Mediepolitikken er til for deg og meg, ikke for mediebransjen | Knut Olav Åmås
Norge trenger ny mediepolitikk.
«It was the best of times, it was the worst of times», skriver Charles Dickens i romanen A tale of two cities i 1859. Det er en god beskrivelse av mediesituasjonen i dag.
Det aller beste av norsk journalistikk er trolig bedre enn noen gang, når den avdekker og forteller hva som fungerer og ikke fungerer i samfunnet, er arena for omfattende, demokratisk samfunnsdebatt og preger hva folk er opptatt av fra dag til dag.
Samtidig blir det færre journalister, det kuttes dramatisk i kapasiteten når annonseinntektene i de redaktørstyrte mediene synker stadig raskere. Flere mediebrukere betaler, men de er for få og legger igjen for lite penger. Forretningsmodellene bærer ikke ennå.
Samfunnsviktig journalistikk
Medienes trøblete økonomi er en sak i seg selv. Viktigst for borgerne og samfunnet er imidlertid konsekvensen mediene trekker: At de ikke lenger har råd, hevder de, til å finansiere det jeg kaller den samfunnsviktige journalistikken.
Likevel er det for snevert å gjøre mediesituasjonen til en bransjedebatt, eller til næringspolitikk, regionpolitikk og minoritetspolitikk. Nei, det er en helt grunnleggende kultur- og demokratidiskusjon. Det handler om hva borgere og samfunn behøver av journalistikken – av informasjon, analyser og nye perspektiver for å danne oss egne meninger, forstå og være med på å ta beslutninger.
Nå trenger vi ikke klatting og uoversiktlige enkeltbeslutninger. Vi behøver et komplett helhetsblikk for alt av medier, alt av statlig støtte. Jeg tenker både på direkte og indirekte støtte, offentlig og kommersiell allmennkringkasting, på radio og TV med mer.
Vi kan gi konkrete anbefalinger
Mediemangfoldsutvalget har dette mandatet, og ingen som helst føringer. Vi kan tenke fritt. Vi vil komme med konkrete råd, anbefalinger og modeller som offentligheten og politikerne kan bruke i praksis. Alt blir levert 1. mars.
Vi tenker helt uavhengig av hvilket politisk flertall som finnes. Det trengs ideelt en tverrpolitisk enighet for å skape en sterk nok og stabil nok mediepolitikk nå.
Samfunnet er mer ugjennomsiktig enn noensinne, en svulmende offentlig sektor har en svak kultur for innsyn, mangel på åpenhet skaper trøbbel for mediene. Samtidig øker antallet kommunikasjonsfolk like raskt som antallet mediefolk synker.
Den gjensidige avhengigheten mellom medier og sosiale medier er uhyre sterk og skaper både problemer og farer. Sosiale medier tar en stadig større del av annonseomsetningen, bare Facebook og Google omsetter for mer enn fire milliarder årlig i Norge og øker raskt og sterkt. Sosiale medier og teknologiplattformer påvirker også hvordan mediebrukerne investerer sin begrensede tid.
Bobler og blindsoner
De brede, sammensatte offentlighetene blir svekket. Fragmenteringen og polariseringen styrker seg i mediebobler og ekkokamre der vi ikke får et dekkende bilde av verden og virkeligheten.
Men mange borgere er også lite imponert over norske mediers bredde og mangfold – og evne til å gripe folks virkelighet. Mainstream-mediene skaper sine egne bobler. Dessuten oppstår det nå blindsoner og hull i dekningen av journalistisk krevende temaer: utviklingen i offentlig sektor, kommuneprosessene, dekningen av Oslo by, regionenes utvikling, verdiskaping og samfunnsliv i Norge utenom Oslo, bistandssektoren og Forsvaret.
Utgangspunktet er privilegert: Norge har stor ytringsfrihet, en aktiv mediepolitikk som bidrar til at vi har 228 aviser og flere allmennkringkastere på radio og TV – og en uvanlig bred deltagelse i offentlig debatt og sosiale medier.
Hvis ikke nye og etablerte medier selv kan sikre alt dette, kan ingen.
Kritikk av de etablerte
Even Aas-Eng, direktør i Venture Factory og styreleder i Filter Media Norge, mener norske mediers «feilslåtte satsinger» det siste tiåret har kostet hundrevis av millioner og mange hundre arbeidsplasser. I fjor hadde Schibsteds aviser, TV 2, Egmont Publishing, Amedia, Polaris og Aller et samlet overskudd på 1,5 milliarder. «Hvor er de journalistiske nysatsingene som en del av overskuddet burde vært brukt på?» spør Aas-Eng i en kronikk i Dagbladet 12. mai i år.
Jeg tror vi fremover vil få se en mer sammensatt og mangfoldig finansiering av journalistikk enn noen gang – med omfattende brukerbetaling i bunnen, i tillegg til annonser, innholdsmarkedsføring, event’er og stiftelsesfinansiering som supplementer som gjør viktig journalistikk til virkelighet. Også statlig støtte vil for de fleste medier bare være et supplement.
Aktiv og offensiv politikk
Trolig har det ikke eksistert noen tid der det finnes sterkere og flere argumenter for statlig mediestøtte og for å bidra til å styrke samfunnsviktig journalistikk i Norge – som nå.
Vi trenger en aktiv, offensiv og omfattende mediepolitikk for etablerte og nye medier. Politikken på feltet må kvitte seg med sin treghet og ligge mer i forkant.
Noen vil kalle det omstillingsstøtte, som flere andre bransjer har i en tidsbegrenset periode i trøblete tider – ikke for å berge en bransje, men fordi den leverer noe samfunnet må ha.
Klokskap, utbytte og lederlønninger
Dét krever klokskap av norsk mediebransje, også når det gjelder eierutbytte og lederlønninger når investeringene i journalistikken skrumper og ansatte må gå. Medieledere som tjener ti ganger mer enn statsministeren viser liten klokskap når de samtidig nyter godt av indirekte pressestøtte på flere hundre millioner, som Schibsted-sjef Rolv Erik Ryssdal.
Å sikre mediemangfoldet i en turbulent tid innebærer å tenke nytt, se fremover. Det betyr også å ta vare på det beste som alt eksisterer, hvis borgerne ønsker det. Og det ser slik ut, en tid, for en del papiraviser og lineært TV. Da er også dette del av mediemangfoldet.
Vi er på vei et sted, vi vet ikke helt hvor. Da må vi se både farene og mulighetene.
It is the best of times, it is the worst of times.
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne. Han leder Mediemangfoldsutvalget.
På Twitter: @KnutOlavAmas
