Det er farlig å bagatellisere kanselleringskulturen

Hva skjer når politisk ideologi blir viktigere enn omtanke for individet?

Det å gå løs på mennesker som har gjort en feiltagelse som om de har begått en utilgivelig forbrytelse, eller å erklære at enkelte spørsmål er så sensitive at de er utenfor debatt, er å utvise en form for dominans som kan krenke enkeltmenneskers verdighet, og som til slutt kommer til å undergrave den demokratiske samtalen.

Min kronikk i Aftenposten 1. februar om kanselleringen av den britiske læreren Kate Clanchy traff åpenbart noe som det var mulig for mange å gjenkjenne også i norsk kulturdebatt. Men ikke alle har vært like overbevist av kronikkens budskap. En av de minst overbeviste er rådgiver i Minotenk, Lisa Esohel Knudsen. Det er kanskje ikke så rart, siden Knudsen nettopp har gitt ut en bok der hun påstår at kanselleringskultur ikke finnes.

I sitt svar til meg prøver Knudsen seg på en «faktasjekk», men hun gjentar bare de samme påstandene som har vært rettet mot Kate Clanchy fra starten, og hun kommer med nye sitater tatt ut av kontekst. Knudsen bringer ingenting nytt til debatten.

Jeg har ikke påstått at Kate Clanchy ikke har begått feil. Det skriver jeg eksplisitt i kronikken at hun kanskje har. Det har også Clanchy selv vært ydmyk om, og hun har tatt selvkritikk. Som jeg skriver i kronikken: «Det avgjørende spørsmålet i denne historien er ikke om Kate Clanchy har begått feil. Det avgjørende spørsmålet er om hun fortjente alt det andre? Fortjente hun å bli stemplet som rasist? Fortjente hun å miste forlaget sitt? Fortjente hun å bli drevet så langt at hun ble suicidal? Var straffen hun ble tildelt proporsjonal med den overskridelsen hun kanskje hadde begått?»

Ingenting av dette svarer Knudsen på. Hun prøver heller ikke å forklare hvordan det kan ha seg, gitt at hun mener kanselleringskultur er et fiktivt problem diktet opp av høyresiden, at så mange av dem som undertegnet Harper's-brevet, hører til på venstresiden politisk. Inkludert venstreradikale ikoner som Noam Chomsky, Cornell West og Gloria Steinem.

Sannheten om prosessen mot Kate Clanchy er, uansett hvordan Knudsen snur og vender på den, at en kvinne som har viet livet sitt til å undervise og støtte barn med innvandrerbakgrunn i den offentlige britiske skolen i mer enn 30 år, opplevde å få sin karakter og livsgjerning rasert over ord hun uten ondskapsfulle hensikter skrev i en bok.

Over natten gikk Clanchy fra å være en respektert forfatter og høyt elsket lærer, til en fordomsfull rasist i mange menneskers øyne. De som burde stått opp for henne, vendte ryggen til. Til slutt raknet det for Clanchy, og selvmordstanker kom over henne.

Dette er Clanchys egne ord, fra et intervju med den britiske nettavisen UnHerd sist uke: «People were caricaturing every single thing I’d done. Context was never there. There wasn’t anything I could do about it. And they were saying that I was some of the things that I most fundamentally hate. […] They were all the worst things that I could possibly imagine, to have my words disordered and turned upside down. They forgot that I was a live human being in charge of other live human beings. They forgot that I was a teacher. They forgot I was a human being altogether.»

Konfrontert med dette er Lisa Esohel Knudsen mest opptatt av å diskutere semantikk og av å insistere på at Clancy ikke ble kansellert – fordi hun i ettertid har fått en ny kontrakt med et mindre forlag og er blitt intervjuet én gang av BBC. Kate Clanchy «som person er ikke poenget her», skriver Knudsen i en Facebook-tråd.

Dehumanisering venter

Men det var nøyaktig det som var mitt poeng! Clanchy som individ og hva som skjer når politisk ideologi blir viktigere enn omtanke for individet. Det som da med lovmessighet venter rundt neste hjørne, er dehumanisering.

Nøyaktig slik Clanchy beskriver det i sitatet ovenfor. For Lisa Esohel Knudsen, i likhet med Twitter-mobben som gikk til angrep på Clanchy, er det å vinne definisjonsmakten i «kulturkrigen» åpenbart viktigere enn å anerkjenne Kate Clanchys menneskelighet. Dette fraværet av medfølelse er trist å observere.

Hovedbudskapet i min tekst var en oppfordring til litt mindre dogmatisme og moralsk skråsikkerhet i samfunnsdebatten. En litt større aksept for menneskelig svakhet og feilbarlighet. Et litt større rom for empati og tilgivelse, og et litt mindre rom for å kaste den første stein.

Denne oppfordringen falt på steingrunn hos Knudtsen og hennes støttespillere. Dette er verdt å merke seg, men det er ingen grunn til at vi andre skal følge deres eksempel.

Det som er mer interessant, er å prøve å forstå hva disse reaksjonene kan leses som et symptom på. Hva kan konsekvensen bli?

Straffer personer, ikke ideer

Vitenskapshistorikeren Jonathan Rauch vier i boken «The Constitution of Knowlege» fra i fjor et helt kapittel til fenomenet «cancel culture». På overflaten kan kanselleringskultur og rasjonell kritikk ligne på hverandre, skriver han, men i praksis er de to ikke vanskelig å skille fra hverandre.

Holder man seg til de liberale regler som pleide å gjelde innenfor vitenskapsproduksjon og offentlig debatt, så straffer man ideer, ikke personer.

Kanselleringskulturen snur dette på hodet og straffer personer, ikke ideer.

Kanselleringskultur, mener Rauch, handler om å manipulere og forgifte den offentlige samtalen gjennom å isolere, demonisere, intimidere og frata meningsmotstandere anseelse og plattformer å ytre seg på. Dette har ingenting med legitim kritikk å gjøre.

Kanselleringskulturen forsøker å lukke munnen på meningsmotstandere. Det gjør kritikk ikke. Og, legger Rauch til, ofte blir andre aktører presset til ikke å gi sin støtte til de som blir forsøkt kansellert.

Hvis noen tviler på at dette skjer i norsk offentlighet i dag, så foreslår jeg at de leser Tonje Gjevjons artikkel om sine erfaringer med å bli kansellert av norske kunstinstitusjoner i Klassekampen for noen dager siden.

I tillegg er det verdt å minne om at noen av de mest intense kulturdebattene i Norge i 2021 – bråket rundt Morten Traaviks Sløserikommisjon, kritikken mot Ytringsfrihetskommisjonen, og konfliktene på Kunsthøgskolen i Oslo – alle hadde noen av kanselleringskulturens kjennetegn over seg.

Kontrollere samtalen gjennom frykt

Oppsummert kan kanselleringskultur best forstås som en aggressiv konformisme og som en strategi for å kontrollere den offentlige samtalen gjennom frykt. Hensikten er ikke bare å straffe den personen som bli kansellert, men også å sende et budskap til andre: Følg våre dogmer, hvis ikke blir du neste kjetter på bålet! Målet er aldri kritisk samtale, men å true kritikere til underkastelse og taushet.

Jeg har ingen illusjoner om at det er mulig å overbevise aktivistene om at dette er et problem, langt mindre at de selv noen ganger er problemet, men alle andre bør reflektere litt over hva konsekvensen av det å gi etter for aktivisters urimelige og illiberale press vil bety på sikt.

Det er spesielt tre ting det er verdt å tenke over:

For det første: De mest sårbare ofrene for kanselleringskulturen er ikke mektige aktører med store ressurser eller plattformer bak seg. En Joe Rogan eller JK Rowling lar seg ikke kansellere, uansett hvor mye aktivistene anstrenger seg. Det vi derimot ser, igjen og igjen, er at de som rammes hardest av kanselleringsforsøk, ofte er mennesker uten sterke støttespillere som selv tilhører venstresiden eller det liberale sentrum-venstre, men som har tråkket litt feil, eller bare er kritisk til den identitetspolititiske venstresidens doktriner.

Et eksempel som har mye til felles med Kate Clanchys historie, er det som skjedde med den feministiske filosofen Kathleen Stock ved University of Sussex. Stock ble mobbet fra stillingen sin etter at det ble ført en stygg hetse-kampanje mot henne, utelukkende fordi hun hadde publisert en bok som var kritisk til moderne kjønnsideologi.

Truslene nådde et slik omfang at Stock ble oppfordret til å skaffe seg livvakt, og hun fikk beskjed om å holde seg unna arbeidsplassen for egen sikkerhets skyld. Stocks meningsmotstandere ønsket ikke møte henne på ideenes slagmark, slik hun selv la opp til ved å skrive en bok der hun legger frem og begrunner sine kritiske argumenter på en saklig måte.

Isteden sendte de en mobb etter henne som forsøkte å få henne sparket, og som truet henne fysisk. Stocks egen fagforening falt henne ryggen. Til slutt orket ikke Stock mer og sa opp stillingen.

Dette er kanselleringskultur.

For det andre: Frykt virker. Kanselleringskultur er et forsøk på å få gjennomslag for sine verdier ikke med å argumentere for dem, men ved å gjøre andre redde for å motsi dem. Og det virker. Den årlige UNG2022-rapporten til Opinion viste at 52 prosent norske ungdommer ikke lenger tør å si hva de mener fordi samfunnet er blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Dette er et demokratisk problem.

Ingen er tjent med å gjøre offentlig debatt til et nullsumspill, der vinneren er den folk frykter mest. Dette vil med nødvendighet føre til selvsensur. Da handler den offentlige samtalen ikke lenger om å si sin ærlige mening, men om å tie stille og vise en fasade av enighet for å unngå å havne konflikt med aktivister.

Det som går tapt på veien, er muligheten til å finslipe argumenter og synspunkter gjennom konfrontasjon og søken etter sannhet. Altså nettopp det den liberale offentligheten er til for å gjøre. I enden av dette finnes det bare tapere, splittelse og konflikt.

For det tredje: Intensjon betyr noe. Et slagord blant identitetspolitiske aktivister har vært at «Intent don't matter. Impact does». Dette slagordet ble også brukt mot Kate Clanchy. Men hva betyr det i praksis, og hva er konsekvensen? Her er et eksempel:

Vinteren 2021 mistet den meritterte journalisten Donald McNeil jobben sin i The New York Times etter 45 år, fordi han på en skoletur til Peru i 2019 brukte N-ordet i en diskusjon med noen av tenåringene han var på reise med. Han brukte ikke ordet på en nedsettende måte. Han brukte det i kontekst, i en diskusjon om ordet elevene selv hadde tatt initiativ til. En av elevene gikk likevel til McNeils arbeidsgiver med en klage. Ledelsen i avisen undersøkte saken og ga McNeil en irettesettelse, men han fikk beholde jobben fordi de mente bruken av ordet ikke hadde vært ondsinnet.

Etter en Twitter-storm om saken skrev likevel over 150 av McNeils egne kolleger under på et krav til ledelsen i The New York Times om at NcNeil måtte avskjediges.

McNeil kom med en unnskyldning i et forsøk på å legge saken død, men helt etter boken, og akkurat som i prosessen mot Kate Clanchy, var det ikke godt nok for «inkvisisjonen» som var ute etter han. Stormen fortsatte, og ledelsen i avisen ga til slutt etter for presset. Den Pulizer-pris nominerte pandemi-journalisten McNeil fikk sparken. I en intern uttalelse slo to av redaktørene fast: «We do not tolerante racist language regardless of intent.»

«Regardless of intent». Denne uttalelsen er oppsiktsvekkende fra to redaktører i verdens mest innflytelsesrike mediehus. Det samme er frykten ledelsen i The New York Times viste da de kom under press. «Twitter er ikke på The New York Times’ liste over ansatte. Men Twitter er blitt den egentlige redaktøren», skrev den profilerte journalisten Bari Weiss i sitt bitre avskjedsbrev til avisen sommeren 2020. Kanselleringen av McNeil viste at Weiss hadde mer rett enn hun kanskje selv trodde.

Dette er kanselleringskultur.

En av The New York Times få gjenværende konservative skribenter, Bret Stephens, skrev en kritisk kommentar om saken. Stephens påpekte det opplagte:

«Every serious moral philosophy, every decent legal system and every ethical organization cares deeply about intention. It’s an elementary aspect of parenting, friendship, courtship and marriage. A hallmark of injustice is indifference to intention. Most of what is cruel, intolerant, stupid and misjudged in life stems from that indifference.»

Hva vil konsekvensen bli, ikke bare for den offentlige samtalen, men for kommunikasjonen mellom alle slags mennesker som er forskjellige fra hverandre, også i det hverdagslige, hvis intensjon ikke skal betyr noe?

Den svenske forfatteren Göran Rosenberg har reflektert klokt rundt dette. Han skriver: «Hvis vi oppgir evnen til å fortolke og forstå ord og setninger i sin kontekst, oppgir vi også muligheten til å kommunisere med mennesker med en annen bakgrunn enn vår egen, det vil si med mennesker som bærer på andre opplevelser, assosiasjoner og erfaringer enn oss selv. Til forsøkene på å forklare hvorfor mennesker i vår gjennomkommuniserte verden kan leve i så vidt forskjellige virkeligheter, uten hverken evne eller vilje til å forstå eller kommunisere med hverandre, ber jeg om å få lov til å tilføye dette: Den systematiske produksjon av misforståelser som oppstår når vi fjerner ord fra sin sammenheng og intensjon.»

Det bringer oss tilbake til Kate Clanchy. Det var nettopp denne, fra aktivistene side systematiske produksjon av misforståelser, skapt ved aktivt å se vekk fra både kontekst og intensjon, som ble Kate Clanchys ulykke. Det er dette som er den ulykken som har fått navnet «cancel culture».

Som forfatteren Fintan O’Toole korrekt påpeker i et essay i Prospect Magazine: Når Kathleen Stock blir mobbet til å forlate stillingen sin ved Sussex University, blir ikke forståelsen for transpersoners rettigheter og erfaringer større. De blir bare gjort til en slagmark der det kun finnes én vinner og én sannhet. Når Kate Clanchy drives til selvdrapstanker over ord i en bok, skrevet uten onde hensikter, blir grensen mellom kritikk og hensynsløs personangrep farlig tynn.

Det å gå løs på mennesker som har gjort en feiltagelse som om de har begått en utilgivelig forbrytelse, eller å erklære at enkelte spørsmål er så sensitive at de er utenfor debatt, er å utvise en form for dominans som kan krenke enkeltmenneskers verdighet, og som til slutt kommer til å undergrave den demokratiske samtalen.

Derfor er det farlig å bagatellisere disse tendensene når vi ser dem. De må tvert imot påpekes, kritiseres, og bekjempes. Slår de rot, blir vi alle tapere.