Debatt

Skam dere, Discovery Networks! | Karianne Gamkinn

  • Karianne Gamkinn
    lærer og forfatter
Den høyeste kostnaden for reality-sirkus til folket og TV-selskapenes annonseinntekt tas av ungdom som fristes til å delta, skriver innleggsforfatter.

Kommersiell medieindustri bruker og kaster mennesker. Det tjener de millioner på.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Du er ikke en dritt, bitch, hyler Melina til Marielle i «Ex on the beach». Fakta er at Melina, Marielle og ungdommene i luksushuset på Mauritius er verdt millioner for Discovery Networks.

Mye har skjedd siden TVNorge sendte første sesong av «Big Brother». Fra debatt om det er greit å rikskringkaste livet til mennesker stengt inne i et hus, spør vi 17 år senere om det er greit å publisere gruppesex utført av ungdom på ekte.

Greit, sier mediesjef Hanne McBride i Discovery Networks til Dagbladet, og viser til at gruppesexen i «Ex on the beach» forrige uke var frivillig for de seks som deltok og at alle lå under en dyne.

Da to kvinnelige deltagere gikk vel langt i uønskede seksuelle tilnærmelser mot en mannlig like etter, svarte McBride at de sto parat til å gripe inn, men at de har tro på at seerne selv evner å problematisere.

Slik nagler McBride premisset etablert for reality-debatten: Frivilligheten trumfer tv-selskapenes ansvar. Dessuten: Seerne problematiserer hvor slem det er greit å være og hva som er å gå for langt i forsøk på sex med et menneske som ikke vil.

Faktorer som åpenbart er med i Discovery Networks vurderinger, men som sjelden når offentlig debatt, er hvordan TV-selskapene leker gud og iscenesetter intriger for å øke seertall og annonseinntekter.

Karianne Gamkinn, lærer og forfatter.

Umettelig behov for nytt blod

TV-kanalene tjener selvfølgelig penger når vi med puten i fanget ser unge mennesker pule, krangle, drikke seg drita og slåss på TV. Gruppesex, Melinas bitching, Vida Lills håndjobb på to unge menn samtidig i Paradise Hotel i 2012, og Anettes og Rodneys forelsket sex i Big Brother-huset i 2001 er høydepunkter i norsk reality-historie og TV-kanalenes annonseinntekter.

Kunstneren Andy Warhols berømte sitat «In The future, everyone will be world-famous for 15 minutes» er nå. Sitatet relateres ofte til enkeltindividets forlokkende muligheter for berømmelse.

Men Warhol pekte mot en fremtid der en kommersiell medieindustri har et umettelig behov for nytt blod og et bruk-og-kast-forhold til mennesker villige til å by på seg selv i jakten på å bli sett. Reality-seriene, blogger, Instagram og Youtube er ektefødte avkom av Warhols profeti.

Satser integriteten

I et samfunn der innbyggerne er sykt opptatt av berømmelse og banal underholdning, fremstår kanskje et realityshow som en snarvei.

Men når reglene endres i takt med annonseinntektenes spenningskurve, kan det å satse integriteten på TV bli en dyr erfaring selv for dem som vokser opp i en tid da iscenesettelsen av jeg-et er selveste essensen i livet.

Vida Lill er nå programleder i NRK P3. Samtidig husker mange nordmenn henne som tidligere deltager i realityshowet, skal vi tro intervjuet hun ga Dagbladet for to år siden. «Håper ikke jeg skal være «Paradise-Vida» for resten av livet», sa Vida Lill den gang.

Gud fra maskinen

De unge i «Ex on the beach» fremstilles som de evig vakre og sorgløse gudene som slanget seg på Olympen, de nyter sex og underholdes av lidelsen de skaper for andre.

Men makten de tilsynelatende har, reguleres av den virkelige guden i showet – Discovery Networks. Via Ipaden deltagerne alltid bærer, mottar de mer eller mindre frivillige oppgaver og regler endres.

Slik fungerer TV-selskapet som en Deus Ex Machina – en Gud fra maskinen, et fortellerteknisk grep brukt i greske tragedier der skuespillere som spilte guder, ble senket ned på scenen for løse hindre for handlingens utvikling.

I «Ex on the beach» beordres Daniel og Marielle på pardate av guden i Ipaden. Handlingsintrigen som skapes når spenningstoppen, dramaturgisk og på annonsekurven, da Melina, som har Daniel som romantisk interesse, hyler til Marielle: «Du er ikke en dritt, bitch!»

Hver enkelt reality-deltagers lidelse og skam iscenesatt av TV-selskapenes subtile regi er den virkelige underholdningen i realityshowene.

Den høyeste kostnaden for reality-sirkus til folket og TV-selskapenes annonseinntekt tas av ungdom som fristes til å delta.

Tross frivillig deltagelse, og sex, må vi snart seriøst spørre om det er greit å iscenesette intriger og tjene penger på unges skambelagte vei mot å skape seg selv som menneske. Skam dere, Discovery Networks!

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ex on the Beach
  2. TV
  3. Underholdning