det man sier at man tror på Gud, eller på Koranen, avviser han nærmest at dette språket kan finnes, fordi «den jevne europeer» ikke lenger tror på Gud og ikke er «bundet opp av å gjøre en teologisk legitimering av enhver politisk og sosial endring».

Alvorlig feilfremstilling av religionens plass

Det er to store problemer med Lurås' posisjon:

For det første glemmer Lurås at enhver moralsk posisjon i siste instans hviler på en ubevist påstand. Normative utsagn kan ikke bevises.

For det andre underkjenner han fullstendig alle de troende muslimene og troende kristne som nettopp står i en habermasiansk tradisjon og søker å formulere sine politiske posisjoner i mest mulig allment tilgjengelig argumenter.

Gjennom en alvorlig feilfremstilling både av religionens plass i moderne vestlig kultur og av religiøses muligheter til å kommunisere politisk med annerledestroende, gjør Lurås seg blind for alle de troende som er en selvfølgelig og viktig del av moderne vestlig identitet og politikk.

Skal man følge argumentasjonen til Lurås, ville ikke troen til personligheter som Florence Nightingale, Inge Lønning, Jimmy Carter, Rotterdams muslimske ordfører Ahmed Aboutaleb og den norske landslagsspilleren i fotball Omar Elabdellaoui vært kompatibel med en vestlig identitet.

Hvem er egentlig dogmatisk?

Et av de viktige utviklingstrekkene i moderne vestlig historie har vært erkjennelsen av at folk med en annen, eller ingen, tro, kan være like gode mennesker som en selv.

Det var en kamp som kom både som et resultat av at ulike kristne retninger måtte finne en måte å leve sammen på, og en kamp agnostikere og ateister førte for å bli akseptert.

Det kan være krevende å akseptere at folk som ikke deler ens egen tro faktisk kan være både moralske og politiske allierte – i USA er det for eksempel fortsatt slik at noe av det verste man kan si som presidentkandidat, er at man er ateist. Så helt i mål er vi ikke.

Men Lurås tar oss tre skritt tilbake: Han stiller spørsmål ved denmoralske og politiske integriteten til troende i kraft av å være troende. Fordi han ikke selv kan skjønne hvordan den troende begrunner sin støtte til det sekulære demokratiet, slutter han å høre på hva de har å si og avviser dem nærmest pr. definisjon.

Lurås minner dermed mest om troende som ikke kan akseptere at annerledestroende eller ikke-troende kan være gode mennesker og medborgere.

Parallellen blir tydelig når han skriver: «Opplysningstidens påfølgende humanisme var nettopp en opphøyelse av menneskets egen autonomi, på sett og vis en slags guddommeliggjøring av mennesket selv.»

For nettopp ved å guddommeliggjøre sin egen posisjon fremstår Lurås selv som dogmatisk.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Les også:

Kåre Eriksen, kommunikasjonsrådgiver i Digni, svarer Helge Lurås:

Les også

«Det er mulig å være både et rasjonelt og et troende menneske, Helge Lurås»

Professor Marius Timmann Mjaaland:

Les også

  1. Arven fra jødeparagrafen setter tydelige spor i det norske samfunnet

Les mer om

  1. Debatt