Foreldre foretrekker faglig ydmykhet fremfor skråsikre psykiatere
Uttalelser om ADHD-medisinering er skremmende. Vi forventer at Norsk psykiatrisk forening beklager.
De siste ukene har både Morgenbladet og Aftenposten publisert flere debattinnlegg om psykisk helse og påstått pilleskam. Vi setter pris på at viktige temaer debatteres. Men vi opplever at lederen i Norsk psykiatrisk forening (NPF) Lars Lien og hans meddebattanter har kommet med oppsiktsvekkende og tidvis misvisende uttalelser. Særlig knyttet til diagnosen ADHD og den medikamentelle behandlingen av barn og unge.
Som barne- og ungdomspsykiatere har vi lang erfaring med diagnostisering og behandling av ADHD. Vi har gode grunner til å varsle om en bekymringsfull utvikling.
Vi mener det er viktig å se på årsaker til en eksplosiv økning i henvisninger. Vi opplever at Lien med flere gir en feilaktig analyse. De fokuserer ensidig på et biologisk grunnlag for diagnosen, påstår at ADHD er en underdiagnostisert tilstand og formidler en ukritisk holdning til bruken av ADHD-medisiner.
Men aller verst: De anklager foreldre som ikke tar imot tilbud om å medisinere barna sine, for omsorgssvikt (Morgenbladet 18. august, innlegg skrevet av Lars Lien, professor emerita Kirsten Rasmussen og professor Solveig Klæbo Reitan).
Stigmatisering?
Vår bekymring blir møtt med påstander om at vi bidrar til stigmatisering. Vi tror ikke ærlig kommunikasjon om hva man vet og ikke vet, bidrar til stigmatisering. Tvert imot.
Vår erfaring er at foreldre setter pris på faglig ydmykhet. Vi ønsker å opplyse om at utredninger i psykisk helsevern ofte baserer seg på usikre funn og betydelig bruk av skjønn, og at modenhet og samfunnsmessige forhold spiller en rolle.
Lien med flere slår lettvint fast at ADHD er en biologisk nevroutviklingsforstyrrelse. Dette har faktisk overraskende lite støtte i forskningen.
Vi tror vi kan gjøre urett om vi forstår økningen bare som uttrykk for at noe er galt med barna
Det genetiske bidraget er mindre spesifikt enn man tidligere har antatt, og det finnes fortsatt ikke biologiske eller kognitive tester som kan bekrefte diagnosen.
Uro og konsentrasjonsvansker hos barn og unge kan i mange tilfeller være påvirket av andre forhold, som følelsesmessige vansker, søvnunderskudd, digital overstimulering, fattigdom, mobbing og andre livsbelastninger.
Potensielle bivirkninger
Uro og konsentrasjonsvansker kan skape store problemer, og ADHD-diagnosen kan være nyttig for å tydeliggjøre grad av vansker og behov for tilrettelegging og behandling. Her er vi enige. Diagnosen gir dog ingen forklaring på vanskene.
Vi tror vi kan gjøre urett om vi forstår økningen bare som uttrykk for at noe er galt med barna.
Lien med flere hevder at vi ikke kan vente på endringer i samfunnet når vi har behandling som fungerer.
Tiltak som økt struktur og forutsigbarhet, mer tilrettelegging og støtte i skolen og tettere voksenkontakt er viktige skoleendringer alle barn vil kunne profittere på.
Diagnostisering og behandling har også betydelige omkostninger og potensielle bivirkninger. I dagens situasjon blir vi bekymret for at vi ikke får gitt nok hjelp til dem med størst vansker.
Nedsatt matlyst og søvnvansker
Vi vet at forhold i skolen og barnas modenhet har betydning for grad av uro og konsentrasjonsvansker. De mest umodne barna får oftere diagnosen ADHD og medikamenter.
Vi tror at dersom seksårsreformen ble reversert, eller at det ble åpnet for individuelle vurderinger rundt skolestart, ville færre barn få vansker forenlig med en ADHD-diagnose.
Foreldre kan ha gode grunner til å si nei til utprøving av sentralstimulerende medisiner
Amfetamin og annen sentralstimulerende medisinering kan redusere uro og gi bedre fokus på kort sikt. Langtidseffekten av slik behandling er imidlertid ikke så godt dokumentert som voksenpsykiaterne i sine innlegg påstår.
Flere kontrollerte langtidsstudier hos barn viser fravær av effekt over tid. Og det er god dokumentasjon for at behandlingen kan innebære bivirkninger som redusert lengdevekst, nedsatt matlyst, søvnvansker og annet.
Det er overraskende lite dokumentasjon for bedring av skoleresultater. Og det er ikke klarlagt at slik behandling reduserer fare for senere rusmiddelbruk, slik Lien hevder.
Kjenner barna sine best
Lien, Rasmussen og Reitan skriver i Morgenbladet at det kan innebære omsorgssvikt dersom foreldre ikke ønsker at barna skal starte på ADHD-medisiner. De antyder at en slik beslutning må skyldes at de er villedet. Det er en skremmende uttalelse, og vi forventer at Norsk psykiatrisk forening beklager.
Vår erfaring er at foreldre tar viktige valg på vegne av sine barn etter nøye refleksjon og med de beste intensjoner.
Vår erfaring er at foreldre tar viktige valg på vegne av sine barn etter nøye refleksjon og med de beste intensjoner
Foreldre kan ha gode grunner til å si nei til utprøving av sentralstimulerende medisiner. De kjenner barna sine best og må vurdere hvordan de skal vekte sannsynlige korttidseffekter mot mer usikre langtidseffekter, og hvordan man forholder seg til bivirkninger og andre hjelpetiltak.
Vi har respekt for de valg som tas, enten de ønsker å bruke sentralstimulerende medikamenter eller ikke.
I vår kontakt med den enkelte pasient og familie vil vi alltid ha deres beste i fokus og gi den hjelpen vi sammen vurderer er riktig.
Vi mener at vi som barne- og ungdomspsykiatere i tillegg har en plikt til å løfte blikket. Hvilke endringer er nødvendige i samfunnet rundt barna, og hva sier kunnskapsgrunnlaget egentlig? For hvis ikke vi som møter barn og unge på sitt mest sårbare, gjør det, hvem skal gjøre det da?
