Når kirken følger samlivstrendene | Espen Ottosen

Den norske kirke anbefaler ekteskap fremfor samboerskap. Men er samboerskap synd?

Den norske kirke har gjennomgått store endringer, ikke minst når temaet er samliv, de siste årene. Mye har handlet om homofili, men også andre spørsmål har kommet i fokus.

For ikke lenge siden giftet en norsk biskop seg etter skilsmisse. Det var første gang noe slikt har skjedd.

Det har også vært tilløp til debatt om samboere bør kunne bli prester.

Det siste sier biskopene nei til. De viste nylig til et vedtak fra 1995 om at samboere ikke bør ordineres. Det har provosert. Blant annet rykket 30 prestestudenter ut i Vårt Land 20. mars og hevdet at siden det i dag er vanlig at to mennesker «flytter sammen for en periode på vei mot ekteskapet» bør kirken slå fast «at samboerskap kan være et godt steg mot ekteskapet». Mon det.

Ingen privatsak

Samboerskap er utvilsomt blitt en vanlig samlivsform. Men det betyr ikke at kirken gjør klokt i å følge tidens trender.

Hva skal vi egentlig med en kirke som begrunner sin etikk ut fra hva folk flest gjør?

Dessuten er det gode grunner for å hevde at samboerskapets popularitet faktisk skyldes avkristning. En viktig årsak til fremveksten av det som ble kalt «papirløst ekteskap» var ideen om at det fullt og helt er en privatsak hvordan folk ordner sitt samliv. En kristen kirke bør imidlertid tenke annerledes. Det tror jeg fremstår ganske opplagt, enn så lenge i hvert fall, hvis en prest hevdet at tilfeldig sex er fornuftig.

Årsaken til at folk blir samboere varierer nok, men teologistudentene argumenterer altså med at samboerskap kan være et «godt steg» mot ekteskap.

Tanken virker til å være at samboerskapet er den nye forlovelsestiden. I så fall er det fristende å spørre:

Er det greit hvis biskopene sier nei til langvarige samboerskap?

Eller i det minste krever at prester med barn er gift?

Det siste var for øvrig ikke tilfelle da Tor B. Jørgensen ordinerte en samboer med barn i 2009, noe som skapte debatt. Så kanskje betraktet ikke biskopen samboerskap bare som en slags (kortvarig) forlovelse?

Litt puslete

Det virker til å være enighet i Den norske kirke om at ekteskap er bedre enn samboerskap. Men en slik argumentasjon fremstår litt puslete. En kirke som faktisk opererer med bud, for eksempel om å ikke bryte ekteskapet, kan ikke nøye seg med å spørre etter hva som er best. Vi må også spørre etter hva som er rett. Dessverre våger de færreste å fastslå at samboerskap er galt (eller syndig).

Det grunnleggende problemet med samboerskapet, slik jeg ser det, er kombinasjonen av manglende forpliktelse og et ekteskapslignende samliv.

Kristne bør også i vår tid fastholde at oppstart av et samliv er en så stor sak at de to det gjelder bør love et livslangt samliv.
De 30 teologistudentene hevder riktignok at det ligger «en stor forpliktelse» i samboerskap. Virkelig?

Kan ikke en samboer når som helst forlate samlivet uten en gang å bryte et løfte? Uansett begår neppe en biskop et overtramp ved å møte en «forpliktet» samboer med ordene: «Kan du ikke like gjerne gifte deg?»

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Her kan du lese flere kommentarer om kristen tro og tradisjon av Espen Ottosen: