Blir museene «kjøpt og betalt» av kapitalistene? | Martin Biehl
Kritikerne viser ikke til noen form for forskning som dokumenterer at de har et poeng.
Det er en allmenn forestilling at de frie markedskreftene er motsetningen til kunstnerisk frihet og kvalitet. Mange tror og mener at museene blir «kjøpt og betalt» av kapitalistene, som nå når Fredriksen-familien skal støtte Nasjonalmuseet. Forskning viser at kritikerne trolig tar feil.
Det er lett å glemme at samarbeid mellom kunstnerne og pengene ikke er noe ny foreteelse. Kunstnerne har nesten alltid vært direkte styrt av sine bestillere. Kirken, kongehusene og adelskapet bestilte og betalte verk som i dag pryder museer, kirker og slott. Ikke før 1600-tallet ble det skapt kunstverk som ikke var bestilt på forhånd.
Mens det under renessansen var familier og enkeltpersoner som støttet kunsten, er det i dag mest bedrifter, stiftelser og enkelte privatpersoner som står for finansieringen.
Ustillinger koster mer og mer
Det er en fundamental forskjell mellom fortidens mesener og dagens former for støtte og samarbeid. I dag ser vi dypere samarbeid som dreier seg om langt mer enn ren økonomisk støtte. Det utarbeides avtaler basert på forretningsmessige prinsipper, det benyttes begreper som kulturelt partnerskap og strategiske allianser.
Innenfor rammen av offentlig støtte kan ikke dagens kunstinstitusjoner leve opp til sine ambisjoner. Å samle kunst og lage utstillinger koster mer og mer, mens den offentlige støtten ikke stiger i takt med inflasjonen. Stortinget har lenge signalisert at museene må finne flere kilder til finansiering av kjernevirksomheten.
Med få unntak, er alle kunstinstitusjoner i Norge offentlig finansiert. En av deres viktigste funksjoner er å være frie og ubesudlede, kritiske granskere av samfunnet. Da er det relevant å spørre seg, slik kritikerne gjør: Kan museene ha den funksjonen når de blir mer og mer avhengig av privat finansiering? Hva skjer når prinsippet om offentlig finansiering med armlengdes avstand til staten blir forlatt? Kan det gjøre at museenes viktigste oppgave blir formet av krefter med en annen dynamikk og muligens et annet verdisyn?
– Avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-søstrene burde aldri vært inngått
Hva sier forskningen?
Eller kan kunstinstitusjonene dra nytte av dette samarbeidet uten å miste sin integritet? Selv om museumsvitenskapen er en ung akademisk disiplin, finnes allerede forskning fra USA. Den forskningen kan berolige dem som frykter maktoverføring og tap av integritet.
Visst er det stor forskjell på USA og Norge, men den britiske forskeren Victoria D. Alexander studerte de 30 mest betydningsfulle amerikanske museene over en 20 årsperiode. Hennes studie er publisert i Museums and Money fra 1996. Den viste at de kunstfaglige ambisjonene blir ivaretatt med økt privat finansiering. Utstillingene og samlingene holder det samme kvalitative nivå over tid. Og alle produktene rundt selve utstillingene øker: formidling, omvisninger, arrangementer, kampanjer og annet.
Hun viser til at det internt i museene var økende frykt for at mer private penger ville medføre en maktforskyvning og dermed redusere de kunstfaglige ambisjonene. Forskningen hennes viser at det ikke skjedde. Mer private penger inn reduserte hverken ambisjoner eller kvalitet. Snarere tvert imot.
Kan så dette overføres til Norge i 2019? Det er uansett i tråd med det direktør Karin Hindsbo hevder, nemlig at «Samarbeidet skal derfor ikke true museets kjernevirksomhet eller integritet, men gi oss nye muligheter».
Karin Hindsbo: Nasjonalmuseets direktør svarer på kritikken: Samarbeidet med Fredriksen-søstrene gir større spillerom
Mye private penger i norske kunstmuseer
De som er kompromissløse motstandere av private midler til museene, glemmer for det første at det er svært mye private penger i norske kunstmuseer. Henie Onstad, Astrup Fearnley, Kistefos, Ekebergparken og sikkert en rekke flere. Det er sjelden å høre kritiske røster her. Så er det klare forskjeller på disse museene og Nasjonalmuseet, men når det gjelder kunstformidlingen, er forskjellene små. Det andre, og i denne forbindelse viktigste, er at kritikerne ikke viser til noen form for forskning som dokumenterer at de har et poeng.
Så vil historien vise hvem som hadde rett når det gjelder Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien. For ordens skyld: Undertegnede representerer et museum som siden etableringen i 1950 hverken har søkt eller villet ha offentlig støtte.
Les hele debatten:
