Når flyktningstatistikken får en identitet

«Fortell dem at jeg er et menneske og ikke en flyktning», sa moren i 40-årene.

Da jeg kom til Moria, ble jeg møtt med høye piggtrådgjerder, et hav av søppel og en sterk lukt av avføring og urin. Velkommen til helvete på jord. Hjernen, kroppen og sjelen min gikk i en slags transe.

Jeg klarte ikke å forstå hva som var foran meg. Hvorfor klarte jeg ikke å forstå? Det burde jo ikke være slik? Jeg hadde jo sett den slags i mediene hele tiden. Burde jeg ikke vært forberedt? Jeg visste jo akkurat hvordan det skulle være!

Mødre, fedre, barn og landsmenn

En rettelse. Jeg trodde jeg visste hvordan det skulle være. For det var én ting mediene ikke hadde forberedt meg på. De hadde ikke forberedt meg på hva som skjedde når statistikken fikk en identitet. De hadde ikke forberedt meg på hva som skjedde når flyktningene ble til mødre, fedre, barn og landsmenn.

Det var da jeg forsto hvorfor jeg hadde klart å lukke øynene hele livet, for de var bare statistikk. Jeg skal derfor gjøre et forsøk på å menneskeliggjøre «Moria-flyktningene», slik at kanskje heller ikke du klarer å lukke øynene dine for dem.

Elsker å trene, male og danse

Moria-flyktningene. De er gutter og jenter med håp, ambisjoner og drømmer. De er forelsket, vil gifte seg og få barn. De har mobiltelefoner, Instagram, Snapchat og Facebook. Ja, til og med Tiktok! De er opptatt av å ha kul stil, være fin på håret og velstelte. De elsker å trene, male, danse og studere. Ja, de er akkurat som deg og meg.

Moria-flyktningene. De er mødre og fedre som jobber døgnet rundt for å skape et bra liv for sine barn. De kjenner på overgangsalderen og er ikke helt fornøyd med det ekstra fettlageret på kroppen. De lager middag, henter barna fra skolen og forteller dem viktigheten av å være målrettet. Ja, de er akkurat som dine foreldre.

Moria-flyktningene er ikke statistikk. De er ekte mennesker. Det er liksom litt vanskelig å forstå. Det er så lett å tenke at flyktninger er en egen art eller en egen greie. Litt sånn fjernt, litt sånn diffust. Veldig annerledes fra oss. Stakkars, deprimerte, trengende og ødelagte. Ja, de er det også. Men de er ikke kun det. De er ekte mennesker.

Ble møtt med tidenes gjestfrihet

Da jeg var i leiren, ble jeg invitert på middag i et av teltene. Jeg ble møtt med tidenes gjestfrihet, de tilbød meg absolutt alt de hadde. Selv om det var det siste de hadde.

Vi koste oss med det lille som var. Det var kun brød og vann. Men det var det beste måltidet jeg har hatt. De spennende historiene, kjærligheten, åpenheten og humoren krydret maten. Dette var nydelige sjeler. De hadde skikkelig dybde. De var ekte mennesker!

Neste gang du leser om Moria-flyktningene, håper jeg du kan ta deg noen sekunder til å menneskeliggjøre dem. Å gi dem et ansikt, en sjel og en historie. Vi kan ikke gjøre slutt på lidelsen i verden, men vi kan gi mennesker på flukt respekt for sitt menneskeverd. Som en mor i 40-årene sa før jeg reiste hjem: «Fortell dem at jeg er et menneske og ikke en flyktning».