Debatt

Etter Brexit: Bare et enormt skritt i fellesskapets retning kan få oss ut av dette uføret | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-Henri Lévy, fransk filosof og forfatter
Hvis vi har syndet, er det gjennom manglende vilje og overmål av tiltro til historiens usynlige hånd som vi trodde ville føre oss stille og smertefritt inn i den europeiske drømmen, skriver innleggsforfatteren.

Tilbake står et viktig spørsmål som må besvares snart og midt oppe i all usikkerheten: Mer Europa eller mindre?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kan Storbritannia tåle en ny avstemning?

Selvfølgelig kan de det; ingen juridiske hindringer står i veien.

En folkeavstemning er en nasjonal høring og vedrører ikke andre nasjoner før de får meddelt hvilke beslutninger som treffes som en konsekvens av avstemningen.

Ikke forhindret fra å revurdere

Tenk om et kritisk antall britiske borgere skulle bli overbevist om at de var ført bak lyset og at blant annet en viss Nigel Farage hadde løyet dem opp i ansiktet ...

Tenk om parlamentet skulle ta oppropet om ny folkeavstemning til følge. Et opprop som idet denne artikkelen forfattes, er underskrevet av over tre millioner briter ...

Eller tenk om parlamentet skulle nøle med å ratifisere en avstemning av et slikt omfang uten først å konsultere lovgivende organer i de andre gruppene som utgjør Storbritannia (især skottene) ...

Ingen av disse mulighetene er sannsynlige. Men de er heller ikke utenkelige.

Og ingenting forhindrer det sittende parlamentet fra å påberope seg en (eller flere) av dem som grunnlag for å revurdere sin tidligere beslutning og endre kurs.

Bernard-Henri Lévy.

Unike forhold fostrer uforutsette resultater. Enda et bevis på påstanden Marx likte å fremsette, om at historien er mer oppfinnsom enn mennesket og ofte tar dramatiske vendinger.

Spørsmål om konsistens og prinsipp

Er en slik vending ønskelig? Absolutt. For det som var sant i går, vil fortsatt være sant i morgen.

Og man kan ikke rope fra takene at Brexit er noe forferdelig som varsler undergang for Monnets, Adenauers og Churchills Europa eller anføre at Europa og ideene det bygger på, går en uviss fremtid i møte, og så gi fra seg muligheten – uansett hvor liten den er – til å hindre det uopprettelige fra å skje.

Ja, oddsene er dårlige. Og jeg forstår argumentet om at det er nødvendig å være tydelig og handle raskt.

Jeg forstår at den nåværende situasjonen – denne midlertidige, ubestemmelige tilstanden der ingen lenger vet om Storbritannia fremdeles er i fellesskapet eller allerede er alene i den triumferende suverenitetens dunkle ensomhet – ikke er bra for noen.

Men vi står overfor et spørsmål om konsistens og prinsipp.

Hvis vi mente alvor da vi portretterte Brexit som et skittent spill uten vinnere (og det er aldri for sent å handle riktig eller gjøre seg hørt), kan vi ikke vandre muntert derfra mens vi sier: «For sent! Nå er det gjort! Konsekvensene og rekkevidden av stemmegivningen skulle dere ha tenkt på tidligere!»

Hvordan kunne vi da ha ristet av oss den smertelige følelsen av at det hele, både for oss og britene, bare var en lek?

Utskjellende og hevngjerrig tone

Sannheten er at det er noe dypt ubehagelig i tonen, ikke bare til kommentariatet, men også til lederne som presser britene til raskt å etterleve eget valg.

Det er en utskjellende og hevngjerrig tone, tonen til en bedratt ektemake som oppfordrer en villfaren partner om å få slutt på nølingen og komme seg ut av huset.

Omtrent som tonen vi hørte i fjor, men da rettet mot grekerne: «Dere ville ha Tsipras? Ja, nå har dere ham, og jammen har dere fått vanskeligere forhold med på kjøpet!»

Politikk skal ikke være moraliserende. Politikkens kunst består ikke i å straffe, men å bøte.

Folket skal ikke radikaliseres ved å bli presset med ryggen mot veggen eller tvinges til å betale for sine feil. De skal hjelpes til å inngå kompromisser – med andre og med seg selv.

Og selv om Brexit får gå til enden av forløpet, noe som fremdeles virker som det mest sannsynlige utfallet, vil ikke utfordringen bestå i å lære engelskmennene en lekse («Der ser du hvordan det går når du stemmer slik du gjorde! Nå får du leve med det!»), men å være fornuftig nok til å forsøke å sikre at beslutningen ikke koster mer enn den må for alle involverte.

Sanntidsleksjon i fullformat

Noe som er blitt svært tydelig, er at Storbritannias avgang – om det ender slik – vil bli en sanntidsleksjon i fullformat for landene som føler seg fristet til å følge etter.

I tiår har Europas talsmenn insistert på at fellesskapet er en kilde til fred, demokrati og fremgang. Og i tiår har motstanderne replisert med at sannheten er omvendt – at de enkelte nasjonene er de beste til å sikre borgerne slike fordeler.

Det vil vi finne ut av nå. Heretter er dette fakta vi må forholde oss til, om vi ønsket dem velkommen eller ikke.

Og i månedene og årene fremover vil vi kunne påvise hvem av de to påstandene som var riktige, på grunnlag av farten og retningen på den økonomiske veksten, arbeidsledighetstallene og den nasjonale velstanden i Storbritannia samt av endringene i forholdet mellom bedrifter som velger base i London i motsetning til å flytte til Frankfurt eller Paris.

Vi bør følge nøye med. Hvor ofte har historien gitt oss en slik klar anledning til empirisk å prøve ut gyldigheten av teorier det hittil har vært umulig å bekrefte?

Mer Europa eller mindre?

Likevel er ikke dette hele historien. For tilbake står et viktig spørsmål som må besvares snart og midt oppe i all usikkerheten: Mer Europa eller mindre? Skal vi be om en pause for å forbinde sårene? Eller bør vi tvert om presse på fremover?

Hva har britene lært oss? At Europa gikk fremover med for store skritt? At man ikke skal blande seg inn i nasjonenes evige orden? Eller at vi var for ubesluttsomme? At det var fordi vi nølte for lenge i veikrysset at Europa nå dør?

Jeg tilhører den andre skolen.

Jeg mener at hvis vi har syndet, er det gjennom manglende vilje og overmål av tiltro til historiens usynlige hånd som vi trodde ville føre oss stille og smertefritt inn i den europeiske drømmen.

Og jeg er overbevist om at bare et enormt skritt i fellesskapets retning kan få oss ut av dette uføret.

Men for øyeblikket vet vi ingenting med sikkerhet. Vi navigerer uten kompass.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes


På Twitter: @BHL

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Storbritannia
  2. Brexit
  3. Europa
  4. Politikk