Åpent brev til støtte for FN-traktaten som forbyr atomvåpen
Det finnes ingen kur for atomkrig. Forebygging er vår eneste valgmulighet.
Koronapandemien har med all tydelighet vist at vi må samarbeide bedre internasjonalt i møte med de store truslene som vår helse og velferd står overfor. Størst blant disse er trusselen om atomkrig.
Risikoen for at et atomvåpen skal detonere – enten på grunn av en ulykke, en feilberegning eller med hensikt – synes i dag å være økende. Det utplasseres nye typer atomvåpen, rustningskontrollavtaler skrinlegges, og faren for cyberangrep på atomvåpeninfrastruktur er svært reell.
La oss ta advarslene fra vitenskapsfolk, leger og andre eksperter på alvor. Vi må ikke gå i søvne inn i en enda større krise enn den vi har opplevd i år.
Ikke et forsvar, men en fare
Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan krigersk retorikk og sviktende dømmekraft fra atomvåpenstatenes ledere kan ende med en katastrofe som rammer alle nasjoner og alle mennesker.
Som tidligere statsledere, utenriksministre og forsvarsministre i Albania, Belgia, Canada, Danmark, Hellas, Island, Italia, Japan, Latvia, Kroatia, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Sør-Korea, Spania, Tsjekkia, Tyskland, Tyrkia og Ungarn – alle sammen land som påberoper seg beskyttelse fra en alliertes atomvåpen – oppfordrer vi dagens ledere til å virke for nedrustning før det er for sent.
Les kronikken fra de norske tidligere ministerne: Vi kan ikke overlate denne risikoen til våre barn og barnebarn. Forby atomvåpen nå.
For lederne i våre egne land vil en åpenbar begynnelse være å erklære uten forbehold at atomvåpen ikke tjener noe legitimt militært eller strategisk formål. Blir de brukt, vil konsekvensene for mennesker og miljø bli katastrofale. Med andre ord bør enhver rolle for atomvåpen i forsvaret av våre land bli avvist.
Når venner handler uforsvarlig
Ved å påberope oss beskyttelse med atomvåpen fremmer vi en farlig og feilaktig tro på at atomvåpen skaper økt sikkerhet. Istedenfor å legge til rette for at det skal kunne gjøres fremskritt mot en verden fri for atomvåpen, gjør vi det vanskeligere. Vi forlenger den faren som atomvåpen utgjør fordi vi er redde for reaksjonene til allierte land som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene.
Men venner kan og må si hva de mener, når venner handler uforsvarlig og setter eget og andres liv på spill. Det er ingen tvil om at et nytt atomvåpenkappløp er på vei, og det haster med å starte et kappløp om nedrustning. Det er på tide å sette en endelig slutt for epoken der vi belaget oss på atomvåpen.
I juli 2017 tok 122 land et modig, men kraftig forsinket skritt i den retningen da de vedtok FN-traktaten som forbyr atomvåpen. Det var en milepæl av en global avtale, som plasserer atomvåpen i samme folkerettslige kategori som kjemiske og biologiske våpen og etablerer et rammeverk for å avskaffe dem på en verifiserbar og irreversibel måte. Snart blir traktaten bindende folkerett.
Til dags dato har ingen av våre land valgt å slutte seg til flertallet som støtter denne traktaten. Våre ledere bør revurdere dette standpunktet.
Ukontroversielt og populært tiltak
Vi har ikke tid til å nøle i møte med denne eksistensielle trusselen mot menneskeheten. Vi må vise mot og handlekraft og slutte oss til traktaten.
Som statsparter vil vi kunne forbli i allianse med atomvåpenstater. Ingenting i selve traktaten eller våre respektive forsvarspakter utelukker dette. Men vi vil være juridisk forpliktet til ikke under noen omstendigheter å bistå eller oppfordre våre allierte til å bruke, true med å bruke eller besitte atomvåpen. Gitt at det er svært bred støtte i våre lands befolkninger for nedrustning, bør dette være et ukontroversielt og populært tiltak.
Forbudstraktaten er en viktig forsterkning av den nå 50 år gamle Ikkespredningsavtalen, som har lykkes oppsiktsvekkende godt med å stanse spredningen av atomvåpen til flere land, men som ikke har klart å etablere et universelt tabu mot besittelse av disse våpnene.
De fem statene som hadde atomvåpen da Ikkespredningsavtalen ble fremforhandlet – USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina – betrakter den åpenbart som en tillatelse til å beholde sine atomvåpenstyrker på ubestemt tid. Istedenfor å ruste ned, investerer de tungt i å oppgradere sine arsenaler og planlegger å beholde dem i flere årtier fremover.
Dette er åpenbart uakseptabelt.
Et fyrtårn av håp i en mørk tid
Forbudstraktaten som ble vedtatt i 2017, kan hjelpe oss å gjøre slutt på flere tiår med handlingslammelse i nedrustningsarbeidet. Den er et fyrtårn av håp i en mørk tid. Den gjør det mulig for land å forplikte seg til den høyest tilgjengelige multilaterale normen mot atomvåpen og bygge internasjonalt press for handling.
Fortalen til traktaten anerkjenner at virkningene av atomvåpen «overskrider nasjonale grenser, har alvorlige implikasjoner for menneskehetens overlevelse, miljø, sosioøkonomisk utvikling, den globale økonomien, matsikkerhet og helse for nåtidens og fremtidens generasjoner, og rammer kvinner og jenter i uforholdsmessig stor grad, herunder som et resultat av ioniserende stråling».
Nærmere 14.000 atomvåpen befinner seg på flere dusin steder verden over samt på ubåter som til enhver tid patruljerer våre hav. Evnen til ødeleggelse er større enn vi kan forestille oss. Alle ansvarlige ledere må handle nå og sikre at grusomhetene i 1945 aldri gjentas. Før eller senere vil vårt hell ta slutt – hvis vi ikke handler.
Forbudstraktaten gir oss et fundament for en tryggere verden, uten denne trusselen. Vi må omfavne traktaten nå og arbeide for å få andre til å slutte seg til.
Det finnes ingen kur for atomkrig. Forebygging er vår eneste valgmulighet.
Lloyd Axworthy, tidligere utenriksminister i Canada, Ban Ki-moon, tidligere generalsekretær i FN og utenriksminister i Sør-Korea, Jean-Jacques Blais, tidligere forsvarsminister i Canada, Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister og utenriksminister i Norge, Ylli Bufi, tidligere statsminister i Albania
Jean Chrétien, tidligere statsminister i Canada, Willy Claes, tidligere generalsekretær i Nato og utenriksminister i Belgia, Erik Derycke, tidligere utenriksminister i Belgia, Joschka Fischer, tidligere utenriksminister i Tyskland, Franco Frattini, tidligere visepresident i Europakommisjonen og utenriksminister i Italia
Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, tidligere utenriksminister i Island, Bjørn Tore Godal, tidligere utenriksminister og forsvarsminister i Norge, Bill Graham, tidligere utenriksminister og forsvarsminister i Canada, Hatoyama Yukio, tidligere statsminister i Japan, Thorbjørn Jagland, tidligere statsminister og utenriksminister i Norge
Ljubica Jelušič, tidligere forsvarsminister i Slovenia, Tālavs Jundzis, tidligere forsvarsminister i Latvia, Jan Kavan, tidligere utenriksminister i Tsjekkia og president i FNs generalforsamling, Alojz Krapež, tidligere forsvarsminister i Slovenia, Ģirts Valdis Kristovskis, tidligere utenriksminister, forsvarsminister og innenriksminister i Latvia
Aleksander Kwaśniewski, tidligere president i Polen, Yves Leterme, tidligere statsminister og utenriksminister i Belgia, Enrico Letta, tidligere statsminister i Italia, Mogens Lykketoft, tidligere utenriksminister i Danmark, Eldbjørg Løwer, tidligere forsvarsminister i Norge
John McCallum, tidligere forsvarsminister i Canada, John Manley, tidligere visestatsminister og utenriksminister i Canada, Rexhep Meidani, tidligere president i Albania, Zdravko Mršić, tidligere utenriksminister i Kroatia, Linda Mūrniece, tidligere forsvarsminister i Latvia
Fatos Nano, tidligere statsminister i Albania, Holger K. Nielsen, tidligere utenriksminister i Danmark, Andrzej Olechowski, tidligere utenriksminister i Polen, Kjeld Olesen, tidligere utenriksminister og forsvarsminister i Danmark, Theodoros Pangalos, tidligere visestatsminister og utenriksminister i Hellas
Jan Pronk, tidligere forsvarsminister (midlertidig) og utviklingsminister i Nederland, Vesna Pusić, tidligere visestatsminister og utenriksminister i Kroatia, Dariusz Rosati, tidligere utenriksminister i Polen, Rudolf Scharping, tidligere forsvarsminister i Tyskland, Juraj Schenk, tidligere utenriksminister i Slovakia
Nuno Severiano Teixeira, tidligere forsvarsminister i Portugal, Jóhanna Sigurðardóttir, tidligere statsminister i Island, Össur Skarphéðinsson, tidligere utenriksminister i Island, Javier Solana Madariaga, tidligere generalsekretær i Nato og utenriksminister i Spania, Anne-Grete Strøm-Erichsen, tidligere forsvarsminister i Norge
Hanna Suchocka, tidligere statsminister i Polen, Szekeres Imre, tidligere forsvarsminister i Ungarn, Tanaka Makiko, tidligere utenriksminister i Japan, Tanaka Naoki, tidligere forsvarsminister i Japan, Danilo Türk, tidligere president i Slovenia
Hikmet Sami Türk, tidligere forsvarsminister i Tyrkia, John N. Turner, tidligere statsminister i Canada, Guy Verhofstadt, tidligere statsminister i Belgia, Knut Vollebæk, tidligere utenriksminister i Norge, Carlos Westendorp y Cabeza, tidligere utenriksminister i Spania.
