Debatt

#Metoo har medført en slumsete holdning til Vær varsom-plakatens krav om kildekritikk | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Medlem av Norsk Presseforbunds kildeutvalg

#Metoo-journalistikk står i fare for å bli en egen sjanger i norske redaksjoner. Der får bare deler av presseetikken plass, mener Anki Gerhardsen. Nadia Norskott

I den gode saks tjeneste.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«De nederst på dansegulvet har fått en stemme (...) Kan ikke noen bare si at Trond Giske er en kødd?»

Sitatene er hentet fra en kommentar skrevet av Marie Simonsen i Dagbladet, og handler som det meste annet den siste tiden om Trond Giskes besøk på en bar i Oslo.

Simonsens formuleringer er interessante fordi de langt på vei oppsummerer hva denne konkrete saken i bunn og grunn handler om:

  • Langvarig oppdemmet aggresjon
  • Begrenset interesse for fakta som strider mot egen overbevisning
  • Sterk magefølelse

Dette er momenter som helt eller delvis kjennetegner mennesker med et så brennende engasjement at de er villig til å benytte enhver mulighet for å styrke sin egen sak. Et slikt engasjement er en naturlig del av mange sosiale og politiske bevegelser, men det har selvfølgelig ingenting å gjøre i en redaksjon som styrer sin virksomhet etter Vær varsom-plakaten.

Les også

Fagforbundet gransker egne tillitsvalgte etter bekymringsmeldinger om Giske

Maktkamp og #metoo

Det oppsiktsvekkende er imidlertid ikke at det allikevel har skjedd en glipp. Det kan skje overalt. Det oppsiktsvekkende er motviljen mot å rydde opp etterpå, kombinert med en svært lunken holdning overfor dem som insisterer på å skille mellom sannhet og løgn, maktkamp og #metoo.

Simonsen førte kanskje den aller groveste pennen, men det var flere skråsikre på ballen. «Videoen av Danse-Trond sier mer enn tusen ord», skrev Astrid Meland i VG umiddelbart etter at nyheten sprakk. «Han har flørtet med en ung kvinne (...) Han gjør det fordi han tror han kan».

I Adresseavisen slo Tone Sofie M. Aglen fast at Trond Giske er sin egen verste fiende, mens Dagsavisens Hege Ulstein velger en mer prinsipiell drøfting av Giskes egnethet som politiker. Uansett beskriver også Ulstein Danse-Trond som pågående der han «henger over en ung kvinne».

Les også

Frank Rossavik: Giske-videoen ligner på ingenting, men rammer en mann som har lite å gå på. Politikk er en tillitsbransje

Mediene som brikker

Som de fleste vel har fått med seg, brukte kvinnene nederst på dansegulvet stemmen sin begge to, men ikke for å karakterisere Giske. De rettet i stedet skarp kritikk mot dem som forsøkte å konstruere en #metoo-sak ut av en høyst frivillig selfie med Giske for å vinne frem i et politisk maktspill. I dette spillet har media, med VG og Dagbladet i klar front, fungert som friksjonsløse brikker.

Nyhetsdekningen har både sjefredaktør Gard Steiro og politisk redaktør Hanne Skartveit i VG beklaget. Det er bra, selv om mange mener beklagelsen kom sent og med en viss motstand. Kommentatorene har ikke håndtert sakens vending tilsvarende. Her er det ingen vilje til å snu pennen i en ny retning for å kritisere maktspillet, selv om fakta nå ligger åpent på bordet. Tvert imot.

Det har vært ganske stille. Og når Klassekampen på lederplass tar avstand fra hele dette oppblåste sirkuset, skriver Marie Simonsen i en Facebook-tråd at Klassekampen er hyklersk og lefler med farlig mediehat.

Like etterpå går hun på øl- og pølsefest hos Giskes argeste politiske motstander: Ap-nestleder Hadia Tajik. En fest der også en rekke andre journalister og redaktører var invitert og deltok.

Unntakstilstand i norsk presse

Det er noe med #metoo. Det er vanskelig å forestille seg at de mest toneangivende avisene i Norge ville servert tilsvarende luftsuppe på annen tematikk, med så bratt nakke og så begrenset selvkritikk i etterkant. På Debatten hos NRK tirsdag kveld var det samfunnsdebattant og Høyre-politiker Sara Berge Økland som klokkeklart forklarte publikum hvorfor journalistikken her kolliderer med presseetikken, ikke redaktør Hanne Skartveit.

Sara Berge Økland i NRK Debatten 26. februar. Skjermbilde NRK TV

Men det er kanskje fordi #metoo på noen måter vært en unntakstilstand i norsk presse. Det er en bevegelse det ikke går an å være imot, heldigvis, men det har dessverre medført en slumsete holdning til Vær varsom-plakatens krav om kildekritikk. Det har vi sett flere eksempler på, også før Giske danset.

Aftenposten publiserte på nyhetsplass fire opprop der anonyme kvinner fra ulike yrkesgrupper fortalte om alt fra voldtekter til ubehag. Bare i de mest alvorlige beretningene ble motparten kontaktet slik at påstandene bedre kunne verifiseres.

Forsvarets Forum har nettopp formidlet svært sterke historier om overgrep og trakassering fra sin bransje. Historier som har opprørt oss alle. Men på direkte forespørsel medgir Forsvarets Forum at ingen av de anklagede har fått en eneste henvendelse fra dem.

Det hjelper ikke at ingen personer er identifisert. Dette handler om å sjekke faktagrunnlaget for alvorlige fortellinger om samfunnet vårt.

Les også

Jan Tennøe: Hvor langt skal norske menn la seg presse av #metoo?

Blind kampanje

Uten kildekritikk, uten selvstendige undersøkelser der også motparten gis anledning til å fortelle, uten vilje til å skille mellom ingenting og alvor, er det ikke journalistikk som bedrives. Da er det bare mer eller mindre blind kampanje.

Det føles sikkert som en god gjerning, men dette tjener hverken #metoo-bevegelsen eller samfunnet på. Og hva det har å si for tilliten til pressen, kan du jo spørre om neste gang du stikker innom en bar.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Presseetikk
  2. Trond Giske
  3. Metoo
  4. Medierevisjonen

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    #Metoo har styrket kildekritikken

  2. DEBATT

    Stemmene som mangler i #metoo

  3. POLITIKK

    VG om Giske-videoen: – Vi bommet

  4. KULTUR

    Kommentator trekker seg fra debatt. Mener seansen blir et «Giske-show».

  5. KULTUR

    VG med formell beklagelse etter Giske-dekning. – Sjeldent, sier medieforsker.

  6. DEBATT

    Forfatterne svarer på kritikken: Journalistikken under #metoo var ikke plettfri