Du blir ikke integrert på institusjon
Integreringsmottak har uklar effekt, koster mer og forsinker prosessen for asylsøkerne.
Likevel er de såkalte integreringsmottakene videreført, hvor flyktninger med opphold går på kurs i integrering. Hvorfor? Politiske markeringsbehov og utdatert tro på institusjoner er en del av svaret. Snart kommer ny integreringslov. Det på tide å legge om systemet.
Hvis målet er å delta i en normal norsk hverdag så raskt som mulig, bør asylsøkere dra rett til kommunen de skal bo i, dersom de har fått oppholdstillatelse eller trolig vil få det. Det er allerede mulig – vi gjør det med kvoteflyktninger.
Og i høst skjer det noe nytt. Et helhetlig asylsaksløp innføres på ankomstsenteret i Råde. Tidligere har søkerne bare hatt et kort registreringsopphold her, for så å bli sendt videre til et vanlig mottak for å vente på svar på asylsøknaden.
Nå utvides oppholdstiden på senteret til 21 dager, og 70 prosent av søkerne skal få vedtaket sitt der. Dødtiden er kuttet, all oppmerksomhet er på saksbehandlingen. Opptak av biometri, helsesjekk, samtaler, vedtak. Målet: Kort ventetid, slik at du kommer deg videre til et liv her – eller i gamlelandet.
Ekstrarunde i mottaksringen
Og da tror du nok at de som får opphold, flytter direkte til kommunen de skal bo i, ikke sant? En logisk tanke. Da vil barn slippe enda et skolebytte, og de voksne blir kjent med lokalmiljø og arbeidsliv. Logisk er det også fordi det uansett er kommunen som skal levere både introduksjonsprogram og det meste annet. Som helsetjenester, arbeidstiltak og kurs i norske verdier.
Men nei, da. Du må fortsatt innom et nytt asylmottak.
Ikke bare det. Noen får plass på et integreringsmottak. Her får beboerne et forpliktende kvalifiserings- og integreringsprogram i regi av kommunen, i samarbeid med mottak, karrieresenter og Nav-kontor.
Målgruppen er de som har fått opphold, eller har stor sannsynlighet for å få det. Målet er rask arbeids- og samfunnsdeltagelse. Bakgrunnen er Granavolden-plattformen, som sier at regjeringen vil ha en «differensiert mottaksstruktur med blant annet ankomstmottak, integreringsmottak og returmottak».
I sommer videreførte regjeringen integreringsmottakene. Det må være fordi evalueringer viser at de er integreringsfremmende, tenker du sikkert. Logisk tanke igjen, men igjen – nei.
Koster mye, virker lite
Ingenting tyder på at man blir integrert i lokalmiljøet av å bo på institusjon i en annen by. Integreringsmottak har uklar effekt, koster mer og forsinker prosessen. Det er integrerings-timeout på mottak.
I 2019 var gjennomsnittlig oppholdstid fra søknad til vedtak rundt ett år, og rundt 100 dager fra vedtak til bosetting i en kommune. Utlendingsdirektoratet (UDI) har ikke anbefalt hverken videreføring av integreringsmottak eller oppstart av returmottak.
En rapport fra Rambøll (2019) sier riktignok at utvidet norskopplæring, arbeidspraksis og aktiviteter er positivt. Brukerne er dessuten fornøyd. De kommer også raskere i gang med introduksjonsprogrammet i kommunen de skal bo i, enn i vanlige mottak.
Men det skulle bare mangle når man utvider mottaksprogrammet. Poenget er: Det hadde gått enda bedre om hele konseptet ble kjørt på ett sted. Men ingen har bestilt en rapport om hvilken integreringsprosess som er best.
Rambøll hinter litt: «Samtidig kan det godt tenkes at de virksomme kjerneelementene, inkludert koordinering overfor beboere og kompetent prosjektledelse, kan inngå i andre sammenhenger og få like gode resultater og virkninger.»
Forbedringshintet tas ikke. «Løsningen» er alt skrevet – i en politisk plattform.
Et mini-Nav klart for større omlegging
Brochmann II-utvalget tar i sin rapport opp styringsutfordringene når introduksjonsprogrammet er organisert under flere etater: «Det er en stor utfordring at det legges opp til samarbeid mellom flere ulike sektorer med ulike mål og styringssystemer. De ulike etatene (...) har ikke nødvendigvis de samme insentivene til måloppnåelse og kanskje ikke styringssignaler som drar i samme retning.»
Mottakssystemet ble bygget opp fra 80-tallet for flyktninger fra land som Chile og etter hvert Balkanlandene. Beboerne mottar i dag pengeytelser etter eget regelverk, i stedet for etter helse- og sosialtjenesteloven. Videre har UDI ansvar for omsorgstjenester, fordi søkerne ikke har rett til det etter loven. Det er et «mini-Nav» som har ballet på seg, med gråsoner i ansvarsforhold.
Det er et «mini-Nav» som har ballet på seg, med gråsoner i ansvarsforhold
Hele dette parallellsystemet kan egentlig integreres inn i det ordinære kommunale og statlige tjenesteapparatet. Det inkluderer andre måter å fremskaffe egnede boliger på, enn mottak.
Hverken UDI eller Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) trenger asylmottak for å levere sine asyl- og integreringstjenester til søkerne.
Et asylmottak har ikke verdi i seg selv. Det viktigste tiltaket man kan gjøre, er å få folk ut derfra. Å putte flere funksjoner inn i institusjonen, gir ingen mening.
Med ny teknologi og alle erfaringene vi har fra koronatiden, har vi fått mindre behov for å samle folk fysisk. Dessuten øker smitterisikoen. Når sykehus kan ha «sykehusinnleggelse hjemme», bør også asylprosessen kunne bli institusjonsuavhengig.
Men da må det bli mindre politisk brusing med fjærene, sånn at målet kan få hovedplassen. Både flyktningene og samfunnet ellers fortjener at integreringsfeltet blir mindre politisert.
