Debatt

«Du kan ikke mene det, for Knut Arild mener ikke det» | KrFU-leder Martine Tønnessen

  • Martine Tønnessen
    Leder, Kristelig Folkepartis Ungdom
Å være uenig med sjefen har vist seg å by på utfordringer, skriver KrFU-leder Martine Tønnessen.

Partifeller beskylder meg for å være respektløs, opprørsk og at jeg ikke vil partiet mitt vel, skriver KrFU-lederen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

KrF står overfor et veivalg. Det er mye som står på spill, både internt og eksternt. Ikke bare handler det om hvor KrF skal, men også hvor Norge skal og hvem som skal være statsminister i Norge. Da er det bare rett og rimelig at debatten går høyt.

Knut Arild (Hareide, red.anm.) har pekt på en regjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF. Jeg er uenig med Knut Arild. Jeg mener KrF er best på den ikke-sosialistiske siden i norsk politikk, og at gjennomslagene vi har fått de siste fem årene viser at det er her vi har mest å hente. Jeg mener også at det er bedre å gå inn i en flertallsregjeringen der vi vet hva vi får i regjeringsplattformen, enn å gå inn i en mindretallsregjering der vi først skal forhandle plattform og deretter forhandle med SV. Jeg ser heller ingen grunn til at vi skal felle Erna (Solberg, red.anm.) som statsminister, ettersom vi er svært godt fornøyd med den politikken hun fører.

Statsminister Erna Solberg (H) besøkte i september KrFUs landsstyremøte.

Er jeg respektløs?

Å være uenig med sjefen har imidlertid vist seg å by på utfordringer. I ordskiftet, på e-poster, ansikt til ansikt og i kommentarfelt har jeg i det siste blitt «satt på plass» av partifeller som mener at man ikke kan være uenig med partilederen, at jeg er respektløs og opprørsk og at jeg ikke vil partiet mitt vel.

Beskjeden er at jeg må endre mitt syn, fordi Knut Arild har kommet til en annen konklusjon enn meg. Jeg blir anklaget for å være imot Knut Arild som partileder.

Det er jeg ikke, jeg er bare uenig i akkurat dette rådet. Det betyr ikke at jeg ikke har tillit til ham.

Da Knut Arild ga sitt råd til landsstyremøtet, var det ikke en diktator som snakket, skriver Martine Tønnessen.

Partileder, ikke diktator

Det er krevende å bli anklaget for å være illojal og mangle respekt når du argumenterer for ditt syn, når det nettopp er ditt syn som er blitt etterspurt.

Da Knut Arild ga sitt råd til landsstyremøtet, var det ikke en diktator som snakket. Det var en demokratisk valgt partileder, som både er valgt og sitter på partiets nåde. Det er partiet som skal eie denne prosessen, og det betyr at alle som er en del av partiet, skal få si sin mening.

Rådet Knut Arild ga, la en føring på debatten jeg ikke tror han hadde noen intensjon om å legge. Det var heller ikke en føring han valgte å legge, men som jeg opplever at mine meddebattanter legger for ham. I ordvekslingen nå blir det nemlig brukt som et selvstendig argument at Knut Arild har gitt et råd.

Det mener jeg er feil. Denne prosessen er helt uavhengig av hvem som er partileder i KrF. Rådet vi lander på 2. november, må være det samme, uansett hvem som leder partiet. Om Knut Arild så hadde gått av i morgen, må rådet vårt være det samme.

Det er partiet som bestemmer

Når man blir møtt med argumentasjon som «du kan ikke mene det, for Knut Arild mener ikke det», fjerner man prosessen fra partiet og gir definisjonsmakten til partilederen alene. Det er også en helt feil innstilling.

Det er partiet KrF som skal ta avgjørelsen om hvor partiet skal gå. Nettopp derfor har vi kalt inn til et ekstraordinært landsmøte. Dersom det var sånn at vi er nødt til å følge Knut Arilds råd, ja, da hadde vi ikke trengt å høre fra resten av organisasjonen.

Selvfølgelig kan han fortsette

Jeg begynner å lure på hvorfor de som bruker det at Knut Arild har gitt sitt et råd som argument, mener det de mener. Spesielt gjelder det argumentet om at «Knut Arild kanskje ikke kan fortsette om vi ikke blir med på hans plan!».

Selvfølgelig kan han det!

Knut Arild er valgt av landsmøtet, og landsmøtet er suverent. Han har selv bekreftet at han kan sitte i regjering med Solberg, og som partileder er man først og fremst valgt til å forvalte det landsmøte bestemmer. Knut Arild har gitt sitt råd til partiet, men har vært klar på at alle vi andre står fritt til å mene noe annet. Det gjør blant annet hans to nestledere.

Nestleder Kjell Ingolf Ropstad og partileder Knut Arild Hareide på KrF-debatt i Vennesla.

Landsmøtet har også valgt en partiledelse. Altså ikke bare en leder, men også to nestledere. Det finnes lederskap som anbefaler Ap, og det finnes lederskap i KrF for å gå inn i regjeringen. Partimedlemmer bør derfor føle seg frie til å mene og peke på ulike alternativer.

Det er også lov å ombestemme seg. I 2013 var Knut Arilds anbefaling å gå inn i regjeringen. Den eneste forskjellen på den regjeringen han anbefalte da og den som sitter nå, er at Venstre har gått i den og at vi vet at politikken som føres er god for KrF. I juni kunne vi vise frem en lang liste med gjennomslag.

Knut Arild har ombestemt seg. Selv om jeg er uenig med det han nå peker på, respekterer jeg hans vurdering. Jeg respekterer også dem som mener at vi burde gå til venstresiden. Og jeg forventer å bli møtt med den samme respekten for mitt syn. Det har jeg dessverre ikke alltid opplevd, naturligvis med mange, gode unntak.

Gi ditt eget råd

Jeg vil oppfordre mine partifeller til å følge oppfordringen fra Knut Arild om å si sin mening og ikke anklage noen for illojalitet eller tillitsbrudd dersom de mener noe annet enn partilederen. Det er partiet som avgjør hva vi mener, ikke partilederen alene.

KrFere: Vi er bedt om å gi partiet et råd. Og det rådet bør være ditt eget, selvstendige råd, ikke et råd basert på andres oppfatning eller mening. Dette handler ikke om å støtte Knut Arild, for det gjør vi alle. Det handler om hvor du ser for deg KrF i fremtiden.

Les også:

Les også

  1. Trine Eilertsen: Knut Arild Hareide som anstendighetens gjeter

  2. KrF-medlem Robert Wright: Hvem stjeler partiet mitt?

  3. KrF-topp Hans Fredrik Grøvan mener Hareide stjal prosessen

Les mer om

  1. Politikk
  2. Knut Arild Hareide
  3. Solberg-regjeringen
  4. Kristelig Folkeparti (KrF)