Debatt

Flere foreldre må ha tiltro til at de kan hjelpe egne barn

  • Silja Bjørgulfsdottir
    Silja Bjørgulfsdottir
    Psykologspesialist, BUP Oslo Syd Oslo Universitetssykehus
Altfor ofte får spesialisthelsetjenesten henvist barn og unge med mistanke om psykiske lidelser hvor det ikke er grunnlag for mistanken, skriver Silja Bjørgulfsdottir.

Spesialisthelsetjenesten kan ikke, og skal ikke, hjelpe alle barn og unge med ettervirkninger av pandemien.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et barn som har vondt i kneet sendes ikke rett inn i operasjonssalen. På samme måte skal heller ikke et barn med livsutfordringer nødvendigvis rett inn i spesialisthelsetjenesten. Altfor ofte får vi som jobber i spesialisthelsetjenesten, henvist barn og unge med mistanke om psykiske lidelser hvor det ikke er grunnlag for mistanken.

Når vi ser en økning på mellom 20 og 30 prosent i henvisninger inn til spesialisthelsetjenesten sammenlignet med år uten pandemi, er det betimelig å spørre seg: Hvor mye dårligere har barnas psykiske helse blitt, og hvor skal hjelpen gis? Trenger flere barn psykisk helsehjelp ved et sykehus, eller kan vi som storsamfunn hjelpe disse barna på andre arenaer?

Det er ingen tvil om at pandemien har gått hardt utover mange barn og unge. Flere rapporter bekrefter at barn og unge har opplevd større grad av ensomhet, utrygghet og engstelse de siste to årene. Livet har vært mer uforutsigbarhet med vekselvis åpent og stengt samfunn. I tillegg har de levd med hjemmeskole, begrensninger i fritidstilbud og begrenset muligheter til å møte venner.

En slik langvarig pandemi har vi aldri opplevd før. Det har gjort oss usikre på hvordan vi kan hjelpe barn og unge med ettervirkningene. Vi har kanskje ikke denne erfaringen, men vi har mye kompetanse og kunnskap om hva som fremmer god utvikling hos barn.

Barn og unge utvikler seg sammen med jevnaldrende og voksne. Når denne utviklingen blir forstyrret ved at de mister flere av sine utviklingsarenaer, vil det være naturlig at det påvirker flere forhold hos barn og unge.

Når selve strukturen i hverdagen blir borte, kan livet kjennes mer utrygt og uforutsigbart. Det kan være utfordrende for mange.

Fare for å gjøre vondt verre

Så hvordan skal vi som et samfunn hjelpe barna våre videre etter pandemien?

Det vil neppe være hensiktsmessig å sykeliggjøre eller problematisere naturlige reaksjoner på en unaturlig situasjon. Gjør man det, står vi i fare for å gjøre vondt verre. Når det er sagt, er det mange barn som nå trenger utviklingsstøtte i en vanskelig fase. Denne støtten gis ofte best fra foreldre og nærmiljø, ikke nødvendigvis spesialisthelsetjenesten.

Mange familier med utfordringer oppsøker fastlegen først. Der møter de en primærhelsetjeneste som må prioritere hardt.

Fastleger har ofte dårlig tid til å kartlegge vanskene. Noen ganger møter de kun foreldrene, og fastlegen må vurdere neste skritt uten å ha møtt barnet. Fagfolk er vant med å tenke at det er viktig å gi barn hjelp i en tidlig fase. Kombinasjonen av dårlig tid, bekymring for barnets utvikling og foreldres bekymring kan i verste fall føre til at barn henvises til spesialisthelsetjenesten på feil grunnlag.

Dette kan føre til at spesialisthelsetjenesten overbelastes. I verste fall kan det gå utover kvaliteten i tilbudet til de barna som virkelig trenger det, og som har rett på hjelp. Vi ser nå hvordan tjenesten er i knestående på grunn av en strøm av innkommende pasienter.

Kunne vært løst av foreldrene

Ved første øyekast kan det se ut som flere barn henvises med moderate til alvorlige psykiske helseplager. Ved nærmere undersøkelser ser bildet ofte noe annerledes ut.

Vi vet at mange har fått det vanskeligere under pandemien. Vi ser en økning i alvorlige tilstandsbilder, men vi tror også at en del av vanskene kunne vært løst ved å berolige foreldre og gi dem tiltro til at de ofte er den beste ressursen til å hjelpe barna ut av en krevende situasjon.

Løsningen er ikke alltid psykisk helsehjelp

Spesialisthelsetjenesten skal være der for dem som har det aller vanskeligst. Noen av de sårbare barna har betalt en høy pris for at nødvendig ramme og struktur har bortfalt de siste to årene. Konsekvensen er at barna har fått det betydelig verre under pandemien.

Spesialisthelsetjenesten har opplevd en jevn økning i antall henvisninger gjennom flere år. Pandemien har ført til en dramatisk økning. Vi ser flere tilfeller av alvorlige psykiske lidelser, men vi får også flere henvisninger med utfordringer som bør løses andre steder.

Det er all grunn til å tro at det vil det gå bra med barna

Vi må hjelpe barna tilbake til en normal tilværelse. Pandemien har skapt en avvikende situasjon. At barn viser reaksjoner på det unormale, er forståelig. Det er sunt å reagere. Mest sannsynlig er det en forbigående reaksjon.

Gode samtaler med foreldre, trenere, helsesykepleier, lærere eller andre betydningsfulle voksne kan utgjøre en stor forskjell. Gi rom til barnas bekymringer. Gå sammen med skolen og gi barna rammer og tilrettelegging. Bidra til å få i gang fritidsaktiviteter og legg til rette for møteplasser for barn og unge. Ha litt is i magen!

Det er all grunn til å tro at det vil det gå bra med barna, og at disse reaksjonene etter hvert vil gå over.

Les også

  1. Kommentar av Joacim Lund: Kjerkol! Den varslede krisen er her!

  2. I februar hadde Ida (11) nesten helt sluttet å spise. Da ble hun lagt inn.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Barn og unge
  2. Psykisk helse
  3. Skolehelsetjenesten