Norge viser dobbeltmoral i flyktningspørsmålet | Pål Nesse

Norge ber landene i «nærområdene» vise raushet og yte beskyttelse til dem som flykter, mens det er et uttalt mål at færrest mulig skal få det samme hos oss.

Statsministeren og utenriksministeren kjemper for FN og internasjonalt samarbeid ute. Her hjemme undergraves denne innsatsen ved vår særnorske strenghet. Resultatet er en norsk dobbeltmoral som svekker vår globale troverdighet.
Norge ber landene i «nærområdene» vise raushet og yte beskyttelse til dem som flykter, mens det er et uttalt mål at færrest mulig skal få det samme hos oss.

Flyktningkonvensjonen og mandatet den gir FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), er avgjørende for å mobilisere beskyttelse i nærområdene der det store flertallet av flyktninger faktisk befinner seg. Dette bekreftet utenriksminister Børge Brende i sommer, da han sa at ingen skulle kunne kritisere regjeringen for ikke å støtte FN.

I høst stadfestet statsminister Erna Solberg på et toppmøte i FN, og dagen etter i Det hvite hus, Norges uforbeholdne støtte til flyktningkonvensjonen og internasjonal ansvarsdeling.

Norge avviker fra anbefalinger

Dette står i sterk kontrast til diskusjonen Norge har med UNHCR om vår hjemlige flyktningpolitikk. UNHCR har gjentatte ganger det siste året påpekt at Norge mer enn før avviker fra deres anbefalinger, og sogar bryter våre internasjonale forpliktelser.

Tre konkrete eksempler fra i høst kan illustrere hvordan den hjemlige asylpolitikken undergraver vår legitimitet i nærområdene:

1. Afghanistan. I et større oppslag i New York Times rettes søkelyset på Norges omfattende retur av enslige mindreårige asylsøkere. Afghanske myndigheter ber andre land begrense returer fordi Afghanistan ikke har kapasitet til å absorbere det store antallet som sendes tilbake. FN anbefaler særskilt varsomhet med å sende folk tilbake til andre områder enn hjemstedet, det som kalles internfluktalternativet.

• 99 prosent av afghanske menn fikk nei. Her er grafene som viser at Norge er strengest i Europa

Utlendingsdirektoratet (UDI) følger imidlertid innvandring- og inkluderingsminister Sylvi Listhaugs linje og beslutter å vurdere asylsøknader fra Afghanistan langt strengere. Mens 82 prosent av afghanerne fikk søknadene innvilget i 2015, er tallet for 2016 redusert til 31 prosent. Det blir lagt større vekt på internfluktalternativet som løsning, i strid med UNHCRs anbefalinger.

2. Somalia. Ifølge Listhaug har situasjonen bedret seg i Somalia. Dette står i kontrast til UNHCR, som påpeker at situasjonen forblir utrygg uten vesentlige bedringer.
Med tilbakevirkende kraft har 120 somaliske asylsøkere i Norge med innvilget opphold, nå fått varsel om at de ikke kan regne med dette likevel.

• Norske myndigheter mener 1600 somaliere som har fått opphold her i landet, kan være aktuelle for å få tilbakekalt sin flyktningstatus. Til nå har 120 somaliere fått varsel om dette.

UNHCR finner denne beslutningen graverende. De mener det norske vedtaket kan utgjøre et brudd på flyktningkonvensjonens og den europeiske menneskerettighetskonvensjonens krav om at ingen skal returneres til et sted der deres liv og helse er i fare.

Kenya vurderer å tømme flyktningleir

I Kenya har Flyktninghjelpen en sentral rolle i driften av Dadaab, verdens største flyktningleir, som kenyanske myndigheter vurderer å tømme ved å sende folk hjem til Somalia.

UNHCR og Flyktninghjelpen uttrykker sterk bekymring fordi vi mener det er regelrett farlig for mange å tvinges tilbake. Men det blir vanskelig å be Kenya stanse slik retur, så lenge Norge avviser dem her hjemme.

3. Hellas og Italia. Et initiativ for en bedre europeisk fordeling av ansvaret, var «relokalisering» av 160 000 asylsøkere fra Hellas og Italia til andre europeiske stater. I juli 2016 bekreftet Regjeringen at Norge ville ta imot 750 asylsøkere i 2016 og tilsvarende i 2017. Så langt har Norge kun tatt imot 100 av disse.
Mens mottaksplasser står tomme i Norge, er flyktningleirene i Hellas så overfylte og standarden så elendig at UNHCR leter etter trygge alternativer. Samtidig er vi vitne til at Norge trenerer sitt eget løfte om relokalisering av 750 personer, som er svært enkelt å gjennomføre.

De stengte grensers logikk

Det står respekt av statsministeren og utenriksministerens innsats for økt støtte til nærområdene. Men norske myndigheter kan ikke ivareta vår internasjonale gjennomslagskraft og troverdighet ved økte bevilgninger i nærområdene alene.

Internasjonalt er vi vitne til de stengte grensers logikk – fra Syria via nabolandene og Hellas – til Svinesund og Storskog. Skal vi ta til orde for at flyktninger skal få beskyttelse i nærområdene, kan vi ikke opprettholde at færrest mulig skal få det her.

• Her kan du lese flere artikler om norsk flyktningpolitikk:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.