Debatt

Frihet til å bo hjemme uansett funksjonsnivå | Helga Brun

  • Helga Brun, psykolog, mor til tre voksne barn

Illustrasjonsfoto Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix

Jeg vil hevde at alle barn har lik rett til et hjem med søskenrelasjon og tilgang på foreldrekjærlighet og -omsorg til enhver tid.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 12. september skriver politisk leder i organisasjonen ULOBA at funksjonshemmede tvangsplasseres i institusjoner uten lov og dom.

15. september svarer to mødre som selv har barn i avlastningsinstitusjon, på innlegget til ULOBA. De mener at ULOBA overforenkler virkeligheten, og at det fører til en unødvendig polarisering av debatten.

Mot bedre vitende

Jeg vil hevde at alle barn har lik rett til et hjem med søskenrelasjon og tilgang på foreldrekjærlighet og -omsorg til enhver tid. Det er imot bedre vitende at barn som trenger det mer enn noen andre; som har vanskeligheter med å orientere seg i tid, rom og relasjon sendes bort opptil halvparten av barndommen til avlastningsboliger, med «likesinnede».

To av mine barn har prøvd nettopp det, i en kort periode, før vi fikk Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det endte blant annet med at broren (da seks år) spurte meg: «hvorfor må N og B være sammen med så slemme gutter, mor?»

Jeg vil minne om at mennesker med funksjonsnedsettelser har akkurat de samme følelser som andre folk. Behov for tilhørighet og kjærlighet er grunnleggende for alle, uansett alder og funksjonsnivå.

Den åpenbare urett det er å være «satt bort»

Foreldres rett til å hvile ut, brorens rett til å ha foreldrene for seg selv en stund, kunne ikke veie opp for den åpenbare urett det var for de to barna med store funksjonsnedsettelser å være «satt bort», bli usynliggjort og være utenfor dagliglivet i familien.

Med BPA kunne vi fungere godt, med assistenter som en del av hverdagen. De gjorde livet lettere for oss. Måltider behøvde ikke å inntas sammen nødvendigvis, men huset rommet likevel alle. Broren slapp å tenke på hvordan søsken hadde det i avlastningsboligen, med låste dører og hyling i gangene. Vi som foreldre visste hvilke assistenter N og B var sammen med og hva de gjorde. Alle kunne falle til ro.

BPA bør bli førstevalget for alle barn og voksne med funksjonsnedsettelser. Da først får vi livsutfoldelse, tilhørighet og verdighet for alle. Her har kommunene en jobb å gjøre, – ikke svartmale men «pushe» BPA!

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les også.

Les mer om

  1. Funksjonsnedsettelse