Rett til ytringsfrihet møter rett til privatliv: Hvem har ansvar for kommentarfeltene? | Erlend A. Mehti
At en redaktør har et ansvar for leserinnlegg som kommer på trykk i avisen, er ikke så urimelig. Hvem som har ansvaret på nett, er ikke like klart.
Internettdebatten kan ha en ganske røff tone. Noen ganger så røff at den er ulovlig.
I 2016 ble flere personer dømt for hatefulle ytringer på Facebook. Men hva om slike kommentarer skrives i kommentarfeltet hos en nettavis eller en blogg? Kan da redaktøren eller bloggeren holdes rettslig ansvarlig?
At en redaktør har et ansvar for leserinnlegg som kommer på trykk i avisen, er ikke så urimelig. Hvem som har ansvaret på nett, er ikke like klart.
Ytringsfrihet mot privatliv
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) behandlet nylig en sak mot Sverige om en person, Anders Pihl, som var utsatt for en anonym kommentar på en blogg. Bloggen tilhørte en liten ideell organisasjon.
I kommentarfeltet til en bloggpost om Pihl hadde en besøkende skrevet: «That guy pihl is also a real hash-junkie according to several people I have spoken to».
Kommentaren sto i ni dager til Pihl selv kommenterte at bloggposten og kommentaren var uriktig og måtte slettes. Dagen etter ble de fjernet og beklaget av organisasjonen.
Pihl ønsket likevel å holde organisasjonen rettslig ansvarlig for kommentaren. Svensk rett åpnet imidlertid ikke for dette, og han tapte i svenske domstoler.
Pihl klaget Sverige inn for EMD. Han hevdet at hans rett til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 ikke hadde blitt tilstrekkelig ivaretatt når svensk rett forhindret ham fra å holde organisasjonen ansvarlig for brukerens kommentar. EMD avviste klagen.
Klagen representerer en klassisk konflikt på menneskerettsfeltet, som er blitt mer synlig i vår digitale tidsalder. På den ene siden står retten til privatliv, på den andre står retten til ytringsfrihet.
Begge er menneskerettigheter vernet av EMK og Grunnloven, men ingen av dem er absolutte – og disse to kommer ofte på kollisjonskurs.
Vurderingen av om et inngrep i den ene rettigheten er lovlig, avhenger av om det er foretatt en rimelig avveiing mellom de to rettighetene.
Omdiskutert dom
I Pihl-saken kom EMD frem til at det var rimelig å la privatlivet vike for ytringsfriheten. Begrunnelsen var at kommentaren, selv om den var støtende, ikke var en «hatefull ytring»; at det gjaldt en liten blogg styrt av en ideell organisasjon; og at kommentaren ble slettet dagen etter Pihl ba om det, og ni dager etter den ble lagt ut.
Men hva ville svaret blitt om kommentaren hadde vært grovere? Eller hvis den ble postet på en nettavis eller kommersiell blogg med mange lesere?
Ville det da holdt at kommentaren ble fjernet raskt etter anmodning? Eller måtte nettsiden hatt egne rutiner for kontroll og filtrering av kommentarer?
I en sak fra 2015 (Delfi v. Estland) kom EMD til motsatt resultat: Privatlivet trumfet da ytringsfriheten. Saken gjaldt en stor nyhetsside og kommentarer som ble ansett som hatefulle ytringer. EMD uttalte seg, noe uklart, om kommersielle aktørers plikt til kontrollrutiner for brukergenerert innhold. Dommen er omdiskutert.
Flere ble overrasket over hvor langt EMD gikk i å verne om privatlivet på bekostning av ytringsfriheten.
Hvordan de to rettighetene skal balanseres mot hverandre, er fortsatt et åpent spørsmål også etter Pihl-saken, siden den ble begrunnet ut fra et konkret faktum. Debatten vil neppe stilne med det første.
Riktig balansepunkt
Om og når en redaktør kan holdes ansvarlig for det en bruker skriver i avisens kommentarfelt på nett, er noe vi grubler på også her hjemme. Mens Sverige faktisk har en del nasjonal lovgivning om dette, mangler vi reguleringer. Her skjer det nå en utvikling.
Stortinget vedtok i januar å be regjeringen utrede en lov om medieansvar, herunder redaktørens ansvar for brukergenerert innhold på nett.
Internett har gitt menigmann langt større mulighet for å delta i samfunnsdebatten, og har slik et stort demokratiserings- og ytringsfrihetspotensial. Men den teknologiske utviklingen medfører også nye dilemmaer. Ansvaret for kommentarfelt er bare ett av dem – og bare ett der utviklingen har løpt fra det norske lovverket.
Hva med generering eller spredning av fake news?
Hva med nye medier som podkaster og blogger hvor det tradisjonelle redaktøransvaret er mindre tydelig?
Hva med spredning av falske overskrifter og ingresser under andre mediers logoer?
Hva med private aktørers makt over det digitale ordskiftet, som Facebooks sensurering sist sommer?
Menneskerettslig aktualiseres to krav: At myndighetene følger med i utviklingen og gjennomfører de tiltak, herunder lovendringer, som er nødvendig for å løse de rettslige utfordringer som oppstår. Og at de tiltak som gjennomføres, er basert på veloverveide politiske og rettslige valg.
Når rettigheter står mot hverandre, vil svaret ofte avhenge av å treffe det riktige balansepunktet. Det kan være kort vei mellom det som på den ene siden kan beskrives som rimelige kontrollrutiner for filtrering av ulovlige kommentarer, og på den andre som ren ytringssensur av det digitale ordskiftet.
En god utredning fra regjeringen på dette feltet er derfor velkommen.
