Debatt
Mobilstråling

Internasjonale funn viser farer ved mobilstråling. Hvorfor blir det avvist som «pseudovitenskap» i Norge?

  • Nina Witoszek
Nina Witoszek er en polsk-irsk-norsk litteraturviter, kulturhistoriker og forfatter. Hun er ansatt ved Universitetet i Oslo. Foto: Stein J. Bjørge

Får vi et autoritært «sannhetsregime» som potensielt kan skade oss alle?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

22. oktober begikk Aftenposten tilsynelatende harakiri.

Avisen publiserte en reklame fra Folkets Strålevern. Den proklamerte: «Telekombransjen og myndighetene forteller oss at alt er trygt angående bruk av trådløs teknologi som benytter pulserte mikrobølger. Vi mener vitenskapen forteller oss noe annet.»

Forutsigbart nok eksploderte det opplyste kommentariatet.

Human-Etisk Forbund anklaget Aftenposten for å «spre falske nyheter som propageres av «vitenskapsfornektere». Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet forsikret oss at «det er trygt å benytte trådløs teknologi». Aftenpostens dyd ble forsvart av redaksjonssjefen, som mener avisen dyrker ytringsfrihet ved å publisere meninger «som ikke er populære, eller som de fleste vil være uenig i».

Jeg har snublet inn på forskning på mikrobølger i forbindelse med min nylig utgitte øko-thriller. Den handler om konflikter mellom vitenskap, penger og makt – og menneskelige tragedier. Jeg er skeptiker av natur og følger Mark Twains motto: «Keep your mind open, but not so open that your brain falls out.»

Og min hjerne fikk et mildt sjokk da jeg oppdaget ca. 25.000 vitenskapelige publikasjoner om langtidseksponering for elektromagnetisk stråling.

Farer ved mikrobølgeeksponering

Effektene spenner fra autisme, ADHD, søvnløshet, depresjoner, kognitiv svikt og forverring av eksisterende helseplager til endringer i DNA-struktur, spesielt dyptvirkende hos barn.

Dette er ikke spekulasjoner. I EU har man begynt å ta farer ved mikrobølgeeksponering alvorlig. Ifølge Europaparlamentets resolusjon (2008) er grenseverdiene som ble satt i 1998 utdatert. Derfor har EU anbefalt føre-var-praksis og strakstiltak som innebærer nye grenseverdier for stråling innendørs, hele 10.000 ganger lavere enn før.

Frankrike forbyr trådløs kommunikasjon i barnehager. Også næringslivet har begynt å bekymre seg. Mobilselskaper advarer egne aksjeeiere om risiko for tap ved eventuelle nye reguleringer knyttet til strålerelaterte helseskader og dermed mulige fremtidige erstatningskrav.

Dette er bare et lite utvalg av internasjonale funn og tiltak knyttet til farer ved mobilstråling. Hvorfor er de blitt så kontant fortiet eller avvist som «pseudovitenskap» i Norge?

Forskere mangler mot og ressurser

Kan det være at vi her finner det samme mønsteret som Naomi Oreskes og Erik Conway beskrev i sin bestselger fra 2011, The Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues From Tobacco Smoke to Global Warming?

Boken dreier seg om hvordan allmektige vitenskapelige autoriteter – i samrøre med store industrielle og økonomiske aktører – i over 50 år lyktes i å benekte sammenhengen mellom tobakk og kreft og mellom CO2-utslipp og klimakrise.

Riktignok kjente tobakksindustrien til at farene ved røyking var bevist av pionérforskere allerede tidlig på 1950-tallet. Men å tilstå dette ville innebære tap av milliarder av dollar. En av de mest innflytelsesrike amerikanske vitenskapelige autoriteter hevdet spøkefullt i 1993: «Life is dangerous. So is tobacco. Get used to it.»

Norge er stolt av sin miljøbevissthet. Det er likevel få seriøse forskere som har mot, nysgjerrighet eller ressurser til å fordype seg i dokumenterte funn om at mobilstråling kan kobles til rekordtap av bier og insekter, et fundament for biologisk mangfold. Ville det ikke være klokere å støtte uavhengig, klargjørende forskning, ikke sultefôre og avvise relevante studier?

Storindistrien spøker

Når vi står overfor uavklarte forhold, må vi sette inn massiv, kritisk gransking.

Det er lett å forstå entusiasmen for den trådløse fremtiden, smarte byer, smarte sykehus og selvkjørende biler. Men bak den digitale revolusjonen spøker storindustrien. Hånd i hånd med myndighetene som, forståelig nok, ønsker å ligge teknologisk i forkant for å sikre konkurranseevne.

Er det så tunge interesser involvert at man dyrker frem endimensjonal gruppetenkning? Får vi et autoritært «sannhetsregime» som potensielt kan skade oss alle?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Tips oss
Send innlegg