Skal vi miste vår nasjonale litteraturhistorie for et EU-direktiv? Trine Skei Grande bør gripe tak i saken nå. | Steffen R.M. Sørum

Det haster med å finne en løsning, og i mellomtiden slettes vår felles historie.

Denne uken gikk jeg ut dørene til forlagshuset Cappelen Damm som forlegger for siste gang. I 16 år har jeg jobbet med landets beste barnebokforfattere, illustratører, oversettere og designere. Jeg har vært med på å vinne flere store priser og anerkjennelse.

Det er vemodig å bytte jobb, men det som gjør meg mest trist, er at når jeg klapper igjen laptopen og forlater kontoret, er det i visshet om at korrespondansen jeg har hatt i disse 16-årene, slettes. Det vil ikke finnes en eneste kilobyte av informasjon i fremtiden som litteraturvitere vil kunne forske i.

Takket være GDPR, nøling og manglende baller hos dem som bestemmer, utraderes vår nasjonalhistorie på grunn av et EU-direktiv.

Hull i kollektiv hukommelse

Min e-post eies av forlaget Cappelen Damm, og forlaget må forholde seg til strenge lagringsregler i det nye GDPR-direktivet.

Men har GDPR tatt høyde for at vi må arkivere for fremtidig historieskriving? Er ikke direktivet ment å sørge for at vi forbrukere ikke skal utnyttes kommersielt?

Cappelen Damm er en kunnskaps- og informasjonsbedrift. Ironisk nok, sannsynligvis den samme bedriften som skal utgi biografier og historiske verk rundt det kildematerialet de selv sletter.

Jeg tror ikke det var slik loven var ment.

Jeg skal ikke påstå at alle mine elektroniske brev er interessante, men ingen kan si med sikkerhet nøyaktig hva som er interessant om 30 år. Å unngå sletting av min e-post blir da prinsipielt.

Flere viktige forlagsredaktører har gått av med pensjon de senere årene, og flere vil følge, og jeg er bekymret over slettingen. En arkeolog jeg kjenner, mener vi vil få et hull på 25 år i vår kollektive hukommelse.

I høst var jeg så heldig å spise middag med historikeren Antony Beevor, som har skrevet flere bestselgere om andre verdenskrig.

Hans unike tilgang til og arbeider i arkiver i blant annet Moskva og Berlin, har gjort at bøker som Berlin og Stalingrad kanskje er noe av det beste som er skrevet om temaet.

Hva ville vi ha visst om krigen om alle brev hadde blitt brent?

Det som skaper hodebry

GDPR skal forhindre at bedrifter kan lagre sensitive opplysninger om privatpersoner. I tråd med den bestemmelsen skal mine e-poster slettes.

Selv ønsker jeg at alt kunne lagres hos Nasjonalbiblioteket til fremtidig forskning, men selv om Nasjonalbiblioteket ønsker denne typen lagring velkommen, vil eller kan ikke forlaget gi fra seg materialet. I verste fall vil lagring være ulovlig, og jeg måtte ha møtt i retten for å stjele.

Forskere har klare etiske retningslinjer om hva slags kilder som kan brukes og hvordan kilder skal benyttes. Jeg tror ikke lagring av e-post skal være mer vrient enn Riksarkivets lagring av kunstneres brev og dagbøker.

Det som skaper hodebry, er artikkel 5: Bruk av personopplysninger kun til formålet de er innsamlet i. Du skal vite klart og tydelig hva dine personopplysninger brukes til.

Men igjen, gjelder loven virkelig for ikke-kommersiell bruk? Er ikke direktivet ment å sørge for at vi forbrukere ikke skal utnyttes kommersielt? Og forskning kan vel på ingen måte kalles kommersiell virksomhet?

Hvis Nasjonalbiblioteket lagrer e-postene mellom meg og Jon Ewo, må Jon Ewo ifølge artikkel 5 vite om det – og da kanskje allerede før e-posten sendes? Umulig.

Er korrespondansen mellom Jon Ewo og hans mangeårige redaktør viktig når norsk barnebokhistorie skal skrives? Høyst sannsynlig.

Dette gjelder flere hundre av våre kjære forfattere.

Haster å finne løsning

Det haster med å finne en løsning, og i mellomtiden slettes vår felles historie.

Derfor oppfordrer jeg kulturminister Trine Skei Grande til å gripe tak i saken umiddelbart og før vi blir historieløse.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer om personvernreglene? Her er noen forslag: