Debatt

Hvorfor snakker ikke journalistene med russere?

  • Anki Gerhardsen
    Teaterkritiker og frilansjournalist
Det er bare ett ståsted vi ikke hører noe fra: Det putinvennlige, russiske folket, skriver Anki Gerhardsen (bildet).

Vi må få høre hva russere tenker og mener, uansett hvor vondt det måtte gjøre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Krigen i Ukraina har pågått i halvannen måned, og Russlands grusomme ugjerninger er gjort kjent for all verden. Vi har å gjøre med en voldsmakt som slakter sivile, som lyver, som stenger ned alle forsøk på intern opposisjon, og som har lagt fra seg alt som minner om demokrati. Nesten.

For uansett hvor ubehagelig det er å tenke på, så er det faktisk det russiske folket som har valgt Vladimir Putin som president. Ikke bare én gang, men hele fire ganger.

Ja, det har vært valgfusk, og ja, det er svært vanskelig å etablere reelle politiske alternativer, men allikevel. Alle som følger det russiske samfunnet er enige i at Putin har stor og reell oppslutning i befolkningen. Det er også en betydelig andel som støtter krigføringen mot Ukraina.

Hvorfor gjør russerne det?

Bare ett ståsted vi ikke hører noe fra

Norsk presse har gitt oss et enormt antall analyser og perspektiver på dette spørsmålet fra en rekke ulike fagfelt og ståsteder.

Det handler om historie, det handler om mentalitet, om frykt, om økonomi, om stolthet, om angsten for det kaoset som rådet på 90-tallet, og det handler om massiv propaganda.

Norske eksperter vet, og norske eksperter gjetter. Russiske regimekritikere i eksil skriver forklarende kronikker, og journalister som har rømt fra det som ligner mer og mer på et diktatur, lar seg intervjue.

Det er bare ett ståsted vi ikke hører noe fra: Det putinvennlige, russiske folket.

Hvorfor får vi ikke høre hvordan de argumenterer og hva de tenker?

Uvurderlig innsikt

Jeg er prosjektleder i nettverket Barents Press. Siden 2014 har jeg laget kurs for norske og russiske journalister om samfunnsforhold, kultur og politikk i våre to land.

Det har vært svært viktig å snakke med regimekritikere som kan fortelle norske journalister hvor ille det står til med frihet og menneskerettigheter i Russland. Men det har vært like viktig å møte myndigheter, politikere, mediefolk og andre samfunnsaktører som formulerer og forklarer hvorfor de kjemper for det bestående.

Uten denne innsikten er det umulig å forstå Russland og umulig å fatte hva som bor i den naboen vi er tvunget til å forholde oss til.

Denne naboen lengter ikke i voldsom grad etter Vesten. Han og hun ser på verden og tilværelsen med et annet blikk.

Nå truer dette blikket hele Europa. Nettopp derfor er det urovekkende at ikke norsk presse anstrenger seg for å la oss få møte det i form av reportasjer og intervjuer, med kritiske spørsmål og svar.

Gjenfortelling, referering, antagelser og tolkning

De nye medielovene, streng sensur og trusler om alvorlig straff for den som ytrer seg negativt om «spesialoperasjonen i Ukraina», gjør det helt klart vanskelig å bedrive alminnelig journalistikk. Journalistene må passe på både egen og kildenes sikkerhet.

Men utelukker dette enhver mulighet for å spørre om noe som helst?

For nå er det gjenfortelling, referering, antagelser og tolkning som preger nyhetene.

NRKs korrespondent rapporterer som regel kun fra en veranda i Moskva. Aftenposten har gjort et par hederlige forsøk. Men ellers er det langt mellom journalister som oppsøker hverdagsmennesker, analytikere eller andre representanter for det som dessverre er den russiske majoritet.

Når journalistene viker unna

Det sterke og livsviktige fellesskapet rundt Ukraina er fantastisk, men pressen må passe på at ikke en ekstremt komplisert verden fremstår som enkel.

Vi samler oss i studio og i spaltene og gjetter om Putins psyke, spør hverandre om palassrevolusjon er mulig, leter etter tegn på at hæren skal gå i oppløsning og håper at de mange døde soldatene skal snu folket.

Hva tenker russiske statsvitere om det?

Det er det knapt noen som spør om. Og sanksjonene mot kulturfeltet og akademia har også lukket alle muligheter det norske sivilsamfunnet har hatt til å legge øret mot den russiske bakken.

Nå finnes det ingen kanaler for samtaler mellom mennesker lenger. Nå finnes det ingen tilgang på argumenter, tanker, perspektiver, eller rom for diskusjon.

Og når også journalistene viker unna, står vi igjen med vestlig etterretning, statlig russisk fjernsyn og Kremls offisielle uttalelser.

Det er farlig tynt.

Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Medierevisjonen
  2. Russland
  3. Vladimir Putin
  4. Ukraina
  5. Journalistikk