Gi overgangsalderen et språk vi tør dele

  • Marianne Natvik
Jeg ønsker at vi skal finne et språk og et kunnskapsnivå som gjør at menn og kvinner forstår, aksepterer og snakker om overgangsalderen, skriver Marianne Natvik (bildet).

Og til deg som allerede snakker fritt om dette: Heia deg! Du hjelper flere enn du kanskje er klar over.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenpostens kortfilm om «en aldrende værdame i overgangsalderen som får akutte hetetokter på direkten», fikk meg til å hisse meg opp. Hva ønsker Aftenposten å kommunisere med dette?

Filmen i seg selv provoserer ikke. Den er kunstnerisk, litt rar, men ærlig. Men for en periode som i utgangspunktet ikke har en stemme og en veileder, ber jeg som kvinne, lege og helseformidler, om at mediene hjelper oss. At de ikke understreker den skamfølelsen som symptomene i overgangsalderen kan gi.

Å bli kalt aldrende vil alltid provosere.

Symptomene i overgangsalderen starter ofte fra 45–50-årsalderen. En aktiv, vital periode av livet. Man erkjenner at man blir eldre, sånn er det jo. Men skal man kalles aldrende i denne sammenhengen? Overgangsalderen representerer at hun ikke lenger kan få barn, men hun skal leve godt i 30–40 år til!

Vet ikke hva som venter

Vi guides gjennom pubertet, svangerskap og år med barn.

Prevensjonsveiledning og kleine råd ble i min tid gitt av en litt stresset helsesykepleier. Vi lo av henne, men fikk en forståelse, et fellesskap.

I svangerskapet og barseltiden er det oppfølging og veiledning av mor og barn. Fastlege, helsesykepleier, jordmor, barselgruppe og venninner er med på samtalene. Partner er med på fødsel, og man deler gleder og frustrasjoner. Hele veien er det dialog og felles språk. Erfaringsutvekslingen er helt naturlig.

Når perioden med overgangsalderens symptomer kommer, vet vi ikke hva som venter oss.

Hun opplever at menstruasjonen kommer sjeldnere, for så plutselig å eksplodere. Midt under møtet på jobben løsner svetten. Hun var ikke nervøs, men vet nå at hun ser stresset og utrygg ut, mens rødmen flammer i ansiktet og svetten siler.

Konsentrasjonen skranter. Hetetoktene forstyrrer søvnen, dagene blir tunge og humøret irritabelt. Familien har problemer med å forstå hva som skjer med mamma og partner. Kolleger lurer på om noe er galt. Hele tiden kjenner hun på en skam.

Hun deler ikke hva hun kjenner på. Symptomene er fornedrende, usexy, utrygge.

Finne et språk

Jeg ønsker at vi skal finne et språk og et kunnskapsnivå som gjør at menn og kvinner forstår, aksepterer og snakker om overgangsalderen.

Les også

– Rynkete menn anses som attraktive, for kvinner er det nesten en skam å bli gammel

Hun er ikke syk, hun er ikke plutselig blitt dum. Hun går gjennom en periode som alle kvinner i verden skal oppleve. En helt naturlig periode uten fasit og med store forskjeller fra kvinne til kvinne.

Vi må begynne å akseptere og dele. Forberede og veilede hverandre. Utveksle erfaringer. Søke kunnskap, slik vi gjør i andre livsfaser. Snakke med mor og tante. Tørre å ta det opp i venninnegjengen, med partner og kolleger. Snakke med fastlegen, fortelle hvordan vi har det. Blir symptomene for uttalte, er det hjelp å få.

Vi skal alle gjennom det. Og en ny tid kommer etterpå med nye muligheter. Vi må få frem at livet på ingen måte er over. Det er en overgang, ikke en ende.

Mer oppmerksomhet!

Kjære Aftenposten, takk for at dere gir overgangsalderen oppmerksomhet. La oss få mer av det! Men med et språk vi tør ta i bruk, et språk med verdighet og aksept.

Og til deg som allerede snakker fritt om dette: Heia deg! Du hjelper flere enn du kanskje er klar over.