Debatt

«Det klassiske» og den andre kunsten | Sverre Bjertnæs

  • Sverre Bjertnæs
    Sverre Bjertnæs
    Billedkunstner
Et kunstakademi vil til alle tider være en slags avbildning av trendene i kunstlivet utenfor, skriver Sverre Bjertnæs, her avbildet i forbindelse med en utstilling i 2015.

Jeg er mildt sagt skeptisk til en fremgangsmåte der man lar staten gripe inn og bestemme hva som er relevant for dagens unge kunstnere å lære seg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gudmund Hernes spør i Aftenposten 2. juli hvor det er blitt av de to professoratene for figurativ kunst som han i 1996 opprettet ved Statens Kunstakademi, nå KHiO.

Med det gjenoppliver han en debatt og et ordskifte som jeg forlengst håpet var tilbakelagt.

Les også

Les også: Etterlyser kunstprofessorater som forsvant

Absurd å sette av to linjer

Jeg gikk selv ved den ene av disse to linjene fra 1995–1999 og har ingenting vondt å si om det. Tvert imot.

Jeg hadde en flott professor i nå avdøde Jan Sæther, en klok og lyttende mann, følsom for sine studenters ønsker og med klar tro på å la oss alle følge de valgene hver og en tok. Dette trekket delte han med mange av sine professorkollegaer også utenfor den figurative linjen, som for eksempel Arvid Pettersen, som tok meg opp som elev året før den figurative linjen ble opprettet.

Jeg hadde for egen del fine læreår ved den figurative linjen, men jeg er mildt sagt skeptisk til en fremgangsmåte der man lar staten gripe inn og bestemme hva som er relevant for dagens unge kunstnere å lære seg.

Den veien er forskjellig for alle, og skolens oppgave er å legge til rette for nettopp det, også om det er elever som skulle ville male klassisk.

Men det trenger man ikke en adskilt klasse til.

Det å sette av to egne linjer ved en allerede hardt presset skole utelukkende til et sånt formål, er like absurd som om halvparten av teaterhøgskolens elever skulle tvinges inn i klasser som kun er laget for å spille Ibsen slik man gjorde det for hundre år siden, og da helst bare i lyset fra stearinlys.

Det finnes ikke et behov for det ute i kunstfeltet elevene etter hvert skal ut i.

Av landets 2500 kunstnere jobber fryktelig få innenfor et så snevert felt.

Vi må tvert imot stole på lærerkreftene som allerede er der, at de ser hva elevene deres behøver og hjelper de unge videre i sin søken som enkeltindivider, uten allerede i utdannelsesforløpet å dele dem inn i spesialgrener.

Og det klassiske, hva mener man egentlig med det? Hvem skal få definere det?

Få som styrer debatten

Foreløpig har tre meldt seg. Gudmund Hernes, Vebjørn Sand og Odd Nerdrum.

Hernes har vært inne på KHiOs hjemmesider og finner ikke noe der som stemmer med hans definisjon av figurasjon. Vebjørn Sand har uttalt at han godt kan ta på seg jobben med å skille de som kun bruker figurasjon fra dem som virkelig er klassiske figurative. Nerdrum nøyer seg med å kategorisere arbeidene til kolleger som jobber innenfor et annet kunstsyn enn hans eget, som barnsligheter.

At noen få kunstnere med stor medieinnflytelse og egne politiske kontakter skal styre debatten om hvordan en ny generasjon kunstnere best skal hjelpes frem, er ikke en farbar vei å gå.

I dagens Kunst-Norge jobber overraskende mange av landets mest kjente kunstnere innenfor et felt som kan defineres som figurasjon. Alt fra «klassisk» orienterte yngre kunstnere som Sverre Malling og Håkon Fagerås, til etablerte kunstnere som Leonard Rickhard og Bjørn Carlsen.

Listen er lang, og det er langt flere som jobber med figurasjon i dag enn med ren abstraksjon, kan det virke som. Mange av disse gjør det også bra økonomisk, stilles jevnlig ut ved museer, er innkjøpte av samlinger og mottar stipender.

Les også

Les Vebjørn Sands debattinnlegg: Vi blir fordømt som bakstreverske, reaksjonære og kommersielle. Imens sitter bukken og passer havresekken

Forbigåelse er en risiko for alle

Et kunstakademi vil til alle tider være en slags avbildning av trendene i kunstlivet utenfor. Det samme vil også tildelinger av stipender og støtte. Rett og slett fordi kunstfeltet styres demokratisk.

Det er kunstnerne selv som bestemmer hvem som skal gis stipender, det er kunstnere som sitter i juryen ved kunstakademiet og det er kunstnere som underviser der. Nettopp derfor vil det i perioder være noen uttrykksformer og kunstsyn som står høyere i kurs enn andre, og da vil det avbilde seg i undervisningen på akademiet fordi det er sånn kunstfeltet ser ut akkurat der og da.

I kunstlivet er det opp til hver enkelt kunstner å kjempe til seg en plass for det man tror på og det kunstsynet man selv har. Også om man definerer seg som klassisk figurativ. Sånn har det vært til alle tider.

Og de aller fleste vil falle utenfor og glemmes, mens noen heldige få vil bli sett eller hentet frem senere. Forbigåelse er dessverre risikoen for enhver som begir seg ut i kunsten.

Men risikoen for forbigåelse er lik for alle, selv om Sand og andre gjør sitt beste for å fremstille det annerledes.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kunst
  2. Billedkunst