Flyktningpolitikken må legges om | Sylo Taraku

Flyktningdebatten bør handle om hvilke flyktninger som skal ha rett til opphold i Europa og om hvordan vi best kan hjelpe alle de som blir i nærområdene.

Under migrasjonskrisen i 2015 registrerte FN totalt 1,8 millioner nye flyktninger i verden. Over 1,2 millioner personer søkte asyl i Europa.

Glemte klimaflyktninger

Det de færreste vet er at samme året ble hele 19,3 millioner mennesker drevet på flukt på grunn av naturkatastrofer. Dette er også mennesker som kan bli værende på flukt i årevis. Et eksempel er de flere hundretusener som fortsatt lever i flyktningleirer etter jordskjelvet på Haiti i 2010.

Mennesker som flykter på grunn av jordskjelv, flom, orkan, vulkanutbrudd, tørke eller andre naturrelaterte tragedier – la oss for enkelthets skyld kalle dem «klimaflyktninger» – er nesten helt fraværende i flyktningdebatten. Hvorfor er det så lite diskusjon om hvordan vi skal hjelpe dem?

De kommer ikke til Europa

Ett svar er at det ikke har de samme politiske implikasjonene for oss. Det kommer ikke klimaflyktninger som asylsøkere til Europa, i hvert fall oppgir de ikke dette som grunnlag for asyl. For dersom du er klimaflyktning, gir det ikke rett til opphold.

Mange av disse menneskene mangler også nettverk og ressurser. Emigrasjon til Europa er kostbart og krevende. Menneskesmuglerne, som de fleste er avhengige av for å komme seg hit, tilbyr sine tjenester der det finnes et marked.

Hadde klimaflyktningene hatt samme rettigheter som de som flykter fra krig, konflikt og forfølgelse, ville antagelig flere innvandret til Europa via asylordningen. Da ville de fått større oppmerksomhet og vi ville sikkert hatt en diskusjon om hvor mange vi skal hjelpe her versus «der de er».

Tiden er inn for endringer

Migrasjonskrisen i Europa i 2015 har skapt en erkjennelse blant mange av at dagens flyktningpolitikk har grunnleggende svakheter, og at tiden er inne for noen systemendringer. Men vi trenger en ryddig debatt som fokuserer på effektene av politikken og ikke bare på intensjonene. Sentrale spørsmål bør være:

1. Hvem skal ha rett til opphold i Norge og Europa, og hvordan skal denne retten håndheves?
2. Skal vi hente flyktninger fra nærområder, og hvem bør vi i så fall prioritere?
3. Hvordan skal vi hjelpe det store flertallet av flyktningene, og de berørte samfunnene, i nærområdene, der de er?

1. Hvem skal ha rett til opphold?

FNs flyktningkonvensjon skal beskytte personer som på individuelt grunnlag blir utsatt for forfølgelse. Å sørge for trygghet for krigsflyktninger og klimaflyktninger er ikke et spørsmål om beskyttelse, men primært et humanitært spørsmål. Og selvsagt et spørsmål om internasjonal byrdefordeling.

Dissidenter, demokratiforkjempere og menneskerettighetsaktivister bør få lettere tilgang til beskyttelse i vestlige land når de er i akutt fare, enn det som er tilfellet i dag. Det bør etableres en ordning som gjør at de kan få beskyttelse i Europa uten å måtte risikere livet i hendene på menneskesmuglere.

For å forebygge irregulær migrasjon og for å svekke markedet for menneskesmuglere, må retten til internasjonal beskyttelse og humanitær assistanse realiseres gjennom institusjoner utenfor Schengen-området. At bare en eksklusiv gruppe får rett til beskyttelse i Europa er selvsagt ikke til hinder for at land frivillig tar imot også flyktninger som faller utenfor Flyktningkonvensjonens snevre flyktningbegrep. (Jeg må presisere at også blant krigsflyktninger kan det være individuelt forfulgte personer).

Dersom man insisterer på å tolke Flyktningkonvensjonen slik at titalls millioner av mennesker verden over skal ha rett til opphold i Norge og Europa, så må man mene det. Det er inhumant å gi rettigheter samtidig som man legger hindringer i veien for dem som rettighetene faktisk skal gjelde. Dette skaper store menneskelige tragedier, bidrar til urettferdig bruk av ressurser og er en ordning som ga oss migrasjonskrisen i 2015.

2. Hvem skal hentes til Norge?

Det er ellers frivillig å ta imot kvoteflyktninger fra UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger). I den forbindelse må vi spørre oss om hensikten skal være å tilby en utvalgt gruppe mennesker bedre liv i Norge eller å avlaste de berørte landene som sliter med å ivareta dem? Uansett bør både etikken og effekten av tiltakene vurderes nøye.

Solidaritet med landene som rammes av flyktningkriser som følge av krig eller naturkatastrofer må skje i nær dialog med dem selv. Noen ganger kan det å hente en gruppe flyktninger fra nærområder inngå i en større strategi for å løse en flyktningsituasjon. I de fleste tilfeller vil likevel en trygg repatriering til hjemlandet være den beste løsningen.

UNHCR er for tiden involvert i to store internasjonale repatrieringsprosesser som omfatter flere hundre tusen flyktninger. Den ene er afghanske flyktninger som skal hjem fra Pakistan. Den andre er retur av somaliske flyktninger fra Kenya. Her kunne Norge gitt gode bidrag.

3. Hvordan hjelpe i nærområder?

Innsats i nærområder er det aller viktigste, siden de fleste flyktninger befinner seg der. Likevel handler en ørliten del av debatten om dette spørsmålet. I boken «Refugee – Transforming a Broken Refugee System» argumenterer økonomen Paul Collier og statsviteren Alexander Betts for en mer pragmatisk tilnærming til flyktningproblematikken. De mener at jusen er et feilspor, at det ikke finnes noen «one-size-fits-all» løsning og at det blant annet bør legges større ressurser i å skaffe jobber til flyktninger i nærområdene.

Når det tar tid med repatriering til hjemlandet, kan integrering i nærområder være en god løsning, men slik er det ikke i alle situasjoner. Det er ikke alltid populært blant folk i nabolandene å gi flyktningene rettigheter. Dessuten er det ikke alltid mulighet til det.

Hensynet til å unngå å bli attraktive for nye flyktninger kan være like sterkt i nærområder som i Europa. Og slik kan vi fortsette. Men utgangspunktet til Collier og Betts er at dagens flyktningsystem er dysfunksjonelt og inhumant. De bidrar til å sette behovet for systemendringer på agendaen og kommer med mange kreative forslag.

Denne debatten må vi ta. Det er ikke en debatt om liberaliseringer eller innstramminger, men hvordan vi skal omsette vår solidaritet med mennesker i nød på en mest mulig hensiktsmessig måte. De som betaler den høyeste prisen for politikernes nøling med å endre systemet er de som ukentlig drukner i Middelhavet, og de millionene av glemte krigs- og klimaflyktninger som ikke får den hjelpen de trenger.

På Twitter: @SyloTaraku

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

• Migrasjonskrisen i Europa i 2015 har skapt en erkjennelse blant mange av at dagens flyktningpolitikk har grunnleggende svakheter, og at tiden er inne for noen systemendringer, skriver Sylo Taraku. Her finner du bakgrunnstoff: