Helt og ikke delt

Å jobbe med spiseforstyrrelser er ofte meget vanskelig. Vi trenger både å redusere undervekt og å jobbe med tanker, følelser og utfordrende forhold.

I kjølvannet av Nobelprisen i litteratur til amerikanske Louise Glück skrev jeg om spiseforstyrrelser, språk og psykoterapi.

Åsne Skeie brukte anledningen til å kommentere, og til å skrive videre på temaer som strengt tatt ikke var en del av min avistekst. Hun tillegger meg holdninger og praksiser som jeg slett ikke har. Som om vi ikke er avgjørende opptatt av hele tiden å normalisere vekt og ernæring ved anoreksi.

Påstanden er selvsagt tull. Vi er tilsvarende opptatt av å redusere overspising, oppkast, overtrening og andre sykelige praksiser ved andre former for spiseforstyrrelser. Det er selvsagt ubehagelig å bli tillagt meninger man ikke har, og det oppleves svært unødvendig.

Å jobbe med spiseforstyrrelser er ofte meget vanskelig arbeid. En kjent psykologi i slike tilstander er enten-eller, alt-eller-intet. Det er viktig at vi som hjelpere ikke blir «smittet» og ender samme sted, i enten-eller. Vi må forstå en slik splitt, men ikke bli en del av den. Vi trenger å hele der det er kløvd, altså både-og, både kropp og sinn og sosiale forhold. Vi trenger både å redusere undervekt, selvsagt, og å jobbe med tanker, følelser og utfordrende forhold.

Det er meget viktig at vi ikke bidrar til å konstruere unødvendige konflikter. Godt psykoterapeutisk arbeid er for meg alltid at vi samtidig jobber med psyke og soma. Vi kan kalle det «dobbeltsporet».

Om man faktisk er interessert i hva jeg og nære kolleger står for og ikke dikter sine egne forestillinger, gjør jeg oppmerksom på en bok vi nylig har publisert. Bente Sommerfeldt, Paul Robinson og undertegnede har skrevet Sult. Mentaliseringsbaserte tilnærminger til spiseforstyrrelser.

Der konkretiserer vi hva vi mener kan være godt terapeutisk arbeid. Både-og og ikke enten-eller. Det hele mennesket, som vi sier, ikke stykkevis og delt.