Debatt

Kort sagt, fredag 12. juli

  • Debattredaksjonen

Cannabis. Kunstmonopol. Rettskriving. Tvangsbehandling med antipsykotika. Offentlig tjenestepensjon. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kontrollert salg av cannabis er tryggere

I samme stund som tidligere tolldirektør Bjørn Røse i en kronikk i Aftenposten oppfordrer til å la synsing få forrang i cannabispolitikken, lanseres en rapport som viser at færre ungdom bruker cannabis når det er lovlig.

Det er den hittil største undersøkelsen på utbredelsen av cannabis etter legalisering. Den viser at bruken av cannabis går ned i de stater som har legalisert cannabis for voksne, i motsetning til i tilsvarende stater som ikke har legalisert.

En av årsakene til at land som Canada, Spania, Uruguay og ti amerikanske stater har legalisert cannabis, er at forbruket blant de unge ble høy i disse landene under forbudet. Derfor trengte de streng statlig regulering for å ta kontroll.

Mer forsvarlig

«Du er for ung, kom tilbake når du er voksen og ferdig utviklet.» Det er ikke akkurat slike tilbakemeldinger ungdom er vant til å bli møtt med når de vil kjøpe cannabis.

Men når det er lovlig, er det nettopp slike regler som gjelder. Det er mer forsvarlig med lisensierte utsalg enn å la markedet styres av illegale miljøer. I forbudsland er cannabis oftest lettere tilgjengelig blant ungdom enn både tobakk og alkohol.

Den velkjente røykeloven er en forbilledlig modell på regulatoriske grep innenfor legale rammer som kan føre til radikal nedgang i bruken. Det illegale markedet vil ikke forsvinne, men det krympes, til fordel for statlige inntekter. Blant vestlige land er Norge av de med sterkest reguleringsmodeller for tobakk og alkohol. Der passer også cannabis inn.

Illegalt forblir illegalt

Ved legalisering av cannabis forblir den illegale handelen illegal, men den enkelte bruker kan velge å handle legalt. Dermed får Tollvesenet, Politiet og andre kontrollmyndigheter økt innsatsen mot organisert vinningskriminalitet.

Uansett hvordan det vris og vrenges på, er alkohol mer skadelig, mer vanedannende og mer dødelig enn de aller fleste andre rusmidler. Cannabis kommer langt ned på denne listen, og brukes allerede av tusener. Over 90 prosent av befolkningen bruker rusmidler, når alkohol inkluderes.

Rusmiddelbruk er i all hovedsak til glede for befolkningen, men kan også skape utfordringer. Det er knapt en eneste rusekspert igjen som anbefaler kriminalisering av bruk og småsalg. Det er på høy tid med innføring av regulatoriske rammer for cannabis.

Arild Knutsen, leder, Foreningen for human narkotikapolitikk

Har vi glemt vårt eget retteprogram?

8. juni omhandler avisens Helene Uris språkspalte en del upåaktede lingvistiske viderverdigheter ved bruk av retteprogrammer. Og Helene Uri konkluderer med en liten moralpreken.

Imidlertid glemmer hun blant Microsoft-variantene å slå på vårt naturlige retteprogram. Det kalles morsmål, og skal minne oss på å skrive norsk. Derfor har det sluppet igjennom «mail» istedenfor e-post, og prat/spørsmål og svar blir «chat». Det glipper også litt for Schibsteds reklamefolk, som på samme side reklamerer for «native» løsninger. Rett nok i anførselstegn. Så det er kanskje håp.

Helene Uri avslutter spalten med bønn om å sette blikket på den ferdige teksten. Enig, og trengs litt hjelp, arbeider Riksmålsforbundet aktivt for bruk av norsk språk. Jeg fortsetter så gjerne bønnen med å verve henne som medlem. Og «Schibsted media group», så de kan finne et norsk navn.

Hans Petter Harestad, Holmestrand


Ingen er tjent med dagens kunstmonopol

2. juli skrev tidligere kirke og utdanningsminister Gudmund Hernes om de to professoratene i klassisk maleri og skulptur på Kunstakademiet som er forsvunnet.

Dagen etter fulgte et innlegg fra kunstneren Sverre Bjertnæs, som skriver at han gikk på en av linjene Hernes finansierte. Han beskriver årene der som «fine læreår» med en «klok og lyttende» professor i Jan Sæther. Allikevel konkluderer han med at ingen trenger denne kunnskapen i dag. Han kaller det «absurd». Det som er absurd, er at det finnes hele seks professorater i samtidskunst på kunstakademiet, og ingen i klassisk figurasjon. En studie i klassisk maleri og skulptur er ikke en studie i ett genis livsverk, men i et formspråk som har preget vestlig kultur i 2500 år.

«Det er kunstnerne selv som bestemmer hvem som skal gis stipender og et kunstakademi vil til alle tider være en slags avbildning av trendene i kunstlivet utenfor», skriver Bjertnæs avslutningsvis. Bukken (Norges billedkunstnere) skal altså fordele havren – og få definere hva som gjelder i tiden. De samme dømmer senere hvem som skal få innpass til høstutstillingen, hvem som skal få stipender og utsmykningsoppdrag.

Altfor lenge har norsk kulturliv talt med én monoton modernistisk røst, som ikke tar hensyn til at publikum har forskjellig smak. Ingen er tjent med dagens kunstmonopol.

Kaja Norum, kunstner


Et tvetydig forsvar for ytringsfriheten

I Aftenposten 29. juni skriver Knut Olav Åmås om ytringskulturen, som han mener må forbedres. Han skriver at dette «må gjøres av folk flest, ikke av lover, reguleringer, politi og domstoler» og kaller seg ytringsfrihetsfundamentalist.

Det er derfor inkonsekvent når han avviser oppropet om at § 185, som setter forbud mot å sette frem diskriminerende eller hatefulle ytringer, bør oppheves. Åmås avviser at §185 kan føre til selvsensur til tross for at han tillegger den «en sterk symboleffekt». Han har en naiv tro på at det kan skilles klart mellom det diffuse begrepet «hatytringer» og andre meningsytringer.

Overraskende er det at han ikke refererer til internasjonal debatt. Han nevner Nadine Strossen, men uten å fortelle at hun er motstander av alle former for hat-lover.

Han kunne også henvist til rettsfilosofen Ronald Dworkin, som mente at en grunnleggende del av et reelt demokrati er at borgerne fritt kan gi uttrykk for alle slags ytringer, inkludert sterke uttrykk som «kakerlakk» og «rotte».

Oppropet om å avskaffe § 185 er ikke et særnorsk fenomen som kan avfeies med lettvintheter. Det er skuffende at ytringsfrihetsfundamentalisten og direktøren i Fritt Ord ikke har forståelse for dette.

Stig S. Frøland, professor


Rosemåling av elektrosjokk

I eit innlegg i Aftenposten 8. juli av overlækjarane Johan Ræder og Tor Magne Bjølseth kjem det til syne ein påfallande mangel på kritisk vurdering av eiga verksemd. Særleg når det gjeld elektrosjokk er det ein utbreidd praksis i psykiatrien å formidla solskinshistorier, men når behandlinga øydelegg livet til folk, ser me ikkje den same viljen til å informera om dette. I et nummer av tidsskriftet Sykepleien frå 2008 står det om ei mor som hadde gløymt både fødselen og bryllaupet etter at ho hadde fått elektrosjokk.

Kvifor fortel ikkje Ræder og Bjølseth om denne sida av saka? Det er ein lang tradisjon i psykiatrien at skadar av slik behandling vert skulda på «sjukdomen». Psykiatrar syner gjerne til «forsking», og underkjenner såleis eksistensen av skadeverknadene som vert rapporterte av offeret. Det er endå eit overgrep når ein vert møtt på den måten. Sjølv om det finst forsking som faktisk påviser varige skadar på hugset av elektrosjokk, er brukarrøynslene viktigare.

Hjerneforskinga er ikkje komen så langt at introspektiv vurdering av eige hugs kan overprøvast på ein truverdig måte, og det føregår ikkje noko systematisk registrering av skadeverknader av elektrosjokk.

Til slutt vil me påpeika den merkelege tagnaden frå tvangslovutvalet. Har me teke opp sider ved utgreiinga deira som ikkje toler dagsljos?

Arve Kirkevik, styreleiar i Informasjonssenteret Hieronimus
og Joar Tranøy, psykolog og kriminolog


Kjøp kjøtt

5. juli har Aftenposten en lederkommentar om dyrevelferd for norske griser og den pågående aksjonen der kjendiser lover at de ikke skal spise svinekjøtt i sommer. Det faktum at de fleste kjendisene bak oppropet er veganere, skal jeg la ligge.

Lederartikkelen viser at Aftenposten mangler grunnleggende forståelse for dyrehold og matproduksjon. Det virker ikke som Aftenposten har tatt inn over seg at de grisene vi skal grille i sommer, allerede er født. Mange av dem er allerede slaktet.

Boikotten mot svinenæringen har sitt utspring i NRK-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter». Filmen viser klare brudd på regelverket og dårlige holdninger til dyrehold. Problemet med en boikott er at den vil ramme alle svinebøndene som driver i tråd med regelverket. Når etterspørselen faller, vil prisene falle. Det gjør at dyktige og hardtarbeidende bønder rammes økonomisk.

Problemet er ikke regelverket, men at regelverket ikke blir fulgt. Da blir det prinsipielt feil å gjennomføre en boikott som rammer de som driver lovlig. Jeg er overrasket over at Aftenposten av prinsipielle grunner ikke tar klart avstand fra boikott som virkemiddel. Det er i realiteten en kollektiv avstraffelse av tusenvis av bønder som driver bra.

Det viktigste vi kan gjøre for dyrene og bøndene, er å fortsette å kjøpe kjøtt. Om noen ønsker å kjøpe dyrere kjøtt som er produsert med strengere krav til dyrevelferd, står alle og enhver fritt til det. Regelverket for hold av griser er gradvis blitt skjerpet. Norge har, sammen med Sverige, strengere krav for dyrevelferd enn både Danmark og EU. Å være dyr blir ikke bedre av at bonden får det vondt.

Derfor burde Aftenposten støttet min oppfordring om å grille norsk gris i sommer.

Geir Pollestad, stortingsrepresentant, Sp


Kuvending og uholdbare påstander

Tvangsbehandling med antipsykotika krever etter loven «stor sannsynlighet», mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, for kvalifisert positiv effekt. I Aftenposten 6. juni skriver leder for Norsk psykiatrisk forening, Ulrik Fredrik Malt:

«Nå anfører noen at tvangsbehandling bare kan gis hvis differensen i effekt mellom effekten av et antipsykotikum og ingen medikamentell behandling er mer enn 50 prosent (...) Ingen legemidler, hverken antipsykotika eller legemidler brukt i somatisk medisin, oppfyller dette kravet. Konsekvensen blir at ingen(!) som mangler samtykkekompetanse, hverken i somatikken eller i psykiatrien, kan tvangsbehandles (…)»

For antipsykotika er dette korrekt, effekten er her langt dårligere enn 50 prosent, ifølge Paulsrudutvalget, NOU 2011:9, grovt sett 20 prosent, det vil si at 1 av 5 profitterer, hvem det er, kan ikke forutsies.

I innlegg 21. juni har Malt endret oppfatning. Lovens krav om stor sannsynlighet er ikke lenger et problem fordi antipsykotika «øker effekten av psykososial behandling». «Tilleggseffekten er omkring 20–25 prosent (…) i forhold til psykososial behandling alene. Samlet effekt kan da godt bli over 50 prosent.» Litt av en kuvending. Jeg har aldri tidligere sett en slik argumentasjon.

Tvert imot hevder for eksempel fylkesmannen i Viken overfor Sivilombudsmannen, jf. uttalelse 21. januar i år, at et lovkrav om positiv effekt av antipsykotika på 50 prosent eller mer kan føre til en betydelig omlegging av praksis.

Pålitelig forskning som viser at psykososial behandling «alene» gir 25–30 prosent effekt og får en tilleggseffekt på 20–25 prosent ved bruk av antipsykotika, er Malt taus om og finnes neppe. Lovens vilkår gjelder uansett effekten av antipsykotika på grunn av risikoen for skadelige bivirkninger.

Etter at Helsedirektoratet sendte ut grovt feilaktige opplysninger om effekten av antipsykotika, som hardnakket nektes korrigert og i realiteten saboterer Sivilombudsmannens uttalelser nylig, virker Malts innlegg i tråd med dette nærmest som en oppfordring til fortsatt ulovlig tvangsmedisinering.

Malt synes uvitende om forskningssituasjonen i psykiatrien. Han skriver at forskningen entydig viser at antipsykotika reduserer tilbakefall av psykoser i forhold til ingen medisinering og at antipsykotika til dels gir vesentlig lavere mortalitet. Dette er det ikke forskningsmessig dekning for, jf. Geir Smedslund og Camilla Stoltenberg i «Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika?» i Tidsskriftet Den norske legeforening, utgave 16, 2018.

Ketil Lund, den internasjonale juristkommisjon ICJ Norge, fagutvalget for psykiatri og rettsvern


Statsråden fortsetter å desinformere

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) forsøker seg med det hun kaller et siste forsøk på oppklaring i debatten om samordning av offentlig tjenestepensjon i Aftenposten.

Hun har rett i at de ansattes organisasjoner i 2009 avviste en løsning som ville innebære at offentlig tjenestepensjon øker jo lenger man fortsetter å jobbe, men hun underslår at den daværende regjeringen i sin oppfølgning av tariffoppgjøret i 2009 valgte en mest mulig ugunstig løsning for offentlig ansatte som jobber videre etter fylte 67 år.

Og hun fortsetter sin desinformasjon når hun hevder at det eneste alternativet til de urimelige samordningsreglene som ble innført i 2011, var en ordning som garanterte de offentlig ansatte 66 prosent av sluttlønnen, også selv om de hadde valgt å ta ut pensjon ved 62 år.

I sitt brev 3. juni 2009 til Riksmeklingsmannen i forbindelse med tariffoppgjøret i 2009, formulerte daværende statsminister, Jens Stoltenberg, et fornuftig prinsipp for samordning mellom offentlig tjenestepensjon og ny folketrygd (som også er tatt inn i Riksmeglingsmannens møtebok undertegnet av partene):

«Beregning av tjenestepensjon – herunder samordning med alderspensjon i folketrygden – skal skje slik at tjenestepensjonen ikke påvirkes av når den nye, fleksible alderspensjonen fra folketrygden tas ut.» Den mest logiske oppfølgning av dette prinsippet ville vært å la samordningen være upåvirket også av tidspunktet for avgang fra stillingen. I stedet foreslo Arbeids- og sosialdepartementet å la størrelsen på samordningsfradraget øke jo lenger man fortsette i jobb etter fylte 67 år, slikt at rett til tjenestepensjon tapes og etter hvert vil kunne gå helt tapt.

Da departementet i 2010 la frem dette urimelige forslaget til oppfølgning av avtalen, protesterte organisasjonene, men til ingen nytte. De samme organisasjonene har senere ved enhver anledning sagt fra, både skriftlig og muntlig, om at det bør være samme begrensning på samordningsfradraget som for bruttopensjonen.

Unni Bjelland, seniorskattejurist (p)

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Kunst
  3. Cannabis
  4. Narkotikapolitikk

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 28. november

  2. DEBATT

    Kort sagt, fredag 27. november

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 26. november

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 25. november

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 24. november

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 20. november