Har man hatt en for naiv tro på hva psykiatrien kan utrette?

Ikke sjelden har domfelte både en psykosediagnose, personlighetsforstyrrelser og rusproblemer. Og dette forventer vi at psykiatrien skal ordne opp i?

Randi Rosenqvist skriver klokt om psykiatri og utilregnelighet i Aftenposten 5. april. Men saken har også andre aspekter, ikke minst dette: Har de som har foreslått og vedtatt dagens regler, hatt en for naiv tro på hva psykiatrien kan utrette?

Den som begår en svært alvorlig straffbar handling, og hvor det er stor fare for at en slik handling vil bli begått på nytt, kan dømmes til forvaring hvis hen er tilregnelig, og til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg om hen ikke er det. Reaksjonsformene har alle sin begrunnelse i samfunnsvernet. Vi vil ikke at så farlige personer skal ut i samfunnet uten at gjentagelsesfaren er redusert.

Den som er utilregnelig og får en behandlingsdom, har store psykiske problemer. Med dommen skal vedkommende få behandling. Det er vel og bra. Men ikke sjelden er det slik at domfelte ikke bare har en psykosediagnose, men også har personlighetsforstyrrelser (som ikke er lette å behandle) og store rusproblemer. Tilsvarende gjelder gjerningspersoner med psykisk utviklingshemning.

Dette forventer vi at psykiatrien skal ordne opp i, slik at domfelte kan slippes ut i samfunnet i en mindre farlig versjon. Kanskje er vår tro på at dette vil skje, basert på et urealistisk syn på hva psykiatrien kan utrette.

Mirakler i psykiatrien?

I en tidligere dom kan vi lese at domfelte i en periode på nesten 20 år hadde vært innlagt i psykiatrien cirka 200 ganger. Personen fikk en dom på tvungen omsorg. Da kan man undres på hvilke mirakler psykiatrien er ment å utføre.

Siden samfunnsvernet er grunnlaget for en slik reaksjon, hadde det vært naturlig å vente at dette preger psykiatriens forhold til domfelte. Dette er ikke en tilfeldig pasient, men en person som har dom på at hen er farlig.

Logisk kunne man se for seg at psykiatrien sørget for å ha kontroll på domfelte inntil farligheten var redusert. Slik synes det ikke å være.

For forvaringsdømte inneholder dommen en minstetid, for eksempel ti år. Domfelte kan ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt.

Ordinær permisjon og korttidspermisjon kan ikke innvilges før minst to tredjedeler av minstetiden er utholdt.

Samfunnsvernet står sentralt i kriminalomsorgen

Før permisjon innvilges, sier reglene at kriminalomsorgen bør ta kontakt med politi/påtalemyndighet for å høre om det foreligger opplysninger av betydning for permisjonsspørsmålet. Her tar det med andre ord adskillig tid før domfelte kan bevege seg ute i samfunnet igjen, og politiet er normalt inne i saken før permisjon besluttes. Samfunnsvernet står sentralt.

Regimet for de behandlingsdømte er annerledes. Det er den faglig ansvarlige ved institusjonen som bestemmer hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres.

Det er ingen tidsgrense for når domfelte kan få permisjon, og institusjonen behøver som utgangspunkt ikke å høre med påtalemyndigheten før dette besluttes.

Hvorvidt påtalemyndighetens ansatte i praksis vil ha sterke meninger om dette, er et annet spørsmål. Mye tyder på at man der føler seg ferdig med saken når domfelte er overlatt til psykiatrien.

Grunn til å stille spørsmål

Reglene er altså ulike og inviterer ikke akkurat psykiatrien til å ivareta samfunnsvernet på samme måte som ved forvaringsdommer, selv om gjerningspersonene er like farlige.

Det er grunn til å stille spørsmål ved psykiatriens oppfatning av sin rolle og ved muligheten til å fylle rollen.

Professor Johs. Andenæs skrev i sin tid om unge lovovertredere at påtalemyndigheten overlot dem til barnevernet, som har overlatt dem til seg selv. Slik er det ikke lenger i barnevernet, men kanskje er dette en beskrivelse av psykiatriens rolle i mange av de sakene dette gjelder.

Tor Langbach er en norsk jurist og tidligere tingrettsdommer i Trondheim tingrett. Han skriver på egne vegne.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.