Debatt

Gi museene statlig kunstfond på fem milliarder for å konkurrere med private samlere! | Christian Bjelland

Sentrale kunstverk havner på private hender fordi de offentlige museene ikke har nødvendige midler til å delta i konkurransen. Løsningen er etablering av et statlig innkjøpsfond for kunst.

Private samlere, som Stein Erik Hagen (bildet), kjøper ofte kunst for mer enn det totale beløp Nasjonalmuseet og de regionale kunstmuseene bruker til innkjøp årlig. Jan Tomas Espedal

  • Christian Bjelland, tidl. styreleder Nasjonalmuseet for kunst

Stein Erik Hagen føler seg brukt som brekkstang i striden om den videre skjebnen til Nasjonalgalleriets gamle bygning på Tullinløkka. Han er blitt lei av alt maset og mener det er maktpåliggende å klargjøre hvor han nå står i saken. Til Dagens Næringsliv sier han torsdag 23. august: «I Norge er det demokrati og privat eiendomsrett. Denne kunstsamlingen eier jeg og min familie. Vi gjør med den det vi vil, den er vår eiendom.» Og videre: «Vi vil fortsette å drive som vi gjør med kortere eller lengre utlån i inn- og utland. Det er ikke aktuelt å deponere eller donere samlingen.» Det første er selvsagt og det andre er forståelig.

Les også

Stein Erik Hagen snur - nå vil han igjen samarbeide med Nasjonalmuseet

Men er skjebnen til Hagens kunstsamling det viktigste poenget i denne opphetede diskusjonen, eller en avsporing i en mer fundamental kulturpolitisk debatt: Hvilken rolle bør privat kapital spille i oppbygningen og videreutviklingen av våre nasjonale kunstsamlinger?

Donasjon eller deponi?

Privat initiativ og kapital har vært og er svært viktig i utviklingen av våre kunst- og kultursamlinger. Historisk er det nok å nevne betydningen av Olaf Skaus donasjoner for Nasjonalmuseets Munch-samling samt Rasmus Meyers gave til Bergen by. I nyere tid er Christen Sveaas’ donasjon av sin sølvsamling til Vestlandske kunstindustrimuseum et godt eksempel. En viktig fellesnevner som går igjen i disse tre eksemplene er at det dreier seg om donasjoner, ikke utlån eller langsiktige deponier.

Historisk har donasjoner vært hovedregelen, i dag er det i all hovedsak snakk om deponier – og forskjellen er stor. Ved en donasjon overføres disposisjonsretten og eiendomsretten til objektet fra den private eieren til den mottagende institusjon. Ved et deponi beholder den private eieren eiendomsretten, og disponeringen av objektet avtalefestes mellom partene. De fleste deponenter vil ønske at objektene de deponerer brukes flittig, og stiller klare krav om det. De flest museer vil ønske seg en stor grad av fleksibilitet og færrest mulig bindinger.

Les også

Nasjonalgalleriet og Canica må med i Nasjonalmuseet

Dramatisk skifte i styrkeforholdet

Heri ligger kimen til en vesentlig konflikt: Skal museene i hovedsak eie sine samlinger og forvalte dem etter sitt beste faglige skjønn i et evighetens perspektiv, eller skal de kun disponere sentrale deler av samlingene gjennom kortsiktige innlån eller avtaler om deponier med private samlere som stiller sine betingelser – og derved være prisgitt skiftende ambisjoner, tider og luner?
Det er uomtvistelig viktig og verdifullt at private donasjoner, innlån og deponier kompletterer offentlige samlinger. Samtidig er det klart at oppblomstringen av store private samlere med betydelige ambisjoner og kapital i ryggen har ført til et dramatisk skifte i styrkeforholdene mellom aktørene i kunstmarkedet og stilt de offentlige museene i Norge i skyggen.

Prisgitt privates gavmildhet

Summeres de årlige innkjøpsbudsjettene til Nasjonalmuseet og de regionale kunstmuseene, kommer man neppe over 20 millioner kroner til innkjøp i året. Tar man for seg de største private norske samlerne, vil man se at flere bruker mer årlig. Det betyr at sentrale og viktige verk havner på private hender fordi de offentlige museene ikke har de nødvendige midler til å delta i konkurransen.

Stein Erik Hagen: - Jeg låner ikke ut kunst for at den skal settes i kjelleren

At privatpersoner i Norge bruker store beløp årlig på å bygge sine samlinger er selvfølgelig kun positivt, ja faktisk helt strålende. Men, at våre offentlige kunstmuseer skal stå igjen på perrongen, uten en reell mulighet til å delta i konkurransen om sentrale verk – og således være prisgitt de private samleres eventuelle gavmildhet - er og blir feil.

Statlig innkjøpsfond

Ved presentasjonen av planene for det nye Nasjonalmuseet i 2002 lanserte interimsstyret ideen om et statlig innkjøpsfond i milliardklassen. Fondet skulle forvaltes av Oljefondet og innkjøp av kunst gjøres med hjelp av norsk og internasjonale kompetanse. Den årlige realavkastningen på fondet skulle gå til innkjøp av i hovedsak internasjonal kunst som så ville bli deponert for å fylle hull i, og videreutvikle, samlingene i de offentlige museene.

Ideen ble møtt med et gjesp den gang, og dessverre, hver gang den relanseres, med et ytterligere gjesp. Det er imidlertid på høy tid at våre politikere tar inn over seg konsekvensene av den dramatiske forskyvningen i det økonomiske styrkeforholdet mellom de private kunstsamlerne og de offentlige museene. Disse kan best kompenseres for ved å legge til rette for en betydelig økning i de offentlige innkjøpsmulighetene gjennom etableringen av et statlig innkjøpsfond.

Storartet statlig kunstsamling

Et fond på fem milliarder kroner - et beløp som er noe mindre enn kostnaden for det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen - vil med en årlig realavkastning på tre prosent i snitt over tid kunne gi 150 millioner i året for å styrke samlingen i våre offentlige museer. Grunnkapitalen i fondet vil ligge fast, mens avkastningen på kapitalen vil danne grunnlaget for en storartet statlig kunstsamling som vil kunne øke i økonomisk verdi i vel så stor grad som investeringer i aksjer, obligasjoner og eiendom. Samtidig vil vi som nasjon få en løpende avkastning ved at kunsten vises frem i våre offentlige museer. Dette vil øke publikumstilstrømningen og styrke museenes profil og internasjonale anseelse. Det er viktig å huske at det er kunsten som er det sentrale i museene, ikke byggene!

Les mer om

  1. Kunst
  2. Nasjonalmuseet
  3. Christen Sveaas
  4. Stein Erik Hagen

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Debatt: Det er innkjøpskrise i kunstmuseene

  2. KULTUR

    Frykter at Norges største private kunstsamling går til utlandet

  3. KULTUR

    Her er historien om årets mest omtalte kunstsamling

  4. KOMMENTAR

    Den kunstglade rikmannens blikk

  5. KOMMENTAR

    Hvis Kathrine og Cecilie Fredriksen hadde bygd et fotballstadion, ville ingen ha leet på et øyelokk.

  6. KULTUR

    Fredriksen-døtrenes kunstsamarbeid engasjerer: – Det høres ut som en byrde for museet