Debatt

Kort sagt, fredag 24. mai

  • Debattredaksjonen

Klassisk musikk, siteringspraksis i journalistikken, filleristing, ME, sykehusbehov og eldrebølge, tog, teateromtale i mediene, Y-blokken, billeddeling, postombæring. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den klassiske musikken trenger ingen livredning!

Festspilldirektør Anders Beyer serverer i Aftenposten sterke påstander om den klassiske musikkens endelikt. Som direktør for landets viktigste festspill for klassisk musikk ser han det tydeligvis ikke som sin oppgave å snakke frem denne kunstformen. Tvert imot vises en nedlatende holdning overfor publikum som i rekordantall oppsøker klassiske konserter og opera.

Hvor kommer påstanden fra at vi i Norge tror at «folk kommer til å strømme til orkesterkonserter bare de blir gamle nok»? Her mangler åpenbart informasjon om det omfattende formidlingsarbeid som orkestrene driver særlig overfor barn og unge, med tanke på at også de vil gå på våre konserter.

Hvor har han det fra at «klassisk musikk er liksom blitt et hellig sted hvor ingenting er lov»? Bergen Filharmoniske Orkesters nye konsertserie, «Neste steg», med ledende forskning og musikk tematisk koblet til verdensrommet, verdenshavene, klimaet og mennesket, viser at kunstformen kan aktualiseres både i innhold og uttrykk.
Hvorfor må vi «gjøre noe annet med orkestermusikken» for at den skal få gjennomslagskraft? Hvorfor anerkjennes ikke den kolossale kraften som ligger i den klassiske musikken selv, der et stort publikum igjen og igjen opplever musikkens relevans i eget liv?

Vi er enige om at den klassiske musikken «skriker etter å bli tolket og skrevet om». Mangelen på omtale handler først og fremst om medienes minkende interesse og kunnskaper på området. Men den klassiske musikken kan ikke slås i hartkorn med teateret. Begge kunstformer er en del av vårt felles ytringsrom, men berører og beveger oss på ulike måter. En Mozart-kvartett skal ikke måtte si noe «om livet vi lever nå» for å rettferdiggjøre sin berettigelse. Den står trygt på egen grunn!

Bernt Bauge, direktør, Bergen Filharmoniske Orkester


«Omstridt» og «anerkjent»?

Mitt mai-ønskje: At NRK og andre media sluttar med å seia at «den omstridte politikaren NN» meiner det og det, eller at «den anerkjente forfattaren NN» uttalar det og det. Eller at «det kontroversielle partiet» ... osv.

Denne praksisen med «fargelegging» og karakteristikkar av enkelte personar og parti er ein uskikk. Lat oss heller få høyre kva vedkomande seier og meiner, så kan me som lyttarar og lesarar sjølve gjera oss opp ei meining!

Kven står bak denne fargeleggingspolitikken? Nyheitsopplesaren privat? Redaksjonen? NTB? Omsetjaren? Forlaget? Politiske motstandarar?

I ei offentleg finansiert kringkasting er det betre og meir demokratisk at dei forskjellige stemmene blir siterte utan dømming på førehand. Det som skulle vera til opplysning, bør ikkje i staden, dessverre, bli eit effektivt middel i opinionskampen.

Hallgrim Berg, Ål


Å avdekke filleristing

I Aftenposten 3. mai redegjorde vi for det svake grunnlaget for å fastslå at spebarn er filleristet bare på grunn av medisinske funn («triaden»: blod utenpå hjernen, øyenbunnsblødninger og hjerneskade). I praksis har ingen observert risting av barn som er diagnostisert som filleristet. Riktignok bygger et lite antall studier på tilståelser fremkommet i politi- og rettslige avhør lenge etterpå, og i rettssystemer som gir strafferabatt ved tilståelse. Slike tilståelser kan man ikke stole på.

To øyeleger (Austeng og Hellgren) skriver i Aftenposten 16. mai: «Vi har gode verktøy for å avdekke «filleristing» av barn». Denne påstanden hadde sikkert vært riktig dersom de barna de undersøkte og beskrev, faktisk hadde blitt filleristet. Det kan vi ikke være sikre på. Ingen har sett risting, diagnosen er stilt på antatt ristede barn. Det er det viktigste poenget i vår kronikk: Ingen har noen gang sett noe.

Så lenge de, som tror på filleristingsdiagnosens sikkerhet, er skråsikre og ser bort fra at ingen noen gang har sett ristingen, er videre diskusjon nytteløs. Vi skrev ikke kronikken for å overbevise dem som fortsatt tror på triaden – det har vi gitt opp, men for å fortelle allmennheten at filleristingsdiagnosen er dårlig fundert og et samfunnsproblem.

Avslutningsvis skriver Austeng og Hellgren: «Disse to (AE og KW) ... er møtt med massiv kritikk av det medisinske fagmiljøet i Sverige, i Norge og internasjonalt». Kritikken har ikke vært faktabasert, har hver gang blitt imøtegått i detalj og har utelukkende kommet fra dem som i tiår har hevdet triadens diagnostiske fortreffelighet og som bruker den som basis for sine rettsmedisinske erklæringer. At noen av disse skulle erkjenne at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for det de alltid har hevdet i retten, er lite sannsynlig – og ville kreve et beundringsverdig mot.

Anders Eriksson, senior professor i rettsmedisin, Umeå Universitet, og Knut Wester, professor emeritus i nevrokirurgi, Universitetet i Bergen


ME-forskning - tolkninger og fordommer

Jeg har tidligere i pågående ME-debatt foreslått at vi bør slutte med å slå hverandre i hodet med forskningsresultater. I et innlegg 21. mai markerer Ola Didrik Saugstad nok en gang at han er uenig. Jeg vet naturligvis at «moderne medisinsk forskning bygger på kritikk og diskusjon». Det ser ut som jeg vet bedre enn Saugstad at det likevel ofte er mulig å vri tolkninger til å passe med egne fordommer. Jeg mener at Saugstad gjør nettopp det og at hans vridninger er farlig nær uærlighet. Med forankring i dagens kunnskap tror jeg fremtidens forskning vil bevise at kognitiv tilnærming er ufarlig og ofte effektiv behandling av ME.

Georg Espolin Johnson, lege og idéhistoriker


Misvisende om sykehusplanlegging

Professor Helge Stalsberg mener i et innlegg den 15. mai at jeg i min kronikk den 4. april har misinformert om befolkningsutviklingen. Det har jeg ikke.

Statistisk sentralbyrå har flere modeller for den fremtidige befolkningsutviklingen, henholdsvis høy, sannsynlig eller lav vekst. Jeg har forholdt meg til den modellen som tar utgangspunkt i en lav fremtidig befolkningsvekst. Jeg mener dette er den mest relevante modellen blant annet ut fra den svært lave og stadig synkende fødselsraten her i landet og fortsatt lav innvandring.

EU regner selv med at befolkningen i Europa vil begynne å avta fra 2030-2040 og at det i 2100 bor 89 millioner færre mennesker i Europa enn nå. De relativt mange eldre vi nå har i befolkningen, skyldes det svært høye fødselstallet etter krigen med over 70.000 fødte i 1946 og også høye fødselstall i de påfølgende årene. Fra 1975 og til nå har fødselstallet imidlertid stort seg ligget rundt 60.000 og fallende ned mot 55.000 i 2018 og er forventet å bli enda lavere i årene som kommer.

Når de som er født på 1970-tallet og senere når pensjonsalderen etter 2040, blir det altså langt færre pensjonister enn nå. Den fremtidige eldrebølgen politikere snakker om, skyldes ikke flere eldre, men at eldre vil utgjøre en stadig større andel av befolkningen fordi det blir stadig færre unge. Det er imidlertid ikke andelen av eldre i samfunnet som bestemmer behovet for sykehussenger, men antallet eldre og befolkningens størrelse, og begge vil avta i årene som kommer.

Dag Bratlid, professor emeritus, barnelege


Jernbane er og blir avhengig av subsidier

I Aftenposten 14. mai promoverer en gruppe kalt TenkGrønnBane2025 utbygging av nye jernbanelinjer og skriver følgende: «Det foreligger et stort nok kundegrunnlag på flere strekninger i Norden til at helt nye høyhastighetsbaner kan eies og drives på kommersielt lønnsomt grunnlag og nedbetale investeringen på 30–40 år.»

Dette er selvmotsigende. Enhver med litt kunnskap om økonomi og finans, vil vite at investeringer med tilbakebetalingstid («payback period») på 30–40 år er ekstremt ulønnsomme. Dette har å gjøre med tidsverdien av penger, inntekter om 30–40 år har praktisk talt null nåverdi.

Det kan være grunner til å investere i jernbane, men avkastning på kapital er ikke en av dem. Jernbane er og blir avhengig av subsidier.

Dagfinn Moe, siv.ing./ bedriftsøkonom


Hvem fortjener publikum, og hva fortjener publikum?

Jeg skulle på prøve på vårt lille teater og oppdaget innbrudd på kostymelageret. Brudeslør og rekvisita som sverd og kongekrone lå slengt i rundkjøringen ved Stiklestad. Noen hadde hatt det veldig artig på nachspiel hos oss. Neste dag fikk vi kjempeoppslag i Trønder-Avisa, og suksessen var sikret. Utsolgt! Fortvilelse ble til glede.

Jeg tenker på Ways of seeing. Må det nærmest en skandale til for at mediene skal interessere seg for hva teateret vil formidle? Leve klikknyhetene hvor kjente kunstneres arbeid drukner i tårevåte beretninger om ulykker som har rammet dem i livet! Slik selger vi oss i dag. Fri flyt og fritt valg.

Valgfrihetens evangelium har imidlertid en skyggeside. Hva med de alternative stemmene? Må man gjøre noe annet hvis man ikke greier å kjøre sitt kunstprosjekt som en forretningsidé? Utenfor en institusjon bør man ha talent både som kunstner og administrator. For å bli sett og hørt er vi avhengige av drahjelp fra mediene. Man kan prøve alt - pressemeldinger, bilder, ulike måter å fremstille temaet på, engasjere profesjonelle på markedsføring. Ingen respons. Uten omtale tør heller ikke arrangørene å engasjere deg.

I Norge har folkeopplysning og kunst vært en forutsetning for at demokratiet skal leve. Mye kunst blir realisert ved hjelp av fellesskapets midler. Hvem har da ansvaret for at det kommer fellesskapet til gode? Altså publikum. Hvordan få kjennskap til forestillingen, boken, konserten eller utstillingen? Er ikke det en oppgave for presse, radio og TV? God journalistisk virksomhet lider under nedskjæringer. Kjappe intervjuer med folk på gaten er mer økonomisk, og vips, så har man et oppslag.
En kollega opplevde at lokalavisen på et mindre sted sendte en sportsjournalist for å anmelde teaterforestillingen han var med i. Journalisten skriver at første omgang var litt tam og at de som spilte, bare gikk rundt og veivet med armene, men at det tok seg opp litt i annen omgang da han som spilte best, gikk ned for telling! Innspill fra sidelinjen.

Liv Hege Nylund, skuespiller, regissør og tidligere teatersjef


Fakta om rivesøknad for Y-blokken

I kjølvannet av Oslo kommunes avgjørelse på søknaden om rammetillatelse for riving av Y-blokken har flere hatt meninger om dette. Også Aftenpostens kommentator har gitt uttrykk for sitt syn og applauderer forslaget om å la en halv Y-blokk bli stående.

Fakta er:
Gjennom den vedtatte reguleringsplanen for regjeringskvartalområdet er det lagt til grunn at flere av bygningene skal rives – deriblant Y-blokken. S-blokken er allerede revet, R4 er under riving.

Grunnlaget for søknaden og saksbehandling av rivetillatelse for Y-blokken ligger i den vedtatte reguleringsplanen som også Oslo kommune har gitt sin tilslutning til.

Beslutningen om å rive flere bygg, inkludert Y-blokken, er tatt av regjeringen. I det siste oppdraget til Statsbygg forutsettes det eksplisitt at igangsatt riving av R4 fullføres og at riving av Y-blokken skjer i henhold til opprinnelig plan, det vil si høsten 2019.

I tillegg til at Oslo kommunes saksbehandlere skal legge reguleringsplanen til grunn, har de bedt om informasjon og dokumentasjon på flere forhold som grunnlag for å saksbehandle rivetillatelsen for Y-blokken. Dette gjelder for eksempel våre utredninger om tilstanden til Picassokunsten og metoden for hvordan kunsten skal tas ned og oppbevares i byggeperioden. Statsbygg har benyttet kunstfaglig kompetanse for å få en best mulig vurdering av situasjonen. Utredningene viser at det ikke er mulig å rive bare deler av Y-blokken uten en betydelig risiko for at Picassokunsten blir skadet. Det betyr at vi må ta ned og sikre kunsten før vi starter noen form for riving av hele eller deler av Y-blokken. Dette var saksbehandlerne i Oslo kommune vel kjent med da de fattet sitt vedtak.

Statsbygg vil nå følge opp dette i dialog med Oslo kommune i de fora som er etablert for å håndtere rive- og byggesøknader.

Hege Njaa Aschim, kommunikasjonsdirektør, Statsbygg


Vi vil gjerne snakke alvor om nakenbilder

I et Si;D-innlegg i Aftenposten 13. mai etterlyser «Jente, 15» at voksne forklarer alvoret i å dele nakenbilder. Når barn og unge ber om hjelp til å navigere tryggere på nett, er det vår felles plikt å hjelpe.

«Jente, 15» skriver at deling av nakenbilder i verste fall kan føre til at de som rammes, ikke vil leve mer. Det kan vi i Kors på halsen, Røde Kors' anonyme hjelpelinje for barn, bekrefte. Deling av nakenbilder kan ha mange og alvorlige konsekvenser, både for individet, men også for samfunnet vårt.
«Jente, 15» etterlyser at skolen må bruke mer tid på å snakke om billeddeling. Vi ønsker å styrke skolenes innsats, og derfor har vi utviklet den tidligere skoleturneen Bruk Hue om nettvett og nettmobbing til en interaktiv løsning som alle lærere kan ta i bruk.

Vi vil rose «Jente, 15» som etterlyser informasjon. Barn og unge må styrkes i troen på at det nytter å si ifra. Når vi er flere som erkjenner at vi har et ansvar, kan vi sammen bruke både hue og hjerte på nett.

Nelli Kongshaug, leder for Norges Røde Kors’ hjelpelinje «Kors på halsen», og Ana Brodtkorb, leder for Samfunnsansvar og Bærekraft i Telenor Norge. Begge er prosjektledere for Bruk Hue.


Norge skal henge sammen

Når Arbeiderpartiet snakker om sterkere fellesskap og mindre forskjeller, handler det også om å holde Norge sammen. Da kan ikke forskjellene bli urettferdig store. Ikke mellom høy og lav. Ikke mellom by og land.

Dette perspektivet er fraværende når Aftenposten – dagen før 17. mai – kritiserer at vi sier nei til høyreregjeringens raske nedtrapping av postombæringen. Men det var dette perspektivet landsmøtet vårt i april løftet høyt og tydelig, og konklusjonen vår i denne saken er en konkret og direkte oppfølging.

Alle vet hvilken vei pilene peker for tradisjonell post. Men pensjonisten som gleder seg til å få dagens avis mellom hendene, sitter ikke på en pil. Han og hun er her og nå. Og tilsammen vil nærmere 400.000 rammes av det regjeringen nå gjør. Det tar vi på alvor. Vi hadde også tatt Aftenposten litt mer på alvor i denne saken om den var blant avisene som blir rammet av omleggingen.

Sentrum-periferi-konflikten har blusset opp under høyreregjeringen. Stigende avmaktsfølelse i distriktene bør heller ikke hovedstadens analytikere ta lett på. Fenomener som Sverigedemokraterna, Brexit, Trump og Frankrikes gule vester handler om mye, men også dette.

Ap er partiet for både by og land. Det er derfor vi kan være et stort, helhetstenkende styringsparti, ikke et protestparti. Og vi er klare på at Norge skal gå fremover, som et moderne land med ambisjoner. Men det må skje uten at fellesskapsfølelsen rakner. Alternativet kan fort bli dyrere enn summene vi her snakker om.

Øystein L. Hansen, stortingsrepresentant (Ap)


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Klassisk musikk
  3. Journalistikk
  4. Barnemishandling
  5. Helse
  6. Eldrebølge
  7. Tog