Muslimer kan vegre seg for å ta opp temaet psykiske lidelser. Konsekvensene kan være omfattende.

  • Mohammed Al Issa
På en eller annen måte, selv om legevitenskapen gjorde fremskritt, ble islams historiske fokus på mental helse og velferd redusert. Dette må reverseres, skriver dr. Mohammed Al Issa (bildet).

Vi må tenke nytt om hvordan muslimer – og alle samfunnets innbyggere – forholder seg til mental helse.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Når en voldshandling involverer en muslim, medfører det altfor ofte at det samme mønsteret gjentar seg. Det samme gjelder masseskytingen i Oslo 25. juni.

Siden gjerningsmannen var muslim, var mye av debatten i ettertid fokusert på hans trosretning. Noen lurte på hvorvidt eller i hvilken grad islam og muslimske trossamfunn hadde skylden.

Andre insisterte på at slike resonnementer var upassende og til og med støtende: Muslimer generelt kan ikke ta skylden for handlinger utført av enkeltmuslimer. Det er selvfølgelig sant – en gruppe på 1,8 milliarder muslimer er på ingen måte homogen.

Men det i seg selv er ikke nok.

Islam oppfordrer ikke til vold. Faktisk er det ingen av verdens største religioner som direkte forårsaker eller oppfordrer til vold. Men det betyr ikke at måten man tolker, forkynner og praktiserer trosretningen på, ikke har reelle konsekvenser.

Og det omfatter hvordan trosledere og trossamfunn velger å forholde seg til psykiske lidelser.

Samfunnet kan gjøre mer

Fra det som skjedde i Oslo, til masseskytingene i København, Parkland, Uvalde og Buffalo og dessuten det nylige, meningsløse drapet på en flyktning i Italia: Det som for øvrig er tilfeldige voldshandlinger, er knyttet til ubehandlede psykiske lidelser.

Det betyr ikke at psykiske lidelser er en enkel årsak til voldshandlinger. Men dersom psykiske lidelser ikke forstås og behandles, kan det – spesielt i kombinasjon med andre faktorer – gjøre at samfunnet ikke fyller den rollen det kan og må ha for å forebygge at en slik link forekommer.

Når det gjelder angrepet i Oslo, var det etter manges mening ikke psykiske lidelser alene som forårsaket dette tragiske angrepet. Men det var heller ikke ene og alene ekstremisme som sto bak. Det var en kombinasjon av faktorer, der disse to var spesielt fremtredende.

Og det er her samfunnet kan gjøre mer, herunder det muslimske samfunnet.

Mye stigma

Islam har en lang historie med å ta psykiske lidelser på alvor, helt tilbake til de hellige kilder til islam – hovedsakelig Koranen og profeten Muhammads liv, fred være med ham.

Likevel kan muslimer i dag av og til vegre seg for å ta opp temaet psykiske lidelser.

Konsekvensene for muslimer med psykiske lidelser kan være omfattende: Det finnes få behandlingsalternativer som tar utgangspunkt i troen. Det er mye stigma rundt det å oppsøke hjelp. Noen mener til og med at psykiske lidelser er det samme som åndelig svakhet.

En slik tilnærming er i strid med islams visjon om personlig realisering og mental helse. Realiteten er at tidlige muslimer kom til den velsignede profeten for å søke trygghet og bli forløst fra sin frykt og angst. Og han hjalp dem og oppfordret dem til å tro på Allah og håpe på Allahs nåde, slik som i løftet om at hellig nåde overstyrer vrede.

Ikke bare innleder muslimer alle handlinger med å påkalle den hellige nåde, eller rahmah. Men vi setter pris på dette som en integrert del av den menneskelige natur og verdsetter av den grunn foreldre og spesielt mødre for deres grunnleggende barmhjertighet. Igjen og igjen oppfordrer vi troende til å vise hensyn og vennlighet. Selv et smil som kan lette på sinnsstemningen og humøret hos andre, ble ansett som en form for veldedighet av profeten.

På en eller annen måte, selv om legevitenskapen gjorde fremskritt, ble islams historiske fokus på mental helse og velferd redusert.

Dette må reverseres. Ikke bare fordi det betyr at utallige muslimer lider unødig. Men fordi en psykisk lidelse – i alle samfunn – som ikke behandles, ikke forsvinner. Den kommer tilbake i mer bekymringsfulle former.

Bør samles for å drøfte

Jeg gir råd til myndigheter internasjonalt i arbeidet med å motarbeide ekstremisme og terrorisme. Som rådgiver har jeg vært vitne til at ondskapsfulle rekrutterere retter seg spesifikt mot isolerte og sårbare personer – ofte menn – som viser tegn på depresjon, paranoia, sinne overfor samfunnet som helhet eller andre symptomer på ubehandlet psykisk lidelse. Dette er et mønster som gjelder muslimske ekstremister så vel som dem som kjemper for hvites herredømme.

Så istedenfor å legge skylden på én enkelt gruppering burde vi samle trosledere, fellesskap, helsepersonell, politi og myndigheter til drøftelser.

De som har roller som innebærer eksponering og påvirkningskraft, må få kunnskapen som trengs for bedre å forstå tegn på psykiske lidelser og vite hva som er de beste behandlingsformene. For muslimske ledere innebærer dette å trekke på en rik islamsk tradisjon med å verdsette menneskets velferd og inkludere dette i alt arbeidet vi gjør.

Profeten Muhammad, fred være med ham, ga gjentatte ganger følgerne sine rådet om å ta vare på kroppen, investere i relasjoner, beskytte psyken og anerkjenne de virkelige kreftene bak angst, tristhet og sorg. Han oppmuntret til tjeneste og veldedighet innen samfunnet som en måte å skape mental velferd og åndelig tilfredshet på.

Og ettersom medisinsk forskning avanserer, bør vi ønske den velkommen.

Tenke nytt om forholdet til mental helse

Som den ærverdige europeiske islamske vismannen Imam Al-Shatibi påpekte, så er det å beskytte liv et grunnleggende muslimsk ansvar. Som utdypet i Maqasid al-Sharia, eller de høyere hensikter med hellig lov, mente denne spanske juristen at det å verdsette livet, så vel som psyken og familien, er blant kjerneverdiene og -målene i hellig veiledning.

Vi må ta opp kampen mot hatefulle ideologier som ligger bak så mange globale tragedier. Vi må imidlertid også rette blikket innover og gjøre alt vi kan for å hindre at slikt skjer igjen.

Og det innebærer å tenke nytt om hvordan muslimer – og alle samfunnets innbyggere – forholder seg til mental helse.