Vi utfordrer statsminister Erna Solberg: Ta ballen fra Riksrevisjonen. Rydd opp! | Siri Gedde-Dahl og Elin Floberghagen
Redselen for åpenhet i forvaltningen er et demokratisk problem. Nå er det på tide med sanksjoner for grove brudd på retten til innsyn.
Alle er for åpenhet, inntil den rammer dem selv. Offentlighetsloven er god, men den praktiseres dårlig.
Slik kan man oppsummere Riksrevisjonens første evaluering av forvaltningens praktisering av offentlighetsloven. Rapporten er, som riksrevisor Per-Kristian Foss selv påpeker, svært alvorlig.
Den dokumenterer grove brudd på offentlighetsloven på mange områder i statsforvaltningen.
– Det vil hjelpe om alle statsrådene står opp og sier de vil ha åpenhet, sa riksrevisor Foss da han la frem rapporten. Han mener Riksrevisjonen har avdekket et kultur- og ledelsesproblem. Og han påpeker: «En lov uten sanksjoner er en svak lov.» Vi er enig i hvert ord.
Foss tror det er «en overbeskyttende kultur i forvaltningen». Sagt på en annen måte:
Byråkrater holder av eget initiativ dokumenter tilbake i frykt for kritikk.
Det lett å tro at statsrådene er redde for åpen debatt og kritikk, når de ikke gjør det klart for forvaltningen at her skal dokumenter leveres ut etter offentlighetsloven – uansett om det kan medføre kritikk av forvaltningen og/eller politisk ledelse.
Vi utfordrer med dette statsminister Erna Solberg: Ta ballen fra Riksrevisjonen. Rydd opp!
Ikke overraskende resultat
For oss er rapporten dessverre ikke overraskende. Senest i januar dokumenterte Pressens Offentlighetsutvalg at 13 av 15 departementer bruker så lang tid på å journalføre at det strider med norsk lov.
Høsten 2015 la utvalget frem rapport med 13 konkrete eksempler på hvordan innsyn treneres i kontroversielle saker. Nå har Riksrevisjonen dokumentert det samme – og mye mer.
Revisorene i Storgata har nemlig en helt annen mulighet enn oss på utsiden til å finne frem til kontroversielle saker som holdes unna offentligheten. Her er et knippe saker der de har funnet at arkiveringen og journalføringen har vært svært mangelfull.
- Beslutningen om å stanse et gigantisk IKT-prosjekt i politiet, der man allerede hadde brukt 235 millioner kroner
- Det bilaterale forholdet til Kina etter 2010
- Beslutningen om ikke å møte Dalai Lama i 2014
- Utredningen av det folkerettslige grunnlaget for at Norge skulle ta del i aksjoner mot ISIL (IS)
- Petoros rapportering om Statoils etterlevelse av instruksen for gassalg
Alt dette er kontroversielle og viktige saker. Problemet er at det ikke er mulig å be om innsyn i dokumenter som ikke eksisterer i postjournalene, vi vet rett og slett ikke om dem.
På denne måten skapes effektive hindre mot omtale og offentlig debatt.
Forvaltningens dokumenter er også vårt felles historiske minne. Uten arkivering av dokumentene vil arbeidet med å gjenopprette et godt forhold til Kina i ettertid fremstå som en ikke-hendelse. Det skaper et usant bilde av historien, og svekker muligheten for å lære av den.
Å kunne ettergå forvaltningens disposisjoner og beslutninger er avgjørende for å kunne avdekke maktmisbruk, pengesløsing og korrupsjon. Bare vissheten om at man kan bli tittet i kortene skjerper forvaltningen.
Sommel med postlister
Rask tilgang på dokumenter som er grunnlag for beslutninger, er en forutsetning for en opplyst offentlig samtale.
Loven krever journalføring før saksbehandling, innen to-tre dager, mens verstingen blant departementene bruker 60 kalenderdager før de har journalført dokumentene.
Slik kan forvaltningen og politikerne fatte beslutninger uten innsyn og debatt – i strid med offentlighetslovens formål og Stortingets forutsetninger.
Et panel av jurister har på oppdrag fra Riksrevisjonen vurdert syv departementers stempling av «forhåndsunntak» på dokumenter. Hvert fjerde dokument er merket forhåndsunntatt, selv om dette bare skal brukes i unntakstilfeller.
Juristpanelet kom til at i 60 prosent av tilfellene var det ikke hjemmel for unntak fra innsyn.
I en tilsvarende gjennomgang av innsynsavslag kom ekspertene til at mer enn hvert tredje avslag manglet rettslig holdbart grunnlag.
