Debatt

Kort sagt, onsdag 11. mars

  • Debattredaksjonen

Sykehuset Innlandet. Parisavtalen. Koronasmitte. Statsbudsjett. Homofili. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Storsykehuset må bygges nå

«Vi vet for mye til å bygge et storsykehus», uttaler Gaute Brochmann i Aftenposten 9. mars. Jeg vet for mye om hva det betyr å se sin nærmeste kjære – med store lidelser – bli fraktet som en postpakke mellom tre sykehus som også den gang i 2006 alle kalte seg Sykehuset Innlandet. Tiden er mer enn overmoden for at storsykehuset bygges.

Kari Koppervik Dokken, Fagernes


Jukser med sak

Science fiction-forfatter Øyvind Kvernvold Myhre mener jeg jukser med tall i mitt debattinnlegg «Norge bør trekke seg fra Parisavtalen».

Først vil jeg honorere ham for at prosentregningen fortsatt sitter, ca. 50 år etter at han gikk på NTH, omtrent 20 før år undertegnede.

Han mener jeg «jukser systematisk» når jeg viser at Norge har verdens nest reneste energimiks, og han ilegger meg en mening om at Norge ikke trenger redusere utslipp, noe han tar ut av løse luften.

Science fiction-forfatteren fremmer bruk av absolutte utslippstall, men hopper rett til utslipp pr. innbygger. For å understreke poenget sitt gir han «landsbyrådet i en liten kinesisk landsby» samme betydning som den norske regjeringen. Ergo jukser han på sak og reduserer det hele til sosialpolitikk.
Han underslår at Parisavtalen er en avtale mellom nasjoner, og at det er totale utslipp som teller, ikke utslipp pr. innbygger i land med stadig større befolkning å dele utslippene på, som i neste omgang fører til enda mer utslipp. For øvrig ligger Norge, med sine høye breddegrader og geografiske avstander, omtrent på nivå med EU og Kina i utslipp pr. innbygger.

Landene forplikter seg ikke til mer enn de selv melder inn. Norge har meldt inn det strengeste målet. USA har trukket seg, men reduserer utslipp. Landene utenfor OECD som står for 2/3 av utslippene, har ikke forpliktet seg til noe før 2030.

Parisavtalen kan derfor sammenlignes med en nedrustningsavtale der den ene parten ruster ned, mens den andre ruster opp.

Kjell Erik Eilertsen, tidligere journalist, sivilingeniør/MBA


Korona-skandale

Vi har en helseminister, en beredskapsminister, et helsedirektorat, et folkehelseinstitutt. Likevel er vår beredskap og våre tiltak mot spredning under enhver kritikk, ifølge Ullevål sykehus' tidligere smittevernoverleges kronikk i Aftenposten 9. mars. Andre med kunnskap om dette mener det samme. Helsedirektoratet henviser til Folkehelseinstituttet.

Folkehelseinstituttet henviser til WHO og til lokale(!) myndigheter når et fly fra Italia fortsatt får lande på Torp uten at passasjerene der blir møtt av noen informasjon eller tiltak. Helseministeren henviser til alle andre og beredskapsministeren er taus.

Tafatthet og ansvarsfraskrivelse er den mildeste betegnelse som kan brukes.

Svein Dahl, Sandvika


Prosentregler til nytte og besvær

Ketil Raknes' kommentar sist søndag om årsaker til at det er så vanskelig å kutte i statsbudsjettet, var veldig god lesning helt til konklusjonen: Han vil ha en finanspolitisk regel for hvor stor andel av norsk økonomi offentlig sektor skal utgjøre. Etter helt riktig å ha satt fingeren på det suboptimale ved at budsjettområder med prosent-målsettinger ikke underlegges den samme kontinuerlige nyttevurderingen som andre poster, konkluderer han med en ny prosentregel.

Nøyaktig hva han og andre som hevder at det offentlige utgjør en for stor del av norsk økonomi faktisk mener, er uklart. Hva er privat, og hva er offentlig? Her holder ikke analogien med at «jeg kan ikke definere en elefant, men jeg vet det når jeg ser en»: Er 100 prosent statlig eide bedrifter offentlig sektor? 67 prosent? Hva med frivillighet med offentlig støtte? Er det produksjonen i offentlig forvaltning som skal underlegges et tak, eller pengestrømmen som går gjennom det offentlige?

Et markert skille går mellom hvorvidt det er verdiskapingen i offentlig forvalting eller pengebruken de vil regulere. Konsekvensene av en prosent-målsetting er vidt forskjellige. Jeg ser imidlertid ingen grunn til noen av delene: Det gjelder å styre økonomien og samfunnslivet slik at vi får et best mulig resultat for landet: Mest mulig samlet velferd over tid, uavhengig av finansieringskilde. Punktum.

Raknes' analyse tar problemene med budsjettprosessen på kornet, med manglende – eller dårlige – prioriteringer. Bekymringen bør imidlertid ikke gjelde tallet på bruken av oljekroner i seg selv, men om pengebruken er opprettholdbar. Å følge 3-prosentbanen slavisk er ikke opprettholdbart. Krakk vil komme. Da kan alternativet til ødeleggende budsjettkutt i praksis være skroting av handlingsregelen. En eksplisitt sikkerhetsmargin til 3-prosentbanen i «normale tider» kan være en løsning, selv om handlingsregelen også etter en slik justering likevel bare kan være en rettesnor for myndighetene.

Torbjørn Eika, sjeføkonom, KS Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon


Bieffektene av dagens karantenepolitikk

Skal vi være redde nå? spør Aftenpostens sjefredaktør i sin e-post til leserne lørdag 7. mars. Hun gir selv svaret: Frykt bringer ikke så mye godt med seg.

Men hvorfor skapte da Joacim Lund frykt samme dag med kommentaren «Kunsten å beskytte et folk», der han konkluderer slik: «Det er stas med store idrettsarrangementer. Men det er enda mer stas å overleve dem.»
Er det virkelig så enkelt at valget står mellom å bli hjemme og leve, eller å dø på et idrettsarrangement? Selvfølgelig ikke. Slike formuleringer er mildt sagt tabloid hysteri og sludder.

Joacim Lund og Aftenposten skulle ha nok av mer realistiske valg å bekymre oss med. Blant andre de samfunnsmessige, økonomiske og helsemessige bieffektene av dagens karantenepolitikk. For vi vil snart erfare at vi kommer til et vippepunkt der vinningen går opp i spinningen.

Hva gjør vi da? Og hvor store belastninger skal vi akseptere hvis det dør flere på grunn av isolasjonstiltak og samfunnet for øvrig påføres enorme skader? Og hva gjør vi når det går opp for oss at det nok en gang er de svakeste landene og de fattigste menneskene som blir mest skadelidende. For eksempel flyktninger som sperres inne og ute, og slett ikke kan isolere seg fra noe som helst.

Petter Mejlænder, forfatter og journalist


Ottosen vil splitte følelser og homofili

I Espen Ottosens innlegg i Aftenposten 5. mars hevder han at han ikke ønsker å presse homofile i sølibat. Problemet er at argumentet hans hviler på premisset om at alt press skjer direkte og med overlegg. Han sier at han ikke vil legge press på kristne homofile, men han har dedikert en hel bok til homofile som lever i sølibat.

Andres skam er ukjent for meg, men som et homofilt eksmedlem i Brunstad Christian Church er skam noe jeg er kjent med. Ikke å leve ut legningen min er bare noe ideologi har gjort i mitt liv. Hos medlemmer i Ottosens menighet vil det være deres bibelforståelse.

Press fra kristne kommer i form av den synlige fordømmelsen, og det usynlige normative presset. Ottosen utøver press mellom linjene, og han kan derfor påstå at han ikke gjør det, og mindre observante vil nikke. Ideologien hans fremmer heterofili som et ideal. Samtidig skriver han en hel bok om homofile i sølibat, enn å gi dem rom til å være seg selv. Han bekrefter de heterofiles levemønster, men avkreftet de homofiles.

Han vil splitte følelser og homofili, men de inngår i hverandre, som hos heterofile. Han vrir på språket for å dele opp den homofile identiteten. Etter en slik logikk kunne jeg splittet følelser og heterofili. Men han vil ikke se det logiske hullet, for han ser på heterofili som det nøytrale, mens homofili blir det avvikende andre.

Tidligere ville kristne splitte handlingene og den homofile, nå vil Ottosen splitte den homofile fra sine følelser. Hvor mye ordakrobatikk må han ty til for å rettferdiggjøre standpunktet? Han må forstå at summen av alt dette utøver press mot kristne homofile.

Ottosen mener å tale for de alternative homofiles stemmer, men de gjentar hans ideologi, og blir derfor ikke noe annet enn papegøyer «med homofile følelser». Han mener Pride-tilhengere utøver press mot folk med hans holdninger, men han må forstå at presset er naturlig, med tanke på at det er livet deres som står på spill.

Paul Omar Lervåg, samfunnsdebattant

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Koronaviruset
  3. Parisavtalen
  4. Handlingsregelen
  5. Sykehus
  6. Homofili