Norge har bedre matberedskap enn vi tror
Utover vår kresne gane er det ingenting som hindrer oss i å spise langt mer av kornet vi produserer i Norge.
Diskusjonen om norsk matberedskap har i stor grad handlet om at vi kun produserer knapt 40 prosent av maten basert på norske ressurser, og at vi har avviklet beredskapslagre for korn.
Det norske klimaet og klimaendringene gir både utfordringer og muligheter for en økt norsk matproduksjon. På vårt universitet er derfor både klimatilpasning av matplanter og utvikling av nye fôrråvarer viktige forskningsområder. Hurdalsplattformens ambisjon om 50 prosent selvforsyningsgrad er mulig, gitt blant annet at de nødvendige forsknings- og utviklingsmidlene stilles til rådighet.
Men uansett om vi lykkes, vil fremdeles 50 prosent av maten være importert. Det er nettopp derfor vi må ha beredskapslagre. Ikke minst slik at vi har matkorn til å fø befolkningen i minst et halvt år for å komme oss gjennom kortvarige kriser, og til å ta oss gjennom en omstilling under en langvarig krise.
Men det er vår omstillingsevne og nivået på produksjonen som vil avgjøre om vi vil lykkes. Her har vi store muligheter takket være den innretningen norsk matproduksjon har.
Fôrkornet kan bli matkorn
Vi spiser ikke lenger retter som vi før spiste av nødvendighetsgrunner.
Bygg og havre, som det er størst forutsetning for å dyrke i store mengder i Norge, foredler vi derfor gjennom husdyrene heller enn å spise som grøt og flatbrød.
Men selv hvetekvaliteten er ikke alltid god nok til at brødet vi helst vil spise, blir lett og luftig nok. 100.000–200.000 tonn hvete går derfor også i dyremagen.
Utover vår kresne gane er det ingenting som hindrer oss i å spise langt mer av kornet vi produserer i Norge.
Akkurat nå har vi for eksempel et spiskammer på over én million tonn korn – lagret hos fôrfirmaer og dyktige kornbønder. Langt mer enn dagens totale årlige matkornkonsum på snaut en halv million tonn.
Fisken er vår buffer
I en akutt matkrise ville bøndene kunne omstille produksjonen til å bruke betydelig mindre korn til fôr.
Kjøttproduksjonen på fjørfe og gris ville raskt kunne bli redusert. Kyr og andre drøvtyggere måtte ha tatt til takke med mye mer gress, som tross alt er det vi dyrker aller mest av i Norge.
Matproduksjonen på husdyrene ville blitt redusert, men ville fremdeles vært en viktig del av norsk matproduksjon.
Melk, kjøtt og egg har et høyt innhold av viktige næringsstoffer, men vår omfattende fiskebaserte matindustri ville i stor grad kunnet bidra med disse næringsstoffene.
Oppdrettslaksen kan klare seg i flere måneder uten mat og ville utgjort en massiv animalsk buffer. I tillegg kommer de store mengdene villfanget fisk.
Det er med andre ord husdyrene som i første rekke sikrer vår omstillingsevne.
Vår viktigste sikkerhetsventil
Det fôrkornet som Green House i en rapport lansert på Matsvinndagen 29. september feilaktig prøver å definere som matressurser på avveie, vil være vår viktigste sikkerhetsventil for at det er mat på bordet i en krisesituasjon.
Et godt beredskapssystem bør både sikre en høyere norsk matproduksjon og muliggjøre omstilling. Fellesoppgavene står i kø når vi skal gå ifra «just in time» til «just in case».
Christian Anton Smedshaug har mottatt støtte fra Hans Herman Horns stiftelse og Leif Høegh stiftelse. Dette lanseres 21. oktober.
