Debatt

Det blir feil å permittere kunstnerne | Wiggen, Furuseth og Kvarme

  • Trine Wiggen
  • Ola G. Furuseth
  • Geir Kvarme

Når Nationaltheatret (bildet) nå for eksempel har 30 mennesker som jobber 100 prosent, og det blant dem er én kunstner (teatersjefen), hva sier det om kunstnernes posisjon i institusjonen? spør innleggsforfatterne. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Situasjonen roper på lederskap både politisk og kunstnerisk. Kunstnerne må inkluderes og ansvarliggjøres.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Koronautbruddet tillater ikke lenger teater på gamlemåten. Uvissheten om når det skal bli trygt å innta teatersalene for publikum og de ansatte gjør at vi må omstille oss. Alternativet er å sette oss på vent og gjøre oss irrelevante i en krisetid for landet.

Da trengs den kreative kompetansen som finnes i fagfeltet, og det blir feil å permittere kunstnerne, selve navet i institusjonene.

Det er kritisk når selve finansieringsmodellen utfordres og store deler av livsgrunnlaget svinner som følge av tapte billettinntekter.

Les også

Uro når over 1000 permitteres på Operaen og i de største teatrene: – Når blir teater relevant igjen, liksom?

Hva vi kan være i krisetid

Det er forståelig at lederne våre blir bekymret. Prosjektene smuldrer, og gjennomføringskraften for planlagte prosjekter trues. Men kunstnerne kan oppleve seg parkert. En topptung måte å organisere oss på blir veldig tydelig i denne tiden.

Alle forstår viktigheten av å sikre teatrene økonomisk bærekraft til å åpne dørene igjen etter krisen, men vi må løfte perspektivet om hva vi kan være i en krisetid. Det styrker legitimiteten til oss som statsfinansierte institusjoner.

Skuespillerne Trine Wiggen, Ola G Furuseth og Geir Kvarme. Foto: Ingar Storfjell / STIAN LYSBERG SOLUM / SCANPIX / Aftenposten

I hvilken grad er alternativene til permitteringer blitt realitetsbehandlet? De økonomiske aspektene har dominert både det interne og det offentlige ordskiftet. De er selvsagt veldig viktige. Samfunnsoppdraget har så å si vært fraværende.

Kunstnernes posisjon

Omstillingsprosessen skjer selvsagt i disse dager, og lederne våre jobber på spreng for å finne kreative løsninger både på kort og lang sikt. Men hvorfor foregår denne prosessen hovedsakelig i etterkant av beslutningene om å permittere oss, og i hvilken grad er kunstnerne en medvirkende og likeverdig part?

Når Nationaltheatret nå for eksempel har 30 mennesker som jobber 100 prosent, og det blant dem er én kunstner (teatersjefen), hva sier det om kunstnernes posisjon i institusjonen?

Hvordan er det på de andre teatrene som permitterer kunstnerne sine?

Les også

Sett skuespillerne i arbeid

Det er kanskje umulig å unngå permitteringer hvis dette blir langvarig, men vi reflekterer over tidspunktet for avgjørelsen om permittering, reell behandling av alternativene, graden og hvem de permitterer.

Det er ikke mangel på realitetsforståelse, heller ikke økonomisk inkompetanse, det er ønsket om større refleksjon og medvirkning for å styrke vår legitimitet som fellesskapsinstitusjoner og kulturelle tenketanker.

Vi ønsker å være medvirkende, ja, en førende part i omstillingsprosessen, til å løfte ideer om hva vi kan være nå og inn i en ny tid. Da er spørsmål om hva teateret skal være i disse dager og etter at koronaviruset trekker sin definisjonsmakt på samfunnet, presserende.

Det er kunstneres oppgave å reflektere og være utålmodige i disse spørsmålene.

Les også

En ny hverdag for et kulturliv i krise: – Har tvunget frem et digitalt eksperiment

Hvorfor hadde vi ikke mer is i magen før permitteringer ble besluttet? Kunstnerne er den viktigste kreative ressursen, permittering av oss er et signal som bør reise spørsmål i kulturpolitisk ledelse, hos teaterlederne og samfunnet for øvrig.

Festtaler trenger vi ikke

La oss bruke denne muligheten til å kaste flere baller opp i luften, reflektere og utfordre hverandre med et felles mål, scenekunst av høy kvalitet, tilgjengelig for flest mulig.

Ro i rekkene skaper ingen motstemmer, og når de blir borte, blir samfunnet farlig. Pandemien river samfunnsstrukturer i filler, og vi opplever at fundamentet vårt er truet. Den gir oss også mulighet til å bevisstgjøre oss hvilke strukturer vi ønsker å ha med oss videre.

Kulturdepartementet bør umiddelbart realitetsbehandle økonomiske rammer for at teatrene kan ivareta samfunnsoppdraget sitt på kort og lang sikt, skriver innleggsforfatterne. Bildet av kulturminister Abid Raja er tatt i en annen anledning. Foto: Håkon Mosvold Larsen

Kulturdepartementet bør umiddelbart realitetsbehandle økonomiske rammer for at teatrene kan ivareta samfunnsoppdraget sitt på kort og lang sikt. Festtaler om at det aldri har vært større behov for kunsten, trenger vi ikke.

Situasjonen roper på lederskap både politisk og kunstnerisk. Kunstnerne må inkluderes og ansvarliggjøres. Svaret er ikke å svekke den kunstneriske kraften betydelig ved å permittere den! Departementet kan ikke unngå å se at det er det som skjer.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Permittering
  4. Scenekunst
  5. Nationaltheatret

Koronaviruset

  1. NORGE

    Direkteblogg om korona

  2. VERDEN

    For de «svorske» på grensen handler det ikke om billig bacon og snus.

  3. NORGE

    Slik så hånden ut etter en runde med håndsprit i nærheten av t-lys

  4. OSLO

    Engasjerte deltakere markerte misnøye med koronatiltak i Oslo

  5. OSLO

    Enda flere bruker Oslo-marka under koronanedstengingen

  6. NORGE

    Her behandles de mest syke Covid-19-pasientene i Oslo