Å ty til vold var et rop om å bli sett

  • Sairan Marofi
    Sairan Marofi
Demonstranter møtte opp foran den iranske ambassaden torsdag. Mange ble pågrepet.

Irans angrep har fått skammelig lite medieoppmerksomhet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

28. september våknet flere kurdere i Norge til en tragisk og hjerteskjærende nyhet. Det iranske regimets har angrepet basene til den kurdiske opposisjonen som holder til i regionen Kurdistan (Irak). Flere sivile og kurdiske i Peshmarga-styrken har mistet livet. Det iranske regimet vil signalisere at opptøyene i kurdiske byer skal få konsekvenser. De mener at opposisjonen utenfor landet har vært med på å mobilisere. Disse partiene har en stor oppslutning i det kurdiske folket. Det iranske regimets hensikt med angrepet er å spre frykt samt få en slutt på demonstrasjonene.

De siste dagene har vært en veldig tung og følelsesladet tid for mange kurdere. Demonstrantene som ble pågrepet av politiet, har nære venner, partikamerater og familie der nede som frykter flere angrep.

Dermed er det vanskelig å distansere seg fra hendelsen. De sterke bildene av angrepet har gjort et sterkt inntrykk på demonstrantene. Bildet av en høygravid kvinne som er skadet og senere dør, bildet av et nyfødt barn som er dødt, bildet av barn som holder seg for ørene, og bildet av skolebarn som søker dekning på grunn av droner og bomber.

Å ty til vold i et demokratisk land som Norge er etter mitt perspektiv ikke den riktige løsningen, men dette var et rop om å bli sett. Norske medier må ta en del av ansvaret. Denne hendelsen har fått skammelig lite medieoppmerksomhet, selv om den har direkte sammenheng med opptøyene i Iran.