Tidenes konspirasjon?

MILJØ. Er det mulig å lure nesten hele verden trill rundt – statsledere, parlamenter, bedriftsledere, utallige organisasjoner og millioner på millioner av enkeltmennesker?

Det brukes for tiden mye energi på å spre et budskap om at klimatrusselen er en manipulert, uriktig sannhet.

Har pengesugne klimaforskerne, støttet av ukritiske sensasjonsjournalister og naive, hysteriske miljøvernere, klart å overbevise de fleste av oss om en sannhet som egentlig bare er tull og tøys? Er verdens politikere og utallige bedrifter lurt til å bruke hundrevis av milliarder på forskning, og ikke minst utvikling av ny klimavennlig teknologi?

I så fall er vi vitne til tidenes konspirasjon, verdenshistoriens mest vellykkede informasjonskupp – og det i en tid hvor informasjonsflyten og åpenheten er større og mer globalisert enn noensinne.

Mens klimadebatten egentlig burde dreid seg om hvordan vi skal kutte utslippene, dreier den seg igjen om hvorvidt klimatrusselen er reell eller ikke.

Ny allianse.

En underfundig allianse preger klimadebatten i Norge og enkelte andre land for tiden. De er populister, engasjerte privatpersoner med egenutviklede teorier, mørkeblå, reaksjonære politiske miljøer og ymse akademikere med høyst uklar formell klimakompetanse. De hamrer ut påstanden om at FNs klimapanel tar feil på så å si alle punkter. (Enkelte, som Fremskrittspartiets Siv Jensen er, som populister flest, litt mer forsiktig og helgarderer: Klimaendringer er ikke nødvendigvis menneskeskapte, men vi har de beste forslagene til hvordan vi skal kutte menneskenes utslipp som fører til klimaendringer.)

Hvorfor kommer denne debatten nå – året etter klimapanelets sjokkrapporter, fredsprisen og en verdensomspennende politisk aksept av klimatrusselen som menneskehetens mest alvorlige utfordring?

Det er flere årsaker:

Klimaskeptikerne har vært der hele tiden. De regjerte delvis klimadebatten gjennom store deler av 1990-tallet og var årsaken til at de fleste politikere kunne la være å gjøre noe og skylde på at «vi trenger mer forskning før vi tar de store grepene».

2007 ble året da klimatrusselen for alvor ble akseptert; advarslene fra vitenskapen ble for massive for de fleste. Enigheten er stor om at klimatrusselen angår nesten alle samfunnsområder, og er ikke lenger bare et «miljøtema». Politikere og næringslivsledere forpliktet seg til at klima skal styre valgene deres. Etter en slik massiv enighet er det igjen blitt et marked for klimaskeptikerne.

Dessuten skaper klimatrusselen angst hos mange. Noen vil spørre hva de kan bidra med for å redusere trusselen, mens andre vil spørre etter argumenter som kan ufarliggjøre trusselen slik at de kan fortsette å fortrenge. I dette markedet, i krysningspunktet mellom angst og fortrengning, forsøker for eksempel Fremskrittspartiet – dog med sin helgardering – å høste velgere. Akademikere og krefter som står deler av oljebransjen nær har andre motiver.

Sannhet blir usannhet.

Men problemet og det triste er at det som ser ut som en vitenskapelig debatt, ikke egentlig er det. Den er basert på myter, usannheter og fordreininger.

Blant annet angripes FNs klimapanel for å være en lukket klubb hvor noen titalls forskere har snekret sammen forskning som passer i deres bilde. Men panelet driver ikke med forskning. Deres rapporter er basert på tusenvis av publiserte artikler og rapporter fra omtrent det som finnes av universiteter og institutter verden rundt. Panelet har kun satt sammen disse resultatene slik FNs hovedforsamling har bedt dem om.

Dernest hevdes det at «klimafanatikerne» har lagt den vitenskapelige debatten død, og at ingen tør opponere. Alle som tar seg bryet, vil raskt se at internt i klimapanelet – og ikke minst blant forskerne – er det meget stor uenighet og usikkerhet om omfang, tempo og konsekvenser av global oppvarming. Noen mener Golfstrømmen ikke vil forandres en tøddel dette århundret, andre mener den vil halveres. Noen mener vi kan få en temperaturøkning på 1,5 grader, andre mener seks grader dette århundret. Denne debatten er kraftfull, seriøs og viktig. Men alle disse forskerne er overbeviste og enige om én ting – nemlig at det vi mennesker gjør, er den viktigste grunnen til de raske klimaendringene.

Påstander.

Det er over ett år siden klimapanelet kom med den første 2007-rapporten med konklusjonene om hva som egentlig skjer i atmosfæren, med temperaturen, med havet og med isen. Til dags dato har ingen av «de mange forskerne som er uenige» fått publisert en eneste artikkel i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift som rokker ved hovedkonklusjonene. Men kanskje også disse redaktørene er med i den samme konspirasjonen?

Naturvitenskap er komplisert, derfor klarer de såkalte skeptikerne også å misbruke sannheter til bevisst å fordreie den offentlige debatten, og få i utgangspunktet riktige påstander til å høres ut som beviser på at klimatrusselen ikke er reell.

For eksempel: Påstanden «vanndamp er viktigste drivhusgass» brukes for å motbevise at CO2 betyr så mye. Ingen har noensinne hevdet at vanndamp ikke er viktigst, men CO2 står like fullt for 20 prosent av drivhuseffekten og konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er nå – takket være våre utslipp – høyere enn på 650000 år.

Og videre sies det: «CO2 utgjør bare 0,038 prosent av gassene i atmosfæren». Også dette sies for å ufarliggjøre CO2. Igjen er påstanden korrekt, 78 prosent av atmosfæren består av nitrogen og 21 prosent oksygen, men disse gassene har ingen drivhuseffekt og er dermed uinteressante når man diskuterer drivhuseffekten. Når bare halve sannheten sies blir selv riktige påstander gale.

Det er vanskelig å forstå motivene for den debatten som raser nå. Skulle det til slutt vise seg at menneskenes bidrag likevel ikke er så stort som forskerne nå mener har ingen skade skjedd. Ingen, absolutt ingen av de tiltak vi må gjennomføre har negative konsekvenser. Økt energieffektivitet, redusert lokal forurensning, renere teknologi, utjevning mellom rike og fattige – kan da bare være positivt.

Men mot dumheten kjemper tydeligvis fortsatt selv gudene forgjeves.