Å si nei til Facebook er å si ja til fremtiden
Vi trenger en visjonær respons i kampen mot teknologi som er brukt av alle, men kontrollert av veldig få.
Datatilsynets brudd med Facebook bør bare være begynnelsen. Fortsettelsen bør handle om strategiske og politiske tilnærminger som kan gi trygg og forskningsbasert teknologi.
Datatilsynet vurderte nylig konsekvensene av Facebook for personvernet. Ledelsen besluttet at Datatilsynet ikke skal være på eller kommunisere via Facebook.
Evalueringen ønskes velkommen, selv om det er overraskende at den først kom nå, etter mange år med misbruk av data. Husk at det i 2018 ble avslørt at dataanalyseselskapet Cambridge Analytica hadde fått tilgang til privat informasjon om over 80 millioner Facebook-brukere, informasjon som ble brukt til å påvirke Trumps valgkamp.
Som Teknologirådet antyder, er det sannsynlig at flere offentlige aktører kommer til å legge ned sine Facebook-sider. Men hva som vil skje etterpå, er uklart.
Hva med andre plattformer?
Facebook har brukt flere år på å utvide sitt kommunikasjonsimperium med Instagram, Messenger, Pinterest og Whatsapp. De har utviklet kraftige algoritmer for å tilpasse innholdet nøyaktig til ulike brukergrupper.
Kommer avskjeden med Facebook til å følges opp med at vi fjerner andre sosiale medier i Norge?
Hvordan skal offentlige aktører kommunisere med brukerne sine uten en tilsvarende plattform?
Og hva med andre store plattformer og apper som er mye brukt, men som ikke er vurdert av Datatilsynet?
Designet for kommersiell gevinst
Sosiale medier hevder å handle om kommunikasjon, men designet er optimalisert for kommersiell gevinst. Forskere innen teknologi har advart om dette problemet i mer enn et tiår.
Vi blir stadig mer frustrerte og forvirrede over mangelen på en strategi fra myndighetene. Konsekvensene av denne mangelen på strategi blir størst hos de mest sårbare gruppene som samfunnet bør beskytte. Som for eksempel små barn.
Teknologi brukes i økende grad i utdanning av små barn. Men det finnes ingen lovverk for å unngå at dataene deres blir misbrukt til kommersiell bruk av Google eller Facebook.
Det er få forskningsbevis på at læringsplattformer og apper som brukes hjemme og i skolen faktisk hjelper deres utdannelse. Det er heller motsatt. De seneste studiene viser at de mest populære appene som annonseres som «pedagogiske», ikke støtter barns læring.
To hovedstrategier
Analysen og konklusjonen fra Datatilsynet kan ikke tas som en nyhet. De må være starten på en strategisk politisk tilnærming for å lage løsninger for en trygg og forskningsbasert teknologi nå. En utvikling i riktig retning kan sikres med to hovedstrategier.
Først må vi redusere avstanden mellom utviklere og innkjøpere av teknologier og deres brukere. Kvaliteten kan økes gjennom et direkte samarbeid mellom teknologiprodusenter og lærere, familier og barn. Samarbeidet må brukes direkte i utvikling av teknologier, ikke bare for å vurdere eksisterende løsninger.
Forskere kan gjøre sitt beste for å støtte forskningsbasert teknologi. Men veien fra utvikling av teknologier ved universiteter til lansering på markedet er for lang.
Regjeringen bør kreve en større vitenskapelig innsats fra teknologiprodusentene. Nasjonale produsenter bør kunne presentere tydelige beviser på at det ligger god forskning bak påstander om at plattformen deres er lærerik og trygg.
Et slikt bevis kan ikke finnes kun ved å få en forsker til å delta på årlige styremøter. Et slikt bevis får man gjennom å kreve at teknologiprodusentene tester teknologiene sine nøye, før skolene kjøper dem.
I USA er det fire bevisnivåer som brukes av den amerikanske regjeringen når de skal bestemme om de skal gi finansiering til skoler og distrikter til innkjøp av teknologi i skolen.
Digital handlekraft
USA er ikke et godt eksempel når det gjelder å beskytte personopplysninger. EUs personvernforordning GDPR har derimot gode regler om databeskyttelse. Den nye forskriften fra Storbritannia om beskyttelse av barns digitale rettigheter er et godt eksempel på hvordan en skal spisse reglene for å beskytte barna.
Eksempler fra andre land er ikke ideelle, men de kan brukes til å rette debatten inn mot konstruktive løsninger.
I Norge har vi tatt i bruk mye teknologi fra USA, men vi har ikke tilpasset innholdet og tjenestene rundt dem til en norsk kontekst. Dette gapet utgjør en unik mulighet for innovasjonssektoren, men også for den nye regjeringen til å vise sin digitale handlekraft.
Ikke å bruke Facebook er en god reaksjon. Men vi trenger en visjonær respons i kampen mot teknologi som er brukt av alle, men kontrollert av veldig få.
