Det er ikke mulig med tillitsreform uten å fjerne markedsstyring i offentlig sektor

Tillitsreformen gjør at Nav-ansatte skal slippe å «halse etter måling og styring», sa statsråd Hadia Tajik til Aftenposten.

Regjeringen må gjøre noe med det underliggende problemet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Ifølge Aftenposten 30. januar ønsker dagens regjering å styre offentlig sektor gjennom tillit. Tillitsreformen skal rulles ut i hele offentlig sektor.

Men vil regjeringen gjøre noe med det underliggende problemet, nemlig kontraktsstyringen i offentlig sektor? Uten å endre på styringssystemet blir det ikke noen tillitsreform, bare tillitsvasking.

Forskjell på offentlig og privat

I ti år har jeg forsket på kontroll under NPM (New public management, markedsstyring i offentlig sektor).

Det som overrasker meg, er at samtidig som skadevirkningene av NPM er massivt dokumentert i forskningen, så holder myndighetene fremdeles på med å innføre stadig nye KPIer (Key Performance Indicator, viktige nøkkelindikatorer).

Problemet er dette: Det er forskjell på offentlig og privat sektor.

I privat sektor kan man gå konkurs. Der innføres ikke tiltak som truer bunnlinjen, eller som gjør at kunder blir misfornøyde. Og de vet også at kontrakter skaper transaksjonskostnader, kostnader som ingen tar med i regnestykket i offentlig sektor. Der implementeres og hamres alle regler inn gjennom kontroll.

Det fører ikke til gode tjenester eller handlingsrom for faglige ansatte, som arbeids- og integreringsminister Hadia Tajik (Ap) sier hun vil ha. Det fører bare til flere tidstyver.

Skaper økte kostnader og mistrivsel

Hele offentlig sektor drives nå som en stor bedrift der ledelsen holder hverandre til ansvar gjennom kontrakter med snevre kriterier.

Alle som jobber i privat sektor, vet imidlertid at når folk tar opp kontrakten og begynner å styre etter den, så er det begynnelsen på slutten. Private virksomheter som gjør det bra, drives på grunnlag av gode samarbeidsrelasjoner, ikke gjennom giftig kontraktskontroll.

At administrasjonen rundt kontrakter, standarder og kvalitetssikringsrutiner legger seg oppå eksisterende byråkrati, er ikke overraskende. Byråkratiet har alltid hatt en tendens til å vokse.

Resultatet av NPM blir dermed at stadig flere i offentlig sektor jobber med ledelse og administrasjon istedenfor med fag. Gjennom lederlønnssystemet i staten får de også høyere og høyere lønninger, mens ansatte bruker stadig mer av tiden sin på rapportering fremfor å hjelpe brukere.

Går på bekostning av kvalitet

Professor og forfatter Peter Druckers ideer om å gi mer frihet under ansvar til ledere har slått helt feil ut.

Ledere i offentlig sektor har ikke tid og råd til å høre på (pressede og lavtlønte) fagfolk som prøver å levere gode tjenester. De vil levere mest mulig, uansett hvor dårlig det er.

Offentlig sektor styres mer og mer gjennom ikke altfor godt gjennomtenkte kontrakter med snevre kriterier. Dermed fokuserer lederne på kontroll av fagpersoner og på det som telles, heller enn på kvalitet og kjernen i samfunnsoppdraget. Slik holder de ryggen fri.

Lederne korrumpes av målstyring og tilpasser seg måltall strategisk. Fokuset er ikke på forbedring eller på å hjelpe folk, men på å unngå kritikk.

Når revisjonsinstitusjonene konkluderer med at lederne har manglende styring og kontroll (for det er alltid konklusjonen), så er ledernes svar standardisering av tjenesten, en standardisering som i økende grad går på bekostning av profesjonsutøveres integritet og tjenestenes kvalitet.

Profesjonsutøvere har tatt lange utdanninger for å kunne gjøre skjønnsmessige og komplekse vurderinger til brukerens beste. Så får de tredd noen kontrakter og standarder nedover hodet hvor de skal huke av for hva de har gjort.

Hvor stor skade dette forårsaker, er avhengig av hvor læringsorientert lederen og kulturen i virksomheten er.

Ingen tillitsreform uten å avvikle NPM

Vi må nå se nøkternt på hva innføringen av markedsstyringen av staten har gjort med offentlig sektor og demokratiet de siste 30 år. Det er ikke lenger som før. Vi begynner nå å føle på kroppen hva 30 år med NPM har ført til.

Politikerne har gitt fra seg makten til forvaltningen og konsulenter og driver med noe forskningen kaller «governance». Gradvis er det innført mer og mer privatrettslige avtaler med store bedrifter som reduserer politikernes handlingsrom.

Alt digitaliseres. Mer og mer lov- og kontraktsreguleres og følges opp tett. Revisjonslogikken og juridifiseringen brer om seg, og staten kjøper stadig flere konsulenttjenester.

Administrativt ansatte på alle nivåer tjener mer og bestemmer mer enn fagpersonalet, over ting de ikke har greie på.

Nå har vi en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet med støtte fra Sosialistisk venstreparti på sidelinjen. Hvis ikke disse endrer styringssystemet i staten, vil folk miste tilliten til politikerne og hele systemet.

Politikerne må eliminere kontraktene så vi kan bruke skattebetalernes penger til å ansette folk som faktisk jobber med fag.