Kort sagt, onsdag 12. februar
PC-bruk i barneskolen. Grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen. Ytringsfrihet. NHO og private helsetilbud. Tilbudet på vulvapoliklinikkene. Barnevernssakene og EMD. Dette er dagens kortinnlegg.
Frykten for moderasjonen
I Aftenposten 6. februar kritiserer Guri Melby (V) Stavanger byråds vedtak om å utsette introduksjonen av individuelle pc-er til barneskolebarn. Hun har to argumenter: at skolene og den individuelle lærer selv må få bestemme når teknologi skal introduseres for elevene, og at «alle må få lære om personvern og kildekritikk og trygg bruk av digitale verktøy».
Melby forutsetter her at lærere og skoler lever i et vakuum og ikke utsettes for påvirkning fra noen andre enn Mímir Kristjánsson i Stavanger byråd eller andre tilhengere av en mild begrensning av teknologibruk i skolen. Men hos teknologitilbyderne finnes det sterke økonomiske incentiver for at skoler skal lease eller kjøpe flest mulig Ipads og chromebooks. Dette for at elevene tidligst mulig skal etablere en merkevaretroskap til produkter fra Apple eller Google, og for at flest mulig skal knytte seg til deres ulike digitale undervisningsplattformer. Det er ikke gitt at et vedtak fra et demokratisk valgt byråd som kommer i konflikt med bunnlinjen til noen av verdens største teknologiselskap, «begrenser» lærernes handlingsrom.
Hadde båndsaglobbyen hatt like stor gjennomslagskraft i sløydundervisningen som IT-industrien har i skolen generelt, ville aldersgrense på båndsager blitt fremstilt av Melby som en urimelig «begrensning» i lærernes frihet.
Melby redegjør heller ikke for hvordan seksåringer som ennå ikke kan lese, i praksis skal lære om kildekritikk og personvern, eller hvordan Ipads i hendene deres skulle bidra til dette.
Bjørn Gabrielsen, journalist og forfatter
Skivebom om grunnrente
Erling Dokk Holm støtter i Aftenposten søndag forslaget om grunnrenteskatt på norsk oppdrettsnæring. Han skriver:
«Næringen opptrer som om det er den som eier vannet i fjordene. Det er ikke så rart den tenker slik, siden den aldri har måttet betale husleie, ei heller renovasjonsavgift. Men at man er dårlig oppdratt, betyr ikke at man har rett.»
Dette er elitistisk sludder. Vi bør lytte til dem som har skoene på.
Line Ellingsen i Ellingsen Seafood AS i Skrova kaller forslaget om grunnrenteskatt «en skrivebordskonstruksjon som vil kvele utviklingen langs kysten». Hun sier at oppdrettsnæringen ikke kan sammenlignes med kraftselskap og at næringen ikke utnytter naturressurser:
«Vi finansierer alle innsatsfaktorer som skal til for å produsere laks, vi høster ikke av naturen. Vi er ikke en stedbunden næring og ikke avhengig av norsk saltvann. Vi låner sjøareal av kommunene. Det skal vi betale for, men svaret er ikke å pålegge oss en ny skatt på toppen av 22 prosent selskapsskatt.»
Kommunene utgjorde et mindretall i utvalget, sammen med LO og NHO. En årsak er at utvalgsflertallet foreslo å la staten få overta arealavgiften og inntektene fra grunnrentebeskatning, for så å overføre penger etter behov til vertskommunene. Lofotrådet gjennomskuet dette prokuratorknepet. Rådet sier at «en slik særskatt vil også bety en voldsom overføring av verdier fra kystsamfunn til sentrale strøk».
Sjømatnæringen kan ikke vokse dersom særnorske skatter hemmer deres utvikling. En slik beskatning på sjømatnæringen kan også ramme andre, naturbaserte næringer.
Grunnrenteskatt vil føre til at skattegrunnlaget forvitrer, ettersom kapitalen presses ut. Alle regner nå med reduserte priser på grunn av økt produksjon på land og i andre land enn Norge. Det eneste vi oppnår med særnorsk grunnrentebeskatning på en dokumentert mer mobil næring, vil være redusert eksport, tap av arbeidsplasser og mindre inntekter til fellesskapet.
Stein Lier-Hansen, adm.dir., Norsk Industri
Ytringsfrihet i dagens samfunn
I Aftenposten 7. februar gir Frank Rossavik en rekke gode argumenter for det uheldige ved å innskrenke ytringsfriheten i et multikulturelt samfunn. Han understreker at det ikke er «noen empiri som viser at forbud mot hatytringer reduserer antall hatytringer», og at slike lover ikke «har bidratt til mindre hatmotivert vold».
Hans summariske omtale av straffeloven paragraf 185 er derfor overraskende. Til tross for at han fastslår at paragrafen «har prinsipielt problematiske sider», og at han uttrykker skepsis til effekten av slike «hatpratlover», konkluderer han ulogisk med at «det er neppe noen god idé å avskaffe den i dagens debattklima».
Er det ikke i dag, med økende identitetspolitisk aktivisme, at fri debatt er nødvendig? Rossavik skriver: «Skal et multikulturelt samfunn fungere bra, trengs mer ytringsfrihet og mindre identitetspolitikk». Han henviser til Nadine Strossen, en av USAs mest profilerte rettstenkere, men uten å nevne at hun er motstander av alle «hatpratlover», inkludert europeiske varianter som paragraf 185.
Rossaviks berøringsangst overfor paragraf 185 er påfallende, men er karakteristisk for norske «mainstream»-medier som aksepterer paragrafen. En slik holdning er forstemmende hos representanter for norsk presse som burde stå på barrikadene i kampen for full ytringsfrihet.
Stig S. Frøland, Oslo
NHOs tilsløringer
Administrerende direktør i arbeidsgiverorganisasjonen NHO Service og Handel, Anne-Cecilie Kaltenborn forsøker å dekke over fakta om velferdsprofitører i Aftenposten 7. februar.
Kaltenborn skriver at «Stendi AS, er eid av det svenske selskapet Ambea AB og ikke av et fond registrert i et skatteparadis, slik Moxnes hevder». Hun forsøker å tilsløre sannheten, men er nok klar over at Ambea kontrolleres av oppkjøpsfondet Triton og KKR. Det står svart på hvitt i Ambea sin årsrapport. Triton publiserte en nyhetssak om Ambeas oppkjøp av Aleris/Stendi, der de oppgir alle land Triton er basert i, blant dem er Luxembourg og Jersey. Dette bekrefter at de har koblinger til skatteparadiser. NHO forsøker å dekke over fakta, men Triton skryter av eierskapet og skriver om et økende marked i nordiske land. Våre velferdstjenester er blitt et marked oppkjøpsfond er interessert i, fordi de kan tjene penger på det.
Denne saken handler om at våre skattepenger som er bevilget til eldre, pleietrengende og syke ikke går til formålet i sin helhet, men havner i lommene på velferdsprofitører. NHOs Kaltenborn er mer opptatt av å dekke over for kommersielle aktører enn å svare på kjernen i debatten: Hvorfor er det riktig at noen kan tjene penger på våre felles, offentlig finansierte velferdstjenester?
Bjørnar Moxnes, stortingsrepresentant og Rødt-leder
Lange køer ved vulvapoliklinikkene
Som leder av en av tre vulvapoliklinikker i Norge, kan jeg intet annet enn å støtte fullt ut innlegget «Ditt underliv rykker stadig bak i køen». Uten tvil er det et massivt behov for kvinner i alle aldersgrupper å bli undersøkt av kompetente leger. Pasientene trenger å kunne sette et navn på sine plager som både kjennes dypt skamfulle og virker ødeleggende på selvtilliten.
Vi som arbeider i vulvaklinikkene har ingen vidunderkurer å tilby, men vi kan redusere bekymringer, være veivisere og starte ofte langvarig, men ofte vellykket behandlingsstrategi.
For øyeblikket er det lange køer med ventetider på fire til seks måneder ved vår vulvapoliklinikk på St. Olavs hospital i Trondheim.
Vi tar imot pasienter nord for fra Dovre, men får nå stadig flere henvisninger fra andre helseforetak på grunn av restriksjoner der. Det er blitt helt umulig å gi alle disse pasientene et adekvat tilbud.
Sannsynligvis prøver vi å hjelpe også noen rundt deg, og vi ber om å få muligheten til å gi et tilbud som kan måle seg med andre skandinaviske land.
Risa A.M. Lonnee-Hoffmann, overlege, Kvinneklinikken, St. Olavs Hospital
La oss ha is i magen om barnevernssakene
Det skjer nå en polarisering av mediedebatten om barnevernssakene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det tjener hverken barnet, foreldrene eller barnevernet. På den ene siden angripes Høyesterett for bevisst å krenke EMK. På den andre siden nedtones ulikhetene mellom norsk praksis og EMD-dommene.
Forskjellene handler om ulike syn på barnets rettsstilling, på barnet som selvstendig rettssubjekt med individuelle rettigheter som kan gå på tvers av foreldrenes. Om utviklingspsykologiens plass i vurderinger og begrunnelser og betydningen av forskningsbasert kunnskap.
Det handler om innholdet i barnets-beste-vurderingen; barnets behov for trygghet og stabilitet versus behovet for kontakt med foreldre og slekt. Om vekten av barnets beste som avgjørende eller ett av flere hensyn. Det handler om tidlige beslutninger om varighet versus det å holde muligheten for endring åpen. Om forståelsen av at inngrep i barnets og foreldrenes familieliv må begrunnes bedre.
Det som kommer fra EMD nå, er ikke nytt. Norsk lov er ikke i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Vi kan fortsatt ha samme vilkår for omsorgsovertagelse, akuttvedtak, tilbakeføring – til og med for tvangsadopsjon – som i dag. Det er praksis som bør ses på.
EMD har holdt fast ved sin praksis i over 20 år. Rettssetningene om at foreldre ikke kan kreve beskyttet et familieliv som kan skade barnets helse og utvikling, om at omsorgsvedtak i utgangspunktet skal være midlertidig, repeteres. Dette er også gjeldende rett hos oss.
Det nye er antall norske saker. Det må ses på bakgrunn av internasjonal oppmerksomhet og kampanjen mot norsk barnevern i Europarådet. Rettsutviklingen i EMD går i retning av en gradvis større vektlegging av barnets interesser, med henvisninger til FNs barnekonvensjon. En voksende bevissthet om barns rettigheter, flere europeiske land med totalforbud mot vold i oppdragelsen og større kunnskap om barns utvikling, bidrar til det.
All utvikling går i rykk og napp. Det er to skritt frem, ett tilbake og noen hopp til siden. Noen av uttalelsene fra EMD kan se ut som sidehopp eller tilbakesteg, men er kanskje nødvendige skritt på veien mot en rettsforståelse som forener menneskerettigheter med forskningskunnskap om barn.
La oss ha is i magen og stole på at vi finner en god kurs for barnevernet som både ivaretar barnet, foreldrene og EMK.
Elisabeth Gording Stang, professor dr.jur., OsloMet
