Debatt

Etter aborten ville jeg skrive det på ryggen min, skrike det til alle | Hanne Bjørnødegård

  • Anonym
  • Hanne Bjørnødegård

Temaet bør være opplyst og det skal kjennes normalt å snakke om i dagens samfunn. Det gjør godt og vil mest sannsynlig være til hjelp for andre i samme situasjon, mener innleggsforfatteren. Stockphoto/NTB Scanpix

Ikke fordi jeg ønsket empati, men fordi så mange tier etter en ufrivillig abort.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det ser ikke så bra ut.»

Ordene har brent seg fast i hjernen. Legen leter frem og tilbake med ultralydapparatet og klikker gjentatte ganger på skjermen. Jeg har hendene foran ansiktet og kjemper mot panikken. Legen måler lengden flere ganger. På venstre side av meg står den vordende pappaen og stirrer hardt på bildet. «Det er dessverre ingen hjerteaksjon.»

Fra nå av får jeg bare med meg halvparten av det som blir sagt i rommet.

Diagnose: «Missed Abortion»

Jeg husker at jeg banner og gråter samtidig idet jeg setter meg. Foran meg ligger et bilde av det som skulle bli mitt første barn. Mitt første, etterlengtede barn. En liten klump i en svart hule.

I magen kalte vi klumpen for Bønna, så fra nå titulerer jeg den som det.

Legen peker på Bønna og viser at den er halvparten så stor som den burde ha vært på denne tiden. Han viser hvor morkaka har festet seg, og jeg knekker sammen på nytt. Alle bisetninger blir ikke oppfattet, men heldigvis er mannen stødig. Han er blek han også, men fattet.

Vi får time på sykehuset to dager etter, i henvisningen står det «til videre håndtering». Håndtering, som det skulle vært sortering av søppel. Vi har også fått en diagnose: «Missed Abortion».

Kroppen min har ikke fått med seg at embryoet har stoppet å vokse. Den tror den fortsatt er gravid

Kroppen min har ikke fått med seg at embryoet har stoppet å vokse, den tror den fortsatt er gravid. I over to uker går jeg med Bønna død i magen. Det er bare flaks det ble oppdaget tidlig. På bakgrunn av ulike faktorer ble jeg nemlig satt opp til tidlig ultralyd. Det er ikke normal prosedyre, men har heldigvis blitt mer vanlig å utføre i starten av forløpet.

Altfor få snakker om at himmel kan bli til helvete

Etter flere intense dager er Bønna borte fra kroppen. Mislykket tablettbehandling, infeksjon og utskrapning i narkose. Jeg er ikke lenger gravid. Sorgen er utrøstelig. En følelse av komplett urettferdighet og et tap jeg ikke kan beskrive med ord. For man rekker å tenke. Rekker å tenke, planlegge og se for seg en ny verden. Himmel blir til helvete.

Tilbake sitter jeg igjen med mange spørsmål. Hvorfor er det så få som snakker høyt om abort? Hvorfor føles det i 2016 at å miste er et tabubelagt tema?

Etter aborten ville jeg skrive det på ryggen min, skrike det til alle. Ikke fordi jeg ønsket empati, men fordi jeg etter hvert har skjønt at det er vanlig.

Men det er aldri noen som har sagt det til meg. Forberedt meg. Åpenheten og kommunikasjonen rundt det å abortere er som en dør med kastekrok. Lett å åpne for alle, men holdes lukket. Hvorfor er det ingen som under skolegang - eller enda viktigere, i mer voksen alder, har informert om sannsynligheten for å abortere?

Det eneste man lærer er at prevensjon i de fleste av tilfellene forhindrer uønsket graviditet, og at man må passe seg for kjønnssykdommer. Det er ingen opplyst informasjon for de som ønsker å bli gravide, som gir stålsettende fakta om hva som kan skje etter befruktning. Bare på grunn av helsefaglig utdanning har jeg en viss anelse om hvilke feilkoblinger som kan skje.

Googler meg frem til usikkerhet og frykt

Den store ulempen med denne mangelfulle kommunikasjonen er internett. Man begynner å søke seg fram til alle mulige diagnoser og tilstander, og ender til slutt i en svært uheldig spiral.

Forum, nettprat og anonyme gruppesamtaler. Jeg snakker av erfaring, for det er vanskelig å holde seg unna med alle spørsmål som bygger seg opp i hodet.

Å ha så lett tilgang til disse typer nettsider har ført til mer usikkerhet og frykt enn betryggende ord.

Det er ikke tilstrekkelig å kun lese om andre jenters erfaringer, man er i behov av faglig og forskningsbasert kunnskap.

Jeg har også tenkt mye på hva som kan være årsakene til denne tausheten.

En sentral årsak kan være et ønske om å bare legge den vonde opplevelsen bak seg, gå videre og prøve igjen. For det kjenner jeg også selvfølgelig på. Et sterkt ønske om å bli gravid igjen fort og kunne føde et velskapt barn etter et normalt svangerskap. Det er ingenting jeg ønsker mer.

Men en annen årsak, som er mer skremmende, det er skam.

Åpenhet og fellesskap mot ensomhet og skam

Jeg vil at det skal være et tema man snakker om slik at ingen går rundt og tror man er skyld i aborten eller føler en skam over ikke å ha klart å bære fram et friskt barn. Ikke tenker tanker som «hadde jeg bare..» eller «hadde jeg bare ikke..». For det jeg har fått fortalt av alle i ettertid er at dette er naturens måte å rydde opp på, barnet var ikke levedyktig, og derfor stoppet utviklingen.

Det er en støtte i at det er mange som opplever det samme, og hadde jeg visst dette før det skjedde ville jeg kanskje ikke følt meg så alene

En mager trøst, men et godt formål. Jeg er klar over at det dessverre er flere som må gjennom dette gjentatte ganger i løpet av livet, og jeg vet også at jeg ikke er garantert at det blir en engangsopplevelse. Men de fleste legene har fortalt at det er gode sjanser for at det går bra andre gang. Jeg klynger meg til alt håp jeg kan få.

Det er selvfølgelig individuelle forskjeller på hvor åpen man ønsker å være, og vi skal respektere de som vil holde aborten privat.

Men nettopp på grunn av at jeg har valgt å snakke om det, har flere åpnet seg og fortalt at de også har mistet. Både venninner og kolleger.

Det er en støtte i at det er mange som opplever det samme, og hadde jeg visst dette før det skjedde ville jeg kanskje ikke følt meg så alene.

Etter å ha gjennomgått en slik hendelse er det ikke like lett å stikke hull på bobla og returnere til dagliglivet. Særlig gjelder det kanskje for dem som ikke har hatt muligheten til å få være åpne og snakke om det.

Ute blant venner og kolleger er man plutselig normal – selv om man inni seg absolutt ikke føler seg det.

At andre vet betyr at jeg ikke trenger å skjule meg bak en maske. En aksept for redusert mangel på tilstedeværelse. En liten bit av hjertet er revet bort, og det tar tid å lappe det sammen igjen. Både fysisk og mentalt.

Det skal kjennes normalt å snakke om abort i et opplyst samfunn

Selv om jeg vet hvor viktig det er å komme meg tilbake til jobb og hverdag, føles det skremmende fordi det betyr at det virkelig er over. Et avsluttet kapittel. Men jeg kommer aldri til å glemme Bønna, og jeg er lykkelig over å ha verdens beste mann. Vi skal få det til.

Det jeg vil fram til er uansett hvor langt man har kommet, om det er missed abortion, spontanabort, sen abort, blighted ovum eller ektopisk gravititet – det er for alle et tap som medfører sorg.

Temaet bør være opplyst og det skal kjennes normalt å snakke om i dagens samfunn. Det gjør godt og vil mest sannsynlig være til hjelp for andre i samme situasjon.

Man har tross alt mistet en del av seg selv.

En spesiell takk rettes til Fertilitetssenteret, Føde/Gyn. mottak og gynekologisk sengepost ved Ullevål sykehus for fantastisk hjelp og oppfølgning.

Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg - følg Aftenposten meninger påFacebook ogTwitter

Engasjert i abortsaker? Da vil kanskje disse sakene være noe for deg:

Om fosterreduksjon:

Ja, så utrydd meg, da! Det er viktigere at abortloven finnes om 30 år, enn at det finnes tvillinger, skriver Iver Aastebøl

Blir det uakseptabelt å føde barn med alvorlige diagnoser?

Rett til selvbestemt abort kan bli krav om å føde friske barn

Utenkelig å leve uten tvillingsøsteren:

Jeg er for abort, men jeg er også tvilling. Og norsk lov gir meg bakoversveis 

For selvbestemt abort, imot sorteringssamfunnet:

Abortloven legger grunnlag for et sorteringssamfunn

Sosiale forskjeller og abort:

Nesten halvparten av kvinnene som tar abort, jobber ikke

Les mer om

  1. Åpenhet
  2. Abort

Relevante artikler

  1. NORGE

    Nei til tvillingabort, med få unntak

  2. SID

    «Du hadde en tvilling, og du var tilfeldigvis den som fikk leve». Den beskjeden skal noen av oss få.

  3. DEBATT

    Politikken din i høst, Erna Solberg, har ikke gjort meg mer trygg på å forsøke å få flere barn

  4. POLITIKK

    Hva er abortparagrafen KrF vil fjerne, og hva vil det føre til? Her er ni spørsmål som hjelper deg å forstå abortdebatten.

  5. SID

    Erna Solberg kjemper ikke for makt, men mot sorteringssamfunnet

  6. NORGE

    Hva skal stå i denne lovteksten? Det er stridens kjerne i den betente abortdebatten