Smittetall kan ikke trumfe selve samfunnet
Samfunnet er ingen pasient. Og behandlingen mot pandemien er ikke bare medisinsk.
Statsminister Erna Solberg (H) la 7. april frem regjeringens gjenåpningsplan. Den gir forutsigbarhet og klare prioriteringer, blant annet at barn og unge skal prioriteres. Det er gledelig, men planen synliggjør også problematiske sider ved koronahåndteringen.
Regjeringen synes å ta utgangspunkt i at restriktive tiltak må opprettholdes til det knapt spres smitte i samfunnet.
Vi er spesielt bekymret for den underliggende ideen om at samfunnet behandles som en pasient. Det kommer til uttrykk i de tre kriteriene for gjenåpning: Spredning av smitte og sykdommens utbredelse, helsemyndighetenes kapasitet og graden av vaksinasjon.
Dette gjør at gjenåpningen baseres på et for snevert sett av hensyn – og at avgjørelser fattes av feil myndigheter.
Gjenåpning som medisin
Helsedirektør Bjørn Guldvog sa 5. april at han håpet å starte første trinn av gjenåpning i mai. Det var begrunnet i «dagens smittesituasjon og den litt begrensede vaksineringen». «Men jo lenger vi kommer ut i mai, jo flere vil være vaksinert», var begrunnelsen hans for at det fortsatt er for tidlig.
Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad uttalte samme dag at åpningen ikke kan starte før «man ikke lenger har pågående smitteutbrudd der man ikke kjenner smitteveien», og «da snakker vi godt under 200 daglige smittetilfeller landet sett under ett».
Slike premisser ligger åpenbart til grunn for regjeringens plan, som sier at «hvis antall smittede og antall syke ikke går opp, kan vi gå videre til neste trinn etter tre uker. Hvis antall smittede og syke øker, må vi vente eller stramme inn igjen».
Samfunnet er ingen pasient
Planen er fleksibel, da utviklingen i antall smittede og syke skal styre når samfunnet skal gjenåpnes. Planen behandler samfunnet som man ville behandlet en pasient med bakteriell infeksjon. Åpningen blir som spørsmålet om når infeksjonen er ferdig behandlet og man kan avslutte antibiotikabehandlingen.
Men samfunnet er ingen pasient, og behandlingen mot pandemien er ikke bare medisinsk. Tvert imot. Samfunnet er et komplekst samspill mellom individer som har legitime og viktige interesser, behov og – ikke minst i et demokrati – meningsberettigelse.
Vel så viktig som den medisinske logikken, er den politiske, økonomiske og juridiske logikken som blant annet kommer til uttrykk i smittevernlovens paragraf 1–5.
Den sier at tvangstiltak ikke kan brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep. Der står det også at det ved iverksettelse av smitteverntiltak skal legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller dem tiltaket gjelder.
Selv om det ikke står uttrykkelig, må dette også gjelde ved opprettholdelsen av smitteverntiltak.
Smittevern blir for smalt
Den relevante problemstillingen er dermed: Hvor lenge er det forholdsmessig å holde samfunnet nedstengt?
Smittevernloven paragraf 1–5 er ikke uttømmende.
Den må suppleres med regler i Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Den beskytter grunnleggende rettigheter som retten til utdanning, respekt for privatlivet, bevegelsesfriheten og forsamlingsfriheten, og gir regler og kriterier for begrensning av disse rettighetene.
Spørsmålet om åpning av samfunnet må baseres på et bredt sett av hensyn – mye bredere enn dem helsemyndighetene vektlegger.
Det er heller ikke slik at helsemyndighetene skal ha det avgjørende ordet om når og hvordan samfunnet skal åpnes. I første omgang må det ligge til de politiske organene, regjeringen og Stortinget. I siste instans ligger det til domstolene å bestemme hvor lenge det er lovlig å stenge samfunnet.
Ikke nok med «føre var»
Mens tiden går, øker belastningen av å leve med tiltakene. Det betyr også at kravene som stilles for å begrunne hvert enkelte tiltak, stadig blir høyere.
Barneombud Inga Bejer Engh forklarte tydelig i Debatten på NRK 6. april de alvorlige konsekvenser av tiltakene for barn og unge:
«Tyngden på vektskålen mellom fordeler og ulemper av de strenge tiltakene heller mer og mer mot ulempene. Å beholde de strenge tiltakene i «ukevis» er uakseptabelt.»
Et berg av regninger venter når økonomien åpner. I januar sluttet bareieren å glede seg til gjenåpningen.
Loven åpner ikke for strenge tiltak «for sikkerhets skyld». Heller ikke ut fra dårlig begrunnede føre var-vurderinger uten konkret faglig støtte for at fordelene ved tiltaket er større enn ulempene. Man må også legge vekt på den lojale oppfølgningen som befolkningen viser, og begrunne hvorfor anbefalinger, forsvarlig hygienetiltak og testing, isolasjon og smittesporing ikke er tilstrekkelig.
Ved å begrunne strenge smitteverntiltak med påstander om at helsevesenet står i akutt fare for å knele, eller med at et stort antall mennesker står i fare for å dø eller pådra seg alvorlig sykdom, vil de fleste bli skremt til lydighet og aksept. Men det må også begrunnes med tall og fakta som kan etterprøves.
Det paradoksale er at Norge egentlig aldri har vært der under pandemien.
En datostempling for nedstenging
Vi har vært langt unna den situasjonen som Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2014 mener vi bør være beredt til å håndtere. Og det er ikke tilstrekkelig å vise til myndighetenes tiltak for å forklare det lave antallet personer som er syke og døde av covid-19 i Norge og den begrensede belastningen på helsevesenet.
Erfaringene etter ett år viser at årsaksfaktorene er langt mer kompliserte og sammensatte. Dette burde gi grunn til ydmykhet med hensyn til å innføre og opprettholde inngripende tiltak overfor folk og samfunn.
Er det juridiske grunnlaget for å opprettholde nedstengingen av samfunnet i ferd med å løpe ut? Det er det god grunn til å spørre om.
Og da er det underlig at sentrale representanter for helsemyndighetene ikke tar det inn over seg, men baserer seg ensidig på medisinske vurderinger og verstefallstenkning. Smittetall kan ikke trumfe selve samfunnet.
