Debatt

Helseministerens verdivalg i pandemien

  • Henrik Vogt
    Henrik Vogt
    Lege og postdoktor, Senter for medisinsk etikk, UiO
Hva mener helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) egentlig med «for dårlig standard»? spør Henrik Vogt.

Ingvild Kjerkol (Ap) setter kvaliteten på sykehusbehandling over andre interesser, som kultur, servering og studenters sosiale liv.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I denne pandemien legger helsevesenets kapasitet et lokk på friheten og utfoldelsen i resten av samfunnet. Hvis helsevesenet i de kommende ukene kan trappe opp kapasiteten mer, spesielt sykehuskapasiteten, kan det holdes mer åpent.

I den forbindelse har det hersket usikkerhet rundt evnen til å skalere opp intensivkapasiteten på sykehusene. Det er blant annet fordi kvaliteten kan bli noe dårligere på den helsehjelpen som da ytes.

Men etter nyttår kom de regionale helseforetakene frem til et nytt tall for hvor mange intensivplasser de kan mønstre i en pandemitopp: 647, mot 289 til vanlig. Dette tallet inkluderer betydelige flere intensivplasser med respirator, men også 73 intermediærplasser i Helse sørøst uten respirator. Disse kan være nyttige brukt på dem som ikke er aller sykest.

Oppsiktsvekkende uttalelser

I VG 7. januar sier helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) noe om hvor villig hun er til å bruke denne kapasiteten:

«Nylig har de informert om at det er realistisk å kunne trappe opp til 647 senger på kort sikt, men en andel av disse vil være såkalte intermediærplasser med en enklere innretning og lavere bemanning enn fullverdige intensivplasser. Høyere antall senger vil medføre dårligere standard enn vi har i dag. Det er en situasjon vi ikke ønsker å havne i.»

I klartekst: Helseministeren synes nødig å ville benytte den kapasiteten vi faktisk har, for å holde samfunnet åpent i større grad. Da ønsker hun (tydeligvis) heller å gripe inn overfor andre samfunnsområder som får store problemer. Og begrunnelsen hennes er at kvaliteten på helsehjelp da kan bli noe lavere. Det virker da lite sannsynlig at kapasiteten vi faktisk har, vil bli brukt.

Med omikronvarianten ser det ut til at akkurat intensivkapasiteten kan bli mindre presset. Men det er nærliggende å anta at helseministerens tankegang også gjelder kapasitet på sykehus mer generelt og ellers i helsevesenet.

Dette er oppsiktsvekkende. Her kommer helseministeren – hvis vi skal tro det hun er sitert på – med et eksplisitt verdivalg: Hun setter kvaliteten på sykehusbehandling over andre interesser, som kultur, servering og studenters sosiale liv.

Hvem er disse «vi»?

Ett viktig spørsmål som dukker opp: Hvem er disse «vi» som helseministeren snakker om, som ikke ønsker en oppskalering med eventuelt dårligere standard?

Hun har som fersk helseminister neppe kommet frem til dette alene, og det er neppe bareierne hun har snakket med.

Bak må vi forvente at det står innflytelsesrike premissleverandører i Helsedepartementet, Helsedirektoratet, i sykehusenes ledelser og representanter for helseprofesjonene, leger og sykepleiere. Med sine verdier og standarder.

Helsedirektør Bjørn Guldvog uttalte som et eksempel på NRK Debatten 13. januar at «hele vårt formål er at vi ikke overbelaster så mye at vi gir et dårligere tilbud til våre pasienter».

Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad sa 20. desember til Dagbladet at «det er jo nettopp det vi har vært opptatt av i Norge, at vi skal ha et helsevesen som kan fungere mest mulig normalt gjennom pandemien».

Intensivlegenes foreningsleder Jon Laake har som én viktig profesjonell premissleverandører både tidligere og uttalt seg negativt til mulighetene for oppskalering av kapasiteten.

Hva er «for dårlig standard»?

Her står vi overfor en situasjon der alle andre hensyn i samfunnet måles mot oppfattelsen av god nok kvalitet i sykehusbehandling. Et annet viktig spørsmål som dukker opp, er derfor hva helseministeren egentlig mener med «for dårlig standard». Dette er vagt, men på Debatten 13. januar sier hun: «Hvis for mange blir syke samtidig, så vil det føre til svekkelser i helsetjenesten, og da er det noen som rammes.»

Helseministeren må gjerne korrigere. Men på hennes uttalelser, sammenholdt med Guldvogs og Nakstads over, virker det som nærmest enhver svekkelse av kvalitet – ethvert avvik fra det normale – i helsetjenestene anses verre enn store og alvorlige kvalitetstap på andre samfunnsområder.

Jeg vil også sette et spørsmålstegn ved i hvilken grad helseministeren og Helsedirektoratet bør gjøre disse verdivurderingene alene

Jeg mener vi må kunne tolerere en viss, forbigående svekkelse i kvaliteten på helsetjenestene så lenge de fortsatt er forsvarlige, og dette muliggjør en oppskalering av kapasitet som innebærer betydelige goder ved at man ivaretar andre interesser i samfunnet.

«Grunnleggende urettferdig»

Det var slående å høre helseministerens utsagn på NRK Debatten 13. januar da hun snakket til Tommy Åsheim, afterski-eieren som representerte servering og uteliv: «Pandemien er grunnleggende urettferdig», sa hun.

Tenk om helseministeren hadde sagt det samme til slitne sykepleiere eller leger når de står frem i mediene. Sykepleierforbundets leder kalte det som et eksempel før jul «pisking» at sykepleiere ikke fikk juleferie og avspasering som vanlig – midt i en pandemitopp og nasjonal krise. Tenk om helseministeren til dette svarte: «Jeg forstår dere har det tøft, men pandemien er grunnleggende urettferdig.»

Tenk om hun hadde sagt: «Hvis ikke skoler, uteliv eller kulturinstitusjoner kan drives med topp kvalitet, er det noen som rammes, så da må sykehusene dessverre trappe opp så mye remmer og tøy kan holde.»

Dette illustrerer verdivalg i vårt folk og blant politikere. Uansett om jeg har rett i min tentative diagnose når det gjelder hennes verdivurdering her, så bør helseministeren tydeliggjøre disse vurderingene mer for folket. Og hun kan revurdere.

Jeg vil også sette et spørsmålstegn ved i hvilken grad helseministeren og Helsedirektoratet bør gjøre disse verdivurderingene alene. De har betydelige interessekonflikter i at deres område og interesse er helsefeltet. De skal primært over tid håndtere og tekkes interessegrupper innen denne samfunnssfæren.

Derfor har også statsministeren et viktig overordnet ansvar. Andre ministre bør ivareta sine felts verdier, og mediene har et ansvar for å få andre stemmer inn i debatten.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Jon Henrik Laake: Vi har hverken 1200, 925 eller 647 intensivsenger i Norge. Vi har drøyt 250.

  2. Slik behandles de aller sykeste. Koronapasientene ved Rikshospitalet har tre fellestrekk.

  3. I Norge slipper nesten bare spesialistene til på intensivavdelingene. Sverige slapp inn flere da smitten herjet som verst.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Ingvild Kjerkol
  3. Helsedirektoratet