Aldri før har så mange barn falt så hardt utenfor
Noen blir alltid kjørt. Noen blir aldri kjørt. Det gjør rett og slett fysisk vondt å se på situasjonen sånn den er akkurat nå.
Generalsekretær i Oslo Idrettskrets Magne Brekke sier det forfriskende ærlig i Aftenposten 6. desember når han slår fast at idretten er i ferd med å bli kun for øvre middelklasse. Han peker på oss alle når han sier: «Vi står i fare for å gi opp deler av befolkningen.»
Brekke er som et ekko av et intervju jeg gjorde med tidligere Bærum-trener Morten Tandberg for et år siden i arbeidet med den nylig utgitte boken min om fotballspilleren Amahl Pellegrino. Morten Tandberg har et ganske annet perspektiv enn Magne Brekke. Tandberg står på toppen av norsk fotball. Han er tidligere topptrener og nå lærer ved en videregående skole som blant har toppidrettselever i klasserommene. I boken kommer han med nøyaktig den samme advarselen som Brekke, i alle fall for fotballens del:
«Om 20 år kan fotball være som alpint, langrenn og skiskyting. Kun for de ytterst få.»
Knallhardt skille
Aldri før har foreldre fulgt opp idrettsbarna sine så tett som nå.
Det å følge opp barna på idrett er blitt en utvidet del av foreldrerollen. Det betyr samtidig at skillet mellom dem som følges opp, og dem som ikke gjør det, blir knallhardt.
Noen blir alltid kjørt. Noen blir aldri kjørt.
Noen mammaer og pappaer er alltid på sidelinjen. Noen står til og med og ser på treningene. Andre mammaer og pappaer er aldri å se.
Noen har private trenere og går på private akademier. Andre vet ikke hva det er en gang.
Forskjellene blir større og tydeligere. Mulighetene til å lykkes likeså.
Som et gammelt breddeprodukt av norsk håndball og fotball selv, og de senere årene som fotballmamma og lagleder, har jeg sett det på nært hold. Det har også vært motivasjonen for at jeg har brukt det siste året på å skrive en bok om fotballens betydning som sosial arena. Om en drammenser som vokste opp i fattigdom, men som mot alle odds endte opp som toppscorer i Eliteserien 2022. Trolig vil ingen klare det samme som Amahl Pellegrino.
Han vokste opp i fattigdom, men nådde likevel norgestoppen. I dag frykter han at det er umulig.
Hvem mistet vi under pandemien?
Fra 2019 til 2020 viste tall fra Norsk fotballforbund (NFF) at det var påmeldt 1628 færre lag i barne- og ungdomsfotballen. Pandemitapet på 8 prosent var mindre enn mange i fotballen hadde fryktet.
Når idretten nærmest pustet litt lettet ut over å se tallene, tenkte jeg: Det er bra det ikke var flere. Men det interessante spørsmålet er jo egentlig: Hvem var det vi mistet?
Fra der jeg står, kan jeg se at vi under pandemien mistet akkurat de barna vi absolutt ikke skulle miste. Pandemien ble en hard forsterkning av de allerede etablerte skillene.
Det skjøre nettverket rundt de ressurssvake barna ble enda svakere. Vi foreldre var ikke der, vi så ikke at noen forsvant før det var for sent.
Det er krise. Og det er en krise som er umulig å måle.
Spesielt sårbart blir det i ungdomsidretten, som fra før av hadde et stort frafall. Ungdata-undersøkelsen viser at de som faller ut av organisert idrett, sliter mer i livet, på skolen og med å tilpasse seg samfunnet.
De trenger hjelp
Det skulle altså være en sterk motivasjon for oss som samfunn å passe på at alle har muligheten til å være med. At alle får kjøre til kamp. Alltid. At alle har fotballstøvler som passer. At alle får være med på cup. At alle får like muligheter til å lykkes og bli sett.
Da må de som trenger det, få hjelp til å betale den fakturaen. I mange tilfeller betyr det egentlig at den ikke bør sendes ut i det hele tatt. Men det betinger at vi har et sterkt nettverk rundt barna. At vi som er ansatte, frivillige og helt alminnelige foreldre i klubbene, kjenner barna og ungdommene i flokken vår. Og at vi har evnen til å følge opp litt flere enn våre egne barn.
Dugnaden er ikke for alle. Idrettslag sliter med å få tak i frivillige. Tidligere seleksjon og tidligere alvor gjør at de tette, nære nettverkene rundt unge fotballspillere rakner tidligere enn før.
Det er krise. Og det er en krise som er umulig å måle. Historien om årets toppscorer i Eliteserien, Amahl Pellegrino, han som kom fra bredden og ble den beste, er bare én historie blant mange om hva fotballen kan bety for mennesker.
Det er en kjensgjerning at fotballen er Norges største idrett. Det er en kjensgjerning at fotballen har gitt, og gir, mange unge mennesker et nettverk, en sosial arena og mestringsfølelse de ikke får noen andre steder.
Folkehelse i hver krone
Investering i idretten kan ikke måles. Men Oslo-politimannen Rune Swahn tør heldigvis å være bombastisk i intervjuet med Aftenposten: «Hver krone som investeres i barne- og breddeidrett, får vi tilbake i lavere kriminalitetsstatistikk. Regnestykket svarer seg både på kort og lang sikt. Det er jeg hellig overbevist om.»
Han har selvsagt rett. Alle som har fulgt en mangfoldig fotballgjeng på nært hold, vet det.
Det haster. Det gjør rett og slett fysisk vondt å se på situasjonen sånn den er akkurat nå.
Den svenske fotballederen Aftenposten har snakket med, har et slags forslag til en løsning. Han foreslår en todeling: Velstående klubber fra velstående strøk kan leve av dugnad og drive for egen hånd, mens det offentlige må gå inn og sikre tilbudet i bydeler og strøk som ikke klarer det på egen hånd.
I de fleste norske byer vil det være vanskelig å dele inn i strøk på den måten. Men det er i alle fall et forslag. Det er et innspill i en debatt som vi må ta, og som vi må ta fort.
Å investere i like muligheter på idrettsbanen er billig. Det forebygger utenforskap. Det er folkehelse i hver eneste krone.
Det er også resultatmessig smart. Jo flere unge som er aktive med idrett, jo større er sjansene for norske gullmedaljer, for dem som måtte være mest opptatt av det.
Å satse hardt på at alle barn og unge skal få like muligheter innen idretten burde være noe alle kan enes om som en god sak.
Del av et fellesskap
Jeg savner flere folkevalgte og flere idrettsledere som Brekke på banen. Topplederne også. Hvor er sjefen i Vålerenga? Hvor er lederen i min egen klubb, Godset?
Det haster. Det gjør rett og slett fysisk vondt å se på situasjonen sånn den er akkurat nå.
Hvert år gir vi opp et halvt kull med fotballspillere. Både de som kunne blitt landslagsspillere, og de som går glipp av noe enda viktigere: en billett til å være en del av samfunnet, en del av et fellesskap, en av de mange guttene og jentene som tar med seg et av de beste minnene i livet fra den søvnløse natten på luftmadrassen i gymsalen på overnattingscup.
Jeg håper samfunnet reiser seg og gjør at fotballtrener Morten Tandberg tar feil når han sier at vi har sett den siste Pellegrino i norsk fotball på veldig, veldig lenge.
