Debatt

Tilregnelighet: Enhver psykotisk person er ikke uten skyldevne

  • Arne Johan Vetlesen
  • Nils Gunnar Skretting
  • Anders Løvlie

Symptomene som utvalgets regel krever må være svært invalidiserende, og de fleste som har en psykoselidelse vil da også være tilregnelige og stilles til ansvar for sine handlinger, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser lederen i Tilregnelighetsutvalget Georg Fredrik Rieber-Mohn som overrekker utvalgets innstilling til justisminister Anders Anundsen. Foto: Roald, Berit

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten har nylig trykket flere debattinnlegg om Tilregnelighetsutvalgets tilrådninger.

Olav Gjelsvik fortsetter 8. april sin polemikk mot det han beskriver som «Tilregnelighetsutvalgets syn at enhver gjerningsperson er å anse som utilregnelig inntil det motsatte er bevist».

Men en slik formulering finnes ikke i utvalgets utredning (NOU 2014: 10). Riktignok finnes den i en kvalifisert utgave i vårt tilsvar 1. april, men da i form av å sitere Gjelsvik, ikke utvalget. Vi skrev at «i de fleste straffesaker melder ikke tilregnelighetsspørsmålet seg; de fleste er tilregnelige og betraktes som det».

Misvisende

Konsekvensen av at Gjelsvik lanserer egne formuleringer som om de var utvalgets, er at de som aldri vil lese utredningen føres bak lyset.

Om man skal tro Gjelsviks fremstilling, går utvalget inn for «et menneskesyn i konflikt med allmennmoralen» og med respekten for hverandre; et system som «skaper en rekke feilbeslutninger om tilregnelighet» og «kan forårsake store samfunnsproblemer».

Intet av dette er dokumentert enn si begrunnet hos Gjelsvik, kun påstått. Han har heller ikke imøtegått argumentene i vårt innlegg.

Derimot blander han sammen ulike spørsmål og argumenter. Når han skriver «Men vi vil ikke være uskyldige på det grunnlaget!» – det vil si utilregnelighet – angriper han selve ordningen med utilregnelighet.

Hvorvidt vi bør ha en regel om utilregnelighet, er imidlertid en helt annen debatt enn hvordan man bør håndtere bevisusikkerhet under en utilregnelighetsregel.

Psykologiprofessor Siri Gullestad er 12. april enig med utvalget i at vi må ha en regel om utilregnelighet som fritar personer for straffansvar, men er uenig hvordan denne bør utformes. Mens utvalget fastholder det medisinske prinsipp, går hun inn for et blandet (medisinsk/psykologisk) prinsipp.

Gullestad kritiserer at psykosen «rammer sinnet som helhet» og mener at kompleksiteten i sykdomsbildet og diagnostiske -vurderinger underslås. Men utvalget har nettopp ikke ment at diagnose fritar for straff, for å besvare Gullestads tittel.

Det som trengs, er en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt personen var så syk som utilregnelighet krever – kort sagt, «en bedømmelse av personens funksjonsevne», slik Gullestad selv fremholder.

Det som utvalget anbefaler skal frita for straff er sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og forøvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen.

Dette er akkurat så langt unna enkel diagnostisering og «hard science» som Gullestad anfører, bare med den forskjell at utvalget mener skjønnet og kompleksiteten det retter seg mot best ivaretas innenfor et medisinsk prinsipp.

Tydeliggjøres ikke kriteriene

Gullestad viser til egen klinisk erfaring som gir grunnlag for å skille ut den gruppen som bør stå til ansvar for sine handlinger. Et problem med dette er at det ikke tydeliggjøres hvilke kriterier som er bestemmende for om man står overfor en slik person.

Det er vanskelig å se at man vil bli stående med annet enn svevende hypoteser over hvorvidt den tiltalte hadde viljens frihet i behold da lovbruddet ble begått eller lignende. Og dette har en side til en annen av hovedanbefalingene fra utvalget: spørsmålet om tilregnelighet bør besvares av domstolene og ikke overlates sakkyndige.

Forekomst og fravær av symptomer

Det er bedre at tilregnelighetsvurderingen tar utgangspunkt i det som de rettslige aktører selv også kan se med det blotte øye, nemlig forekomsten og fraværet av symptomer. Dette innebærer ikke at kompleksitet «underslås», men at den håndteres.

Alternativet er å tvinge psykologer og psykiateres ut i ren spekulasjon over forhold som faget deres ikke kan si noe om – forhold som det også vil være usikkerhet om eksistensen og bevisbarheten av, og som det vil være uenighet om i det hele tatt er av normativ interesse for tilregnelighetsspørsmålet.

Synet på tilregnelighet reiser verdimessige spørsmål om menneskesyn, slik både Gjelsvik og Gullestad skriver.

Utvalget mener ikke at enhver psykotisk person er uten skyldevne, og dermed fratas evne til å føle skyld og ta ansvar.

Symptomene som utvalgets regel krever må være svært invalidiserende, og de fleste som har en psykoselidelse vil da også være tilregnelige og stilles til ansvar for sine handlinger.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Les også

  1. Respekten vi skylder hverandre

  2. Mer treffsikre regler for tilregnelighet

  3. Et forslag om å heve beviskravet for tilregnelighet må kunne stå på egne ben.

  4. Advokatforeningen: Uten vår ytringsfrihet vil vi ikke lenger kunne være en effektiv forsvarer av den norske rettsstaten

  5. Leder av Tilregnelighetsutvalget: Beviskrav og utilregnelighet

  6. Tilregnelighet og bevis

  7. Tilregnelighetsutvalget: Psykose som formildende omstendighet

  8. Leder av Tilregnelighetsutvalget skriver: Hvis beviskravet for utilregnlighet blir lavere, vil flere uskyldige og utilregnlige bli dømt

  9. Tilregnelighetsutvalget: Et overraskende beviskrav

Les mer om

  1. Debatt
  2. Tilregnelighet