Grunnløs bekymring for ledig intensivkapasitet
Intensivpersonell utgjør en svært fleksibel ressurs som kan fungere på alle arenaer i helsetjenesten.
Samfunnsmedisinske tiltak har vært essensielle for at Norge fikk kontroll over pandemien. Utstyrt med prognoser fra Folkehelseinstituttet har politikere og helsemyndigheter tatt grep. Slik har vi unngått stappfulle sykehus og overdødelighet.
Tross disse grepene har mange sykehus måttet legge om aktiviteten for å kunne ivareta alvorlig syke koronapasienter. Det har gått ut over nesten alle andre pasientgrupper. Stengte poliklinikker og planlagte inngrep som har vært utsatt på ubestemt tid, har preget det siste halvannet året. Ingen har oversikt over konsekvensene for enkeltpasienter.
Intensivkapasitet på stedet hvil
I Aftenposten 3. november påpeker avisens lederskribent at intensivkapasiteten ved landets sykehus er for dårlig. Tidligere pandemier, eldrebølgen, terrorangrep og naturkatastrofer til tross: Kapasiteten til å behandle kritisk syke har stått på stedet hvil i godt over ti år.
Økonomistyringen i sykehusene er trolig en viktig medvirkende årsak til at det er blitt slik. Konsekvensen er at det gjennom mange år er blitt utdannet altfor få anestesileger og intensivsykepleiere.
Dessverre har det fått feste seg en oppfatning om at «tomme senger og intensivsykepleiere som blir sittende og vente på neste pasient, er dårlig bruk av fellesskapets penger» (Shazia Mahid i VG), og at økt intensivkapasitet ikke vil kunne avhjelpe en situasjon med ukontrollert smitte (Espen Rostrup Nakstad til VG). Begge oppfatninger hviler på bristende forutsetninger:
Ingen seriøse aktører har foreslått at smitten skal slippes fritt løs. Men som overlege Trude Basso ved St. Olavs hospital nylig påpekte i Trønderdebatt, kan ikke «den nye normalen bli at politikere pålegger resten av samfunnet til stadighet å justere aktiviteten fordi helsetjenesten har kroniske kapasitetsutfordringer».
En fleksibel ressurs
Med vedvarende smitte i befolkningen har våre politikere plikt til å ruste sykehusene slik at de både kan ivareta pandemipasienter og alle andre.
Frykten for at anestesi- og intensivpersonell skal sitte uvirksomme og vente på neste katastrofe, er grunnløs. Dette personellet utgjør en svært fleksibel ressurs som kan fungere på alle arenaer i helsetjenesten, fra helikopteroppdrag i Nordishavet til langt inn på operasjonsstuer og intensivenheter. De kan også bidra til økt pasientsikkerhet i alle deler av sykehusenes organisasjon.
Gitt en enhetlig struktur vil store intensivenheter kunne tilby overvåking og behandling av alle mulige pasienter i normalperioder og kunne rigges for tunge intensivpasienter ved kriser og katastrofer.
