Holdningen om at alt er bedre i barnevernet nå, skremmer. Den bidrar til å opprettholde volden | Marius N. Karlstrøm

Stempelet «vanskelig ungdom» fungerer som olje i maktmaskineriet, men fungerer det for det unge mennesket? skriver Marius N. Karlstrøm.

Er tvang til barnets eller institusjonens beste?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Er du klar for å lese noe du ikke liker?

Yngvild Brynildsen, enhetsleder i Bufetat, uttrykker medfølelse for min oppvekst i barnevernet. Alt er bedre nå, skriver hun. Men ikke ett ord om at jeg gjennom seks år som ansatt i barnevernet, utøvet makt.

Det skjer. Hver dag. Spør helseminister Bent Høie, som 11. april i år siteres: «Mange års arbeid for mindre tvang og mer frivillighet har ikke gitt synlige resultater» innen psykisk helse.

Det er neppe annerledes i barnevernet.

Brynildsens holdning om at alt er bedre, skremmer meg, fordi den bidrar til å opprettholde volden.

Jeg forsto at tvang avler mistillit

Min oppvekst i barnevernet ble læren om tvang og maktmisbruk. Jeg ble ekspert.

Når min saksbehandler sa: «For du trenger det strengt, du, Marius», så nikket jeg og trodde at tvang var til mitt beste.

Da jeg som 25-åring fikk jobb i barnevernet, gjorde jeg det jeg kunne: tvang.

Først år senere, da jeg rørte i mitt mørke, forsto jeg. At tvang avler mistillit, mer «uønsket oppførsel», mer traume.

Én setter seg på ryggen hennes

Hør hva vi gjorde mot en mindreårig jente. Jeg er redd fortellingen kunne vært hentet fra barnevernet i dag, i går og i morgen:

Jenta og jeg har fortrolige samtaler, hun viser tillit, forteller om seksuelle overgrep. Jeg lytter og støtter. Neste dag sier avdelingslederen i klartekst at «vi er ikke kompetente til å snakke om seksuelle overgrep. Om det skjer, må du avslutte samtalen».

Og «kompetansen» – hvor finnes den for de unge?

Så skal jenta flyttes, men hun vil ikke. Hun knuser noe i gulvet, og det ender med at vi bruker tvang på henne i flere timer for at hun skal roe seg og for at vi skal få flyttet henne.

– Det er ikke dette vi ble forespeilet, sier enhetslederen og trekker seg fra avtalen.

Hvorfor jeg og ikke dere?

Den kvelden gråt jeg. Men vanligvis koblet jeg ut og av. Ikke bare det, jeg trodde på mer tvang.

Jeg holdt på min sannhet om at «umulig» ungdom trenger det.

Holdningen var min strategi, slik slapp jeg å bearbeide historien min.

Er tvang til barnets eller institusjonens beste?

Stempelet «vanskelig ungdom» fungerer som olje i maktmaskineriet, men fungerer det for det unge mennesket?

Er samfunnet blitt så usunt at vi blir syke, eller er mennesket i sin natur sykt?

Som ung ropte jeg: «Hvorfor skal jeg til institusjon og ikke dere?»

Artikkelen er skrevet i samarbeid med journalist Julia S. Benito.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Flere har skrevet om bruk av tvang. Her er noe av det Aftenposten har publisert: