Debatt

Kort sagt, fredag 25. januar

  • Debattredaksjonen

En ambulansearbeiders bønn. Melgaard til Fornebu. Aftenposten skyter bom om ulv og FRIs forhold til Ropstad. Og en atombombe til Hitler? Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Må det dødsfall til før taushetsplikten endres?

Ambulansepersonell er pålagt en omfattende taushetsplikt. Er det vanskelig for leger å få pasientinformasjon, så er det enda verre for oss som jobber utenfor sykehusets fire vegger.

I ambulansetjenesten møter vi rett som det er pasienter som av forskjellige grunner ikke kan formidle påtrengende nødvendig informasjon til oss. Vi er som regel prisgitt informasjon som vi får fra pårørende eller bekjente av pasienten. Denne er ofte vag og mangelfull.

Jeg har opplevd i min yrkesutøvelse at vesentlig informasjon som finnes i pasientens kjernejournal ikke blir gitt til meg, med henvisning til taushetsplikten. Det gjelder ikke bare informasjon som er vesentlig for pasienten selv, men også informasjon som er potensielt skadelig for behandler, som for eksempel smitte.

Vesentlig informasjon kunne vært gitt oss dersom lovverket ble tolket til pasientens beste. Informasjon om smitte og allergier, sykdommer og medisinbruk kunne og burde vært delt med dem som skal behandle pasienten i en akuttfase.

Ambulansearbeidere får heller ikke noen tilbakemelding på arbeidet vi gjør, med henvisning til taushetsplikten. Vi gis ingen informasjon om vår vurdering var rett eller gal. Hvordan kan vi da lære av våre feil?

Er taushetsplikten for helsepersonell så rigid at det må dødsfall til før noe blir gjort? Jeg utfordrer våre politikere til å finne en løsning. Før det er for sent.

Bjørn Kristiansen, ambulansearbeider


Melgaard til Fornebu

Direktør for Høvikodden Kunstsenter, Tone Hansen, ønsker Bjarne Melgaards «A house to die in» velkommen til Høvikodden. En bedre idé er å plassere prosjektet på Fornebu, der det kan plasseres i en unik kunst- og kulturhistorisk sammenheng.

Fornebu/Lagåsen området var gjennom store deler av 1900-tallet base for våre fremste malere. «Lysaker-kretsen» er kanskje den mest innflytelsesrike gruppering i norsk kunsthistorie.
I dette miljøet vil Bjarne Melgaards prosjekt kunne bli synlig og tilgjengelig for publikum. Det vil også bidra til å løfte området og våre nasjonale kunstnere som Munthe, Werenskiold og Revold frem i nåtidens lys.

Private og offentlig grunneiere bør gå sammen om å finne egnet sted. Kanskje Røkke har en ledig tomt?

Lars Håkon Bråten, Bærum


Aftenposten skyter bom om ulv

10.000 mennesker markerte sin misnøye med Klima- og miljødepartementets vedtak om felling av kun én ulveflokk i vinter. Andreas Slettholms kommentar i Aftenposten 11. januar har en stygg bom i sin omtale.

Slettholm sier et hovedproblem er at bestandsmålet er i konflikt med andre lover Stortinget har vedtatt, og at det ligger helt i nedre grense, kanskje under det som kan forsvares. Dette er feil. Naturmangfoldloven sier ikke noe om størrelsen på bestandsmålet og det er ingen forpliktelser i Bernkonvensjonen til å opprettholde noe bestemt nivå av bestanden. Dette har Bernkonvensjonens sekretariat bekreftet, og det er stadfestet av Oslo tingrett.

Ulveforliket i 2016 fikk et bredt flertall og var en krevende politisk prosess. Da ble forholdet til Bernkonvensjonen og relevant lovverk grundig vurdert og avklart.

Slettholm konkluderer med at det er på tide å «gjøre noe». Ansvarlige partier gjorde mye i 2016 og kom med flere oppfølgende vedtak i 2017. Problemet er ikke at bestandsmålet er i strid med lovverk eller konvensjoner, men at Stortingets vedtak ikke etterleves av departement og forvaltning. Derfor tyr 10.000 frustrerte mennesker til gatene i protest.

Gunnar A. Gundersen, leder Naturbruksalliansen og næringspolitisk sjef, Glommen Skog


Utidig fra FRI mot Ropstad

At Kjell Ingolf Ropstad har et klassisk kristent verdiståsted er ingen hemmelighet. Dette vet også foreningen FRI som under statsrådspresentasjonen ga ham et regnbueflagg med den klare forventning at han ikke bare skulle ta imot dette, bukke og si takk, men også oppbevare det på kontorpulten som stadig påminnelse om FRI's forventninger.

Den politiserte organisasjonen bruker kamuflerende begreper som det er vanskelig å si seg uenig i; «mangfold», «likhet» og «valgfrihet». Spørsmålet er da om foreningen også anerkjenner meningsmangfoldet. Er det enda rom for å mene at mor- far-barn- konstellasjonen står i en særstilling?
FRI gjorde seg her til talsmann for et meningsdiktatur. Det var utidig og respektløst.

Men like ille var medienes og venstresidens gjentatte hugg mot Ropstads klare standpunkt om ikke å delta i Pride. Hvorfor er det så galt at en politiker ikke deltar i en politisk markering han eventuelt ikke kan stå inne for?
Vi har i Norge hatt en tradisjon for gjensidig respekt mellom meningsmotstandere når det kommer til samvittighetsspørsmål. Denne tradisjonen fikk en ripe i lakken på slottsplassen.

Ole G. Jensen, Oslo


En atombombe til Hitler?

I Aftenposten 3. januar betegner Hans Chr. Børresen det som villedende reklame å kalle Vemork «stedet der Hitlers drøm om atomvåpen ble lagt i grus». Børresen viser blant annet til at Albert Speer allerede i 1942 avblåste naziregimets atomvåpenprogram og at spionen Rosbaud samme år rapporterte at slike planer var lagt bort.

Det er ikke noe nytt i dette. Det har vært en vanlig oppfatning at prosjektene var begrenset til å utvikle en uranmaskin. Om Nazi-Tysklands uranprosjekter har det har vært forsket en hel del. Nye kilder er kommet til. Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) har forsøkt å holde seg orientert. I 2015 inviterte vi Dr. Günter Nagel for å presentere boken Uranversuche in Deutschland und die Beute der Alliierten.

I krigens siste fase var det et kappløp mellom russerne og de allierte for å sikre seg tilgang til tyske forskere, dokumenter og utstyr. Forskning rundt dette bekrefter at naziregimet ikke kunne utvikle en atombombe så lenge verdenskrigen varte. Men dette kunne man umulig vite sikkert midtveis i 1942, hverken på den ene eller den andre side av fronten. Det synes avklart at krigens utvikling etter høsten 1942 ikke var forutsett fra tysk side. Økende motstand gjorde det ikke mindre – men mer – viktig å kunne utvikle et kjernefysisk våpen.

Frigitte dokumenter viser at de tyske prosjektene forble under full militær kontroll frem til krigens slutt. I en rapport fra den russiske etterretningstjenesten GRU (november 1944) heter det at tyskerne er i gang med å prøve ut et nytt våpen med stor ødeleggelseskraft. Våren 1945 beslagla russerne bl.a. syv tonn metallisk uran og to tonn tungtvann. Dr. Nagels konklusjon er at målet var en uranmaskin, som kan nyttes som drivverk for raketter og ubåter og for utviklingen av en atombombe.

Blant grunnene til at man ikke lyktes er utilstrekkelig tilgang til uran og tungtvann – som har sammenheng med sabotasjeaksjonene og alliert bombing. En av de russiske aktørene, Valentin A. Kravtschenko, fikk i mars 1945 innblikk i rapporter om tyske tester. Han skriver at de «inneholder konstruksjonsbeskrivelse av en tysk atombombe, beregnet for transport med rakett av typen V2».

Etter vår kunnskap er det mye som peker mot at aksjonene mot Vemork-anleggene var uunngåelige, sett fra et alliert ståsted. Så vil sikkert diskusjonen fortsette om hvorvidt de strengt tatt var nødvendige.

Runar Lia, direktør, og Trond Aasland, seniorrådgiver, Norsk Industriarbeidermuseum


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Kjell Ingolf Ropstad

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 14. juli

  2. DEBATT

    Kort sagt, mandag 13. juli

  3. DEBATT

    Kort sagt, fredag 10. juli

  4. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 9. juli

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 8. juli

  6. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 4. juli