Samisk kultur må ivaretas

  • Av Freddy Meholm Tidligere Distriktslege Gamvik Kommune
Foto: Dag W. Grundseth

Må få samiske stedsnavn i Oslo

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Freddy Meholm

«Oslo sier nei til samisk», skriver Aftenposten 6. april. Det er anført at Oslo viser til at byen er flerkulturell, og at det samiske inngår på lik linje med det pakistanske, polske, indiske og mye annet. De siste årene har det flere steder i landet vært tale om, og også gjennomført, at samiske stedsnavn er anført på steder som også er oppført med norske navn. For eksempel burde innfartsskiltene til Oslo, til Holmenkollen, Ullevaal stadion, Oslo Lufthavn, Oslo Sentralstasjon, bare for å nevne noen, også stå på samisk, slik at man til en viss grad kan bli kjent med det samiske språket.Ser vi på Norges befolkning i et historisk perspektiv hadde de som etter hvert bebodde den sørlige delen av Norge en helt annen kultur, både språklig og i levemåte, enn dem som bebodde den nordlige del av landet. Den samiske befolkningen nordpå kom som jegere og fangstfolk. Noen slo seg ned langs elver og fjorder og mot de ytterste havgap i Finnmark og levde av jakt og fiske og etter hvert også jordbruk med sauer og kyr. Andre levde som nomader og fulgte reinsdyrenes trekkveier. Også denne gruppen er blitt bofast og har utviklet moderne reindrift.

Forsto ikke språket

Norsktalende befolkning sørfra kom etter hvert nordover og slo seg ned langs kysten og innover i landet. Når de møtte samisktalende mennesker, oppfattet de språket som et uforståelig kråkespråk. De opplevde at samene fremdeles kledde seg i skinn, bodde i telt og gammer og levde etter deres oppfatning primitivt. På 1700-tallet ble det opprettet skoler i Norge og vår første skolelov kom i 1739, og undervisning i å skrive ble innført i 1827. Fra 1936 ble det syv års skoleplikt. Mye av undervisningen skjedde ved bruk av omreisende lærere. Etter hvert som skoleplikt også ble gjennomført i Finnmark, foregikk undervisningen på norsk språk.

Språklig forbud

Elevene som møtte opp var samisktalende, men de ble nektet å snakke sitt språk fordi for disse lærerne var norsk det språket man brukte i Norge, både muntlig og skriftlig. Det var norsk som skulle læres. Samisk ble forbudt å bruke i skolesammenheng. Også mye av samisk tradisjon som sang (joik) ble forbudt fordi det ble ansett som hedensk. Den samiske befolkningen bodde spredt, og under skolegang ble det opprettet internater der elevene bodde. Ofte lå internatene langt borte fra der foreldrene bodde. De ble påtvunget norsk som eneste språk. Samisk fikk de ikke bruke. De ble sett på som primitive, undermåls og mindreverdige sammenlignet med norsktalende. Det å være «lapp» eller «fjellfinn» og «fjordfinn» ble mye brukt som skjellsord, sogar opp til våre dager.

Da jeg arbeidet som distriktslege i Finnmark i 1960-årene, snakket foreldregenerasjonen i de sjøsamiske bosetningene fremdeles samisk seg imellom. Men deres barn, som bodde hjemmefra under skolegangen, unngikk å snakke samisk også når de var hjemme. På skolene ble de av norsktalende ertet, og det var bedre for dem å skjule sin identitet når de bodde utenfor sine hjemplasser for å unngå å bli fornedret. Det er først de siste 30-40 årene at vi har fått øynene opp for hvilke kulturverdier den samiske befolkningen har stått for og fremdeles står for. Det er særlig den fjellsamiske part av samene som har fått slik oppreisning. Deres håndverk og deres musikk og sang er blitt kjent. De gjør seg gjeldende nasjonalt og internasjonalt innen politikk, sport osv., ja, i de fleste fora.

Norsktvang

Når det gjelder fjordsamene er de fortsatt kulturelt ganske anonyme og få vedkjenner seg sin fjordsamiske identitet selv om også de gjør seg gjeldende på flere arenaer. Med utdannelse og med muligheter for arbeid også andre steder i Finnmark, er den samiske befolkningen spredd over hele Norge. Svært mange har inntil nå skjult sine samiske aner fordi det alltid er blitt brukt mot dem som skjellsord. I utgangspunktet har de gjennom skoleverket blitt fratvunget bruk av sitt eget språk og påtvunget norsk tale og skriftspråk. Det vi ikke har forstått er at vi har ødslet bort samiske kulturskatter, både når det gjelder de fjellsamiske og de fjordsamiske befolkningsgrupper. Samisk er et utrolig frodig, om enn komplisert språk, rikt på beskrivelser og uttrykksformer som vi i stor grad kan savne i det norske språket.

Felles identitet

Den samiske kultur er med på å berike Norge både i forhold til sang, musikk, håndverk, sport og spesialiteter innen alle akademiske fag. Det samiske språket må ikke gå tapt, men igjen bli levende og kjent for alle som bor i eller besøker Norge, samiske som ikke-samiske. Det samiske språk er ikke et «innvandrerspråk» i Norge, men et opprinnelig språk. Jeg mener at samisk språk må få sin plass i Norge slik at vi alle kjenner til dets eksistens, hører det bli snakket og se det bli skrevet og kanskje også få en forståelse for dets kulturelle verdi. Å bruke også de samiske navn på steder hvor det er mulig, vil være en måte å ta vare på vår norske kultur, og til å gjøre den samiske kulturen kjent og til å gjøre den til en del av vår felles norske identitet.