Økt inntekt er eneste vei ut av fattigdom | Ola Nafstad og Kjell Roland

Det er mulig å bekjempe fattigdom, men oppskriften er en annen enn det som har preget vestlig bistand.

Det er påfallende hvor lite sommerens bistandsdebatt handler om næringslivets rolle for utvikling. Flere bistandseksperter har delt viktige refleksjoner om fremtidens utviklingspolitikk, men ingen foreslår løsninger på hovedutfordringen: Hvordan skape bedrifter og jobber som gir varige inntekter som løfter mennesker og land ut av fattigdom?

Tom Vraalsen og Per Ø. Grimstad innledet i Aftenposten i sommer en ny debatt om Norges utviklingspolitikk. Det gjorde også Hegertun og Eggen med sin rapport «Veier ut av fattigdom». Men ingen pekte på hva som må til for å løfte mennesker ut av fattigdom: Å skape arbeidsplasser og bedrifter som gir varige inntekter.

Fattigdomsutfordringen er formidabel og kan ikke løses uten varig økt verdiskaping. I 2016 hadde Malawi ifølge Verdensbanken en bruttonasjonalinntekt (BNI) pr. innbygger på 300 USD. Tanzania hadde 900 USD. Norges BNI pr. innbygger var til sammenligning 82.330 USD.

• Andreas Slettholm: Et forsvar for «énprosentgnålet» om bistand

Landenes egen verdiskaping

I verdens rikeste land ser vi ut til å ha glemt vår egen historie: At Norge løftet seg ut av fattigdom gjennom målrettet bygging av næringsliv og infrastruktur som skapte arbeidsplasser og inntekter.

Med offentlige midler mobiliserte vi private aktører og bygget infrastruktur. Institusjoner som Industribanken, Distriktenes utbyggingsfond og Landbruksbanken var viktige brikker. Dette må vi huske i debatten om hvordan hjelpe andre.

Det er mulig å bekjempe fattigdom

Å bidra til å utvikle bedre skattesystemer, fordelingspolitikk og institusjoner er viktig, men løser ikke hovedutfordringen: Å mangedoble de fattige landenes egen verdiskaping. Det er mulig. Land som Sør-Korea og Singapore, som i utgangspunktet var ressursfattige, har mangedoblet sin verdiskaping på få tiår. Kina er på god vei.

Det handler om å investere i bedrifter, veier og infrastruktur, utvikle markeder, kraftforsyning og ikke minst en fungerende finanssektor. Det er mulig å bekjempe fattigdom, men oppskriften er en annen enn det som har preget vestlig bistand.

Næringslivets betydning for vekst

FNs bærekraftsmål understreker næringslivets betydning for økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse. Slagordet etter Addis-konferansen i 2015 var «from billions to trillions».

Slagordet henspiller på at bistand alene ikke er nok. Bistand må brukes til å sette næringslivet i stand til å generere nok kapital til å møte fattigdomsutfordringen. Skape jobber og inntekter. I stort monn.

Investeringskapital som mobiliserer privat kapital

Utviklingsfinansinstitusjoner (DFI-er), som Norfund, er satt opp nettopp for å omdanne bistandsmidler til investeringskapital som mobiliserer privat kapital. Innen energisektoren har Norfund bidratt til å mobilisere kommersiell kapital tilsvarende 14-ganger bistandsmidler som er investert.

Mange land ruster nå opp sine DFI-er, nettopp for å møte denne utfordringen. Med FNs bærekraftsmål har Norfund og andre DFI-er fått en enda viktigere rolle i å sikre tilførsel av kapital til næringslivet. Men det er langt igjen. Bistandsdebatten må nå snu seg mot hvordan vi best kan skape bærekraftig næringsliv og hvordan mobilisere ressursene som trengs!

Interessert i å lese flere bidrag i bistandsdebatten? Her er et par forslag:

• Grimstad og Vraalsen: Hvor ble det av bistanden?
• Børge Brende: Norsk bistand er i verdensklasse

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.